Da jeg var mindre, ble jeg kalt hemmis. Jeg gikk jeg på en ikke tilrettelagt skole. Folk satte «merkelapper» på meg. Jeg fikk ikke påvirke min egen hverdag.

Jeg ser verden fra et annet ståsted enn mange som ikke har en funksjonshemning. Nå ønsker jeg å vise andre hvordan min verden ser ut, slik at alle har muligheten til å se hva jeg ser. Så lenge vi tier, vil ingen forandring skje. Jo flere vi er, jo klarere blir stemmene våre.

Jeg prater mye om «å gjøre en forskjell». De største forandringene skjer ikke på et blunk.En bevegelse, en forandring, skapes av alle de små ideene. Kanskje skjer en forandring mens man opplever å stå på stedet hvil eller når man lurer på engasjementet hjelper. Det viktigste man kan gjøre som aktivist er å ha en stemme eller et sted som fanger engasjementet, ideene og prisgir det. Man kan ikke sitte å vente på det store gjennombruddet når det er de små forandringene som skaper det.

Les også denne kommentaren av Marianne Knudsen: Vakten dro meg ut av utestedet og la meg på hodet ned i trappa. Jeg følte meg umyndiggjort. Verdiløs

Engasjementet starter ikke med tunge saksdokumenter, lange møter og referater, men med et ønske om å gjøre noe med urettferdigheten, samholdet og håpet. Et ønske om at det som er personlig for deg, også blir det for mannen i gata.

Når jeg var 13 år, ville jeg bare at min funksjonshemning skulle forsvinne. Jeg skulle ikke vise at jeg var annerledes og i hvert fall ikke bli en aktivist. Personlig ble det for meg da broren min ble mobbet fordi han var funksjonshemmet og når jeg ble kalt hemmis på åpen gate. Og da venner av meg, som jeg var glade i, kom til stengte dører og da mennesker jeg syntes fortjente rød løper, måtte «gå gjennom søppelsjakta» og ingen sa fra om at det ikke var greit. Jeg meldte meg inn i Norges Handikapforbund ungdom. Jeg ble en aktivist, en venn og en leder.

I løpet av de fire årene jeg har vært med, har jeg sett engasjement bli dyrket helt fra grasrota. Engasjementet har gitt meg mange gode opplevelser. Som for eksempel når en som har vært stille av seg en dag, lyser opp over noe du sier. Når du ser ungdommer stå opp for seg selv og for hverandre i gleder og i urettferdighet, gjør det noe med deg. Plutselig blir dette noe av det viktigste jeg gjør.

Les også Marianne Knudsens kommentar: Vi trenger dem som skaper endring

Når man er engasjert, opplever man ikke bare solskinnshistorier. Å være synlig og å blottlegge seg, er ikke bare enkelt. Noen ganger er det vanskelig å finne motet til å være stolt. Det koster. I det store bildet kan frivillighet, politikk og organisasjonsarbeid være en liten brikke i et stort puslespill, men akkurat i det du strever med å finne motet, betyr det alt å stå sammen. Da setter man spor for dem som kommer etter.

Så: Hvorfor kjemper man? Hvorfor orker man? En av sakene jeg har engasjert meg i er likestilling. Jeg ser at den kampen behøves når seksåringer står utenfor nærskolen sin og ikke kan ha en likestilt skolehverdag fordi kun 20 prosent av skolene i Norge er tilrettelagt funksjonshemmede.

Likestillingskampen trengs når vi vet at 50 prosent av alle funksjonshemmede får undervisning som strider med læreplanen og når studenter må legge fra seg studiene fordi de ikke har nok assistenttimer.

Opptatt av debatt? Les også: Reglene for offentlig støtte øker konflikten mellom foreldre etter en skilsmisse

En tredjedel av alle funksjonshemmede opplever hatefulle ytringer. Kan vi la være å kjempe når folk spytter på Tamarin på trikken eller når Johannes må flytte fordi han ikke får hjelp på toalettet i sin egen bolig. Dette er en likestillingskamp, men også en kamp for frihet og rettigheter.

Hadde det vært hvilken som helst annen minoritet, tror jeg saken ville vært annerledes. For eksempel om det hadde vært en restaurant som bare var for hvite, ville vi gått inn? Nei, vi ville visst at det hadde vært galt. Når det gjelder funksjonshemmede blir diskriminering ofte kamuflert med omsorg og at det er «det beste for» vedkommende.

Les også: Kjære ungdom, slutt å handle på autopilot

Likestillingskampen er en nødvendighet. Vi er enda i den situasjonen at barn og unge tenker at det er dem det er noe galt med og ikke samfunnet rundt. Men jeg har et håp. Vi som er funksjonshemmet kan ikke stå alene som minoritet i denne kampen.

Vi må stå sammen med mannen i gata for et likestilt samfunn. Jeg tror vi kan endre historien og perspektivet. Jeg tror at de små forskjellene har skapt alt dette og vi bare er i startgropa. Noen må bare ta det første steget inn i en ny tid sammen.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter