I dag tenker jeg at de som bestemmer verken lytter til meg eller menneskene mine. De ser ikke det som er meg, min identitet, min sjel.
Jeg heter Trondheim, og er en passe stor by i et ganske lite rikt land nord i Europa. Mennesker har bodd hos meg i over 1000 år, drevet med handel, skipsfart og landbruk. Folk fra fjern og nær kommer til meg for å studere og skape det landet vårt skal leve av i fremtiden. «En by som har hjerte og rom for så mang`. Og ei utmerket elv te å spøtt i.» Men nå gråter jeg.
LES OGSÅ: Opplev Olav Tryggvasons gate i sommer
LES LEDEREN: Må det være så stygt?
Jeg har så mye å være stolt av. Bryggene mine, veitene, bruene, små og store forretninger hvor mennesker kan handle varer til seg og sine, turområdene, parkene, det barokke torvet, fjorden og elven, nabolagene rundt i ulike deler av meg, som alle har noe unikt å tilby dem som bor der.
Jeg har gjennom mitt mangeårige liv vært sentrum for kultur, opplysning og åndsliv. Norges første skole, Schola Cathedralis Nidrosiensis (Trondheim katedralskole) kan dateres tilbake til 1080 og har mottoet Per ardua ad astra – med arbeid mot stjernene. Jeg har mange ganger moret meg over at grunnleggeren av Bergen, Olav Kyrre, var elev ved min skole.
Stolt er jeg også av at landets første vitenskapelige institusjon, Det Trondhiemske Selskab (Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab) ble stiftet hos meg i 1760.
LES OGSÅ: Riktig nødhjelp for Midtbyen
I de senere årene har jeg vokst og utviklet meg til å bli et teknologisk sentrum hvor mennesker fra alle verdenshjørner stadig kommer for å forske og finne løsninger på verdens mange utfordringer.
Mennesker med ulik tro og livssyn har også funnet sin plass hos meg. I over 1000 år har mange vandret over fjell og gjennom daler for å komme hit. Nasjonalhelligdommen, Nidarosdomen, hvor norske konger er kronet og signet, har lange tradisjoner som pilegrimsmål og har en betydning langt utover landets rike.
Jeg har alltid vært en åpen by. Men nå er noe i ferd med å endres. Det borres, sprenges, graves og barrikaderes.
LES OGSÅ: Midtbyen kan blomstre når bilene blir færre
Torvet mitt skal bygges helt om. Det var visst ikke fint nok som det var.
Veier og bruer sperres av, så menneskene mine stenges ute. Store busser er snart de eneste som skal få plass. Til fortrengsel for alle andre. Og merkelig nok må byggingen av nye bussholdeplasser ta mer enn ett år, med dertil avsperringer for all annen trafikk.
Midtbyen fremstår nesten som utilgjengelig, fordi det skapes inntrykk av at trafikk inn til Midtbyen ikke er ønsket. Må menneskene ikle seg en stor buss for å være velkommen til sentrum av meg?
LES O GSÅ: - Gata fremstår nesten som en krigssone
Jeg blir styggere og mindre åpen for hver dag som går. Hvor er fornuften til dem som bestemmer? Hvor er den estetiske sansen?
Små etablerte nabolag tettes igjen. Det er ikke lenger plass til trær som barn kan klatre i. Jeg skal fortettes. Det skal være bra for miljøet, sies det. Men ikke nabomiljøet. Nye fortettingstiltak betyr mer for politikerne enn å ta vare på gode nabolag som er bygget opp gjennom mange år. Men jeg lurer på om folk får nok lys og luft til å trives?
Utsikten mot fjorden stenges av store bygninger. Ser ikke de som bestemmer at mine former ligger perfekt til rette for at de som bor her skal kunne se utover? Grøntområder bygges ned og mest smertefull er utbyggingen på Nidarø.
Nidarø som er selve hjertet i meg, en grønn oase hvor mennesker har lett tilgang til rekreasjon et steinkast fra Midtbyen. Her skal det bygges enda større enn det allerede er, istedenfor å legge bedre til rette for myke trafikanter. Det er uforståelig. Historien vil gi meg rett i at dette er en gedigen tabbe.
Det virker som om de som bestemmer over meg treffer sine beslutninger i lukkede rom. Kanskje glemmer de at den som har mye makt må huske å være lydhør, klok og raus? Stopper man å lytte, blir beslutningene dårlige.
De som skal styre, må forstå meg. De må ha et bankende hjerte for den byen jeg er.
I dag tenker jeg at de som bestemmer verken lytter til meg eller menneskene mine. De ser ikke det som er meg, min identitet, min sjel. Jeg bærer hjertet mitt i hånden. Ta vare på det.
merethe.ranum@outlook.com