Sortlands første statue i helfigur er ikke en som bygde landet eller en idrettsutøver, men en renholdsarbeider.
Kompisen min fra Senja kasta mengder av flaskepost på havet i sin barndom. Og en gang fikk han svar fra ei voksen dame i Hammerfest. «Kjære Jim-Martin. Gjett hva jeg fant da jeg gikk en tur i fjæra?» Dette var en stor hendelse. Ellers brukte han store deler av fritida til å saumfare Senjas strender etter Se og Hørs flaskeposter, der man kunne vinne et reisegavekort.
LES OGSÅ: Gjør havet greit igjen
-«Æ drømte sånn om Syden! Men nu tenke æ, enn om ei av de her flaskan ødelegge et lundefuglnebb eller tetter pustehullet til ei nise? De kasta jo tusenvis med flaska på sjøen. Æ får håpe de har slutta.» Nei, Se og Hør holder på enda, men som de sier «Men allerede nå går Se og Hør over fra plast til 100 prosent nedbrytbare flaskeposter».
Allerede? I heimbygda mi, Alsvåg, satt Asbjørn Larsen og hørte på radioen i 1990. Der fortalte Sysselmannen på Svalbard om store mengder søppel i fjæra, og at avfallet med stor sannsynlighet stammet fra skipsfarten. Asbjørn fikk da en vill idé om å lage søppelcontainere til båter, en marin versjon av en søppel-komprimator. Og med flere brødrene Larsen startet de selskapet Delitek. Og jeg synes å huske at de ble møtt med en del skepsis. Så de skal leve av å lage søppelcontainere til båter? Hvem vil bruke penger på det, når det bare er å dumpe avfallet til sjøs?
EN AV EUROPAS FREMSTE GRÜNDERE: Christine Spiten er klar for å redde havet
For ei stund sida sto jeg nede på promenaden ved Skansen, og rundt meg lå det en del heslig søppel. Da jeg reiste meg for å gå, var det ei dame som passerte, satte øynene i meg og sa:«Ta og plukk opp etter dæ!»
Og jeg svarte, forhippent «hæ», for det var jo ikke mitt søppel.
- «Altså folk!»
Jo da, jeg plukka det opp med et idiotisk kroppsspråk som skulle antyde at dette er ikke min forsøpling, altså folk, og fikk stappa det i en container. Vi hadde med dette tatt i dilemmaet allmenningens tragedie, og hvem er det nå som skal rydde opp etter oss? Vi skjønner det nå. Det skal vi alle. Og det gjør vi. I strandryddardagen. I plogging. I plastfrie festivaler. For havet heter nå havrommet, og det kollektive hoderommet har endret seg. Vi er så enige at det nesten hadde vært forfriskende med en plastfornekter. «Å dumpe noe til sjøs er bare som å pesse i havet. Havet er så stort.» Eller «Jeg tror ikke på plasten i havet. Jeg tror ikke plasten er menneskeskapt.»
NULLUTSLIPP PÅ SJØEN: Verdens første utslippsfrie hurtigbåt kan komme til Trøndelag
Å gå i fjæra og finne ting var artig. Det er å skape seg spenning langs kysten. Spekkhuggerskjelett, et sjeldent skjell. Russertømmer. Noe å leke med. Ei fullt brukbar bøtte. Mengder av garn. En gang etter en storm, lå det på stranda et ukjent objekt så stort som en bil. En ufo på stranda. Vi spekulerte i dagevis. Det viste seg at var ei slags bøye fra oljeindustrien. Men artig med alt som rek i land. Helt til den dagen jeg fant en plastpose med noe inni. Kattunger. Jeg sprang storskrikende hjemover. Altså folk. Dette var på den tida da det gjerne var en menneskerett å kaste søppel i naturen. Og det var intet merkelig med å dumpe avfall over et autovern, for det gjorde man jo også ute på havet.
Og dette var i de i ganske ferske, gamle dager, men noen hadde skjønt et eller annet, for jeg husker at tante Audhild gikk med et tekstilnett der det sto: Bruk jute, istedenfor plast. Og noen har plogget i årevis uten å vite det selv. Som mor mi sier:«Æ jogge ikkje. Æ plukke i rask gange, e det gukking det?»
LES OGSÅ: Plastpose? Ja, takk-eller nei
Jeg spør en av brødrene Larsen om de nå har lyst til å si: Hva var det vi sa, eller velkommen etter! Det svarer han ikke på. For det er aldri lurt. Han sier heller at det er flott og på høy tid og det hadde vært fantastisk om vi gikk til kildene av plastproblemet. «Ja, ta 10 kr i pant for plastflaskene». Først i 2013 ble det forbudt for båter å ikke ha ei avfallsløsning om bord. Fremdeles mangler det steder å tømme avfallet når man legger til kai. Og Asbjørns selskap Delitek har fått priser og leverer nå avfallsløsninger til hele verden. Og dette er ikke en lokal historie, for som senjaværingen sier: «Problemet med havet, er at ting har en tendens til å spre sæ- tør æ minne om flaskepost?»
Men hva er det som gjorde at vi alle nå har skjønt det? Virka barne tv -serien Blekkulf? Hadde de store sjøpattedyrene dypvannskongress i januar 2017? Spermasetthvalen Svein ulte: «Det går ikke lenger.» Viggo Vågehval: «Noen må si fra og henge bjelle på katta!» Og Gunda Gåsnebbhval, meldte seg frivillig, ropte Geronimo i det hun kastet seg opp på land på Sotra og ble funnet med over 40 plastposer i magen. Eller er det bare mengden? Det vi alle med egne øyne har sett.
Fabelen «Gutten som ropte ulv» handler om at man ikke skal si fra om farer uten å være sikker. Og ikke et ondt ord om Æsop, men vi mangler en fabel for å advare om noe i et langsiktig perspektiv. Og det er vel ikke så underlig, for disse fablene kommer fra lenge før plasten. Men vi har mange myter og eventyr som handler om at å leve i ubalanse med naturen, det går ikke. Og det må helten lære. Men hvem er heltene våre?
Venninna mi sa en gang. «Ja, all ære til de som bygde landet, men dæm dumpa no mytji drit i fjordan mens de holdt på.» Da jeg var hjemme sist, så jeg Sortlands første statue i helfigur. Og jeg ble rent emo i blåbyen, for Sortlands store helt er ikke en som bygde landet eller en idrettsutøver, men en renholdsarbeider. Kjetil Paulsen har plukket søppel i over 20 år, og i aksjonen for å finansiere statuen ble det sagt at «Kjetil kjefter og smeller på at folk hiver fra seg mye forskjellig, og har hatt en oppdragelseseffekt samtidig som han alltid er i godt humør og sprer glede.» Altså folk.
Marianne Meløy