Om to år er det 100 år siden Ingeborg E. Moe ble født på gården Glomstad i Aure som den eldste av sju søsken. En bror døde tidlig av difteri, ellers vokste alle opp.
Bestemor var likevel den siste i søskenflokken når hun døde i 2010. Faren var lærer. Det var ikke uvanlig å ta arbeid på gårder lenger inn i Trøndelag, noe også bestemor gjorde. Hun traff min bestefar Ole P. Moe på Skjefstad, gården vi driver og bor på i dag. Hun fikk tre barn. En av dem var min far.
Tror bygda kan ta innpå Trondheim
I min oppvekst var bestemor en sentral skikkelse. Kort vei mellom husene, alltid åpen dør. Vi gikk mer eller mindre fritt mellom. Vi fikk puffet ris uten restriksjoner på sukkerbruk. Ofte var det et ærend som skulle løses mot litt vederlag, plenklipping var det mest konkurranse om. Bestemor var glad i å snakke. Hun hadde stålkontroll på hvem folk var, hvordan de var i slekt, hvem vi var i slekt med og hvordan. Litt kjedelig den gangen. Nå skulle jeg ønske at jeg hadde fulgt bedre med. Familie var svært viktig for henne. Alle vi barnebarna fikk stor oppmerksomhet og omsorg. Bestemor var et religiøst menneske.
Jeg tror troen ga henne støtte og trøst i mange vanskelige og tunge situasjoner gjennom livet. Hun var engasjert i Saniteten. Livet hennes var preget av en nøkternhet vi finner lite av i dag. Hun dyrket poteter og grønnsaker til eget bruk. Samtidig var hun generøs og gavmild mot oss som var rundt henne.
Noen må si at det går den gærne veien
I synspunkter og holdninger kunne bestemor være preget av sin tid; krigen, troen og en samfunnsutvikling som på flere områder gikk fortere enn henne. Hun kunne være tydelig og kjapp, noe som ikke få ganger ble gjenstand for morsomme historier og gode diskusjoner.
For henne var ekteskapsløftet absolutt: «Til døden skiller dere ad». Men hun var også nysgjerrig på en verden og et samfunn hun forsto var svært annerledes fra det hun vokste opp i. Da stilte hun spørsmål det kunne være krevende å svare på for et barnebarn. Jeg har ofte tenkt på hvor forskjellig samfunnet hun ble født inn i var fra det samfunnet hun døde i. Hvor mye Norge forandret seg på kort tid og fremdeles gjør det.
I hennes verden var presten og doktoren autoritetene, i den rekkefølgen. Hun var født inn i et samfunn der homofili ikke var et tema. Hun opplevde fem års tysk okkupasjon. Hun mistet nære slektninger til sykdommer vi i dag ikke kjenner til.
Sjekk livskraften i din kommune her
Hun var vant til at man skulle klare seg selv, gjennom eget arbeide og på egne midler. Hun hadde opplevd massearbeidsledighet og fattigdom. Hun var fortrolig med familien som en absolutt og konstant enhet. Vi har en hang til å stemple holdninger og oppfatninger som ikke er i tråd med det som i dag er opplevd korrekte som reaksjonære og arkaiske. Det tror jeg med fordel vi kan være litt mer forsiktig med. Det kan være klokt å sette diskusjoner som tidvis preger samfunnet vårt i dag inn i en sammenheng som også handler om at mange har en annen bakgrunn og referanseramme.
At skolen kun underviser i heterofil seksuell omgang og spørsmålet om eggdonasjon tror jeg er eksempler på problemstillinger som for mange ikke er problemstillinger, snarere uttrykk for at de lever i et samfunn de ikke kjenner seg igjen i.
Norge er stadig mer mangslungent og i kontinuerlig utvikling. Det kan godt være at endringene blir like store fremover som de har vært frem til nå. Forhåpentligvis til det bedre.
200 000 innbyggere i Trondheim innen 2020
Det kan også godt være at min generasjon vil ha utfordringer med å forholde seg til de endringer og problemstillinger som dukker opp fremover på samme vis som bestemor nok spekulerte på det som skjedde rundt henne i hennes levetid. Men så kan det også være at en del verdier og holdninger er konstante og noe vi med fordel kan ta med oss videre. Hennes erfaringsbakgrunn var annerledes enn min, men likevel relevant og kanskje ikke så annerledes fra våre liv i dag likevel. Uansett er det en viktig del av norsk historie og det som gjør Norge til Norge i dag.
Jeg har inntrykk av at vi i stadig større grad diskuterer saker og problemstillinger i ytterkanten av det som er reelt og viktig for de fleste av oss som lever i Norge. Et kjapt mediebilde styrt av klikk og likes gjenspeiler ikke nødvendigvis den virkeligheten de fleste av oss lever i og er avhengige av.
En av de viktigste funksjonene til samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet er å bidra til felles forståelse av grunnleggende samfunnstrekk og forhåpentligvis hvordan vi i fellesskap kan bidra til å gjøre samfunnet vårt til et bedre sted for oss selv og andre fremover. Jeg er ikke sikker på at vi treffer planken i dag.
På Skjefstad er det nå mine barn som går fritt mellom husene opp til sin bestemor. Det er som før, og det er godt. God sommer.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter