Når fotball skaper sosiale endringer og bidrar til å lege krigens sår, kan man snakke om en stor idrett. VM-finalen var en slik kamp.

Vi har kåret fotballens vinnere og tapere, vi har rangert spisser og venstrebacker, vi har sørget over Island og Brasils tidlige exit, ledd av Neymars elendige skuespill, irritert oss over alle tjuvtriksene og kranglet om VAR. Noen blant oss syntes finalen fikk feil vinner, selv om Frankrike ble mester med noe som ligner utklassingssifre.

LES OGSÅ: Se, så lykkelige vi er

Alt dette kan vi legge bak oss. Det som står igjen, og som gjør årets VM-turnering til en av de viktigste gjennom alle tider, er de varige verdiene på andre og viktigere samfunnsområder. Da tenker jeg ikke på at Vladimir Putin brukte VM til å styrke sin posisjon i Russland. Akkurat det er saltet i såret.

Det som betyr noe er samfunnsverdiene VM-turneringen skapte i begge finalenasjonene, ja faktisk langt ned i Afrika.

LES OGSÅ: Dagens nybygg kan bli fremtidens ghettoer

Frankrikes VM-seier i 1998 skapte slagordet «Black, blanc, beur», en aksept for innvandrere og mangfoldet i det franske samfunnet. Beur (smør) er et synonym for arabiske innvandrere og refererer til forstadskulturen. Black refererer til at svarte amerikanere oppfattes mer positivt enn svarte med røtter fra Antillene eller Afrika.

Selv om Frankrike er multikulturelt, er det fortsatt hvitt som oppfattes normalt. Laget som vant VM i 1998 var ekstra multikulturelt og gjorde at innvandrerbarn, takket være fotball, følte seg fransk. VM-gullet ble en kur mot diskriminering og skapte håp hos ungdom som vokste opp i fattige forsteder med store sosiale problemer.

Gullet endret journalistikken, det endret politikken og det endret sammensetningen av valglistene.

En av VM-heltene fra 1998, Lilian Thuram sa det slik: «Jeg ble svart da jeg kom til Frankrike i en alder av ni år.»

Men effekten av VM-triumfen falmet, assistert av propagandaen fra anti-innvandrere fra ytterste høyre. De sådde blant annet tvil om at mørkhudete spillere gjorde sitt beste i landslagstrøya.

LES OGSÅ: Trøndersk idretts nedtur starter hos NTNU

Årets franske gullvinnere var et minst like multikulturelt lag. Når nesten 80 prosent av nasjonens fotballhelter er mørke i huden og halvparten har islam som sin religion, gjør det noe med rasisme og fremmedfrykt. Alle spillerne ble omfavnet i den nasjonale hyllesten og stoltheten.

Det sterke afrikanske innslaget i den franske troppen, gjorde dessuten årets utgave av Les Bleus til Afrikas landslag etter at kontinentets nasjoner ble eliminert tidlig.

LES OGSÅ: Skal vold og terror lønne seg

Kroatias strålende kollektiv sjarmerte en hel verden. De små nasjonene har «underdogens» sympati. Når et sterkt kollektiv i tillegg har tydelige personligheter med briljante ferdigheter som Luka Modric og Ivan Perisic, blir de ekstra sjarmerende.

Flere av disse spillerne lever med sår på sinnet fra krigen på 90-tallet. Mario Mandžukić, Dejan Lovren og Vedran Ćorluka var flyktningbarn. De opplevde at slektninger ble myrdet. Trener Zlatko Dalić var soldat, Sime Vrsaljkos onkel var befal i en paramilitær gruppe. Alle har de en felles historie fra en nær fortid med grusomme krigshandlinger.

Å spille med hjertet utenpå drakten er en av fotballens misbrukte floskler, men ikke i dette tilfellet. Kroatene lå under i flere kamper, men kjempet seg tilbake. De viste en unik styrke, stolthet og motstandskraft i sine sjakkrutete trøyer. De hadde en sterk felles drøm og gjorde alt i sin makt for å nå den.

Du skal aldri undervurdere mentaliteten til barn som har blitt jaget på flukt, sett hjemmene bli brent, levd med krigens frykt og sett foreldrene gråte i fortvilelse. Mange av dem hadde ikke fotballsko da de startet veien mot VM-finalen.

LES OGSÅ: Det rare landet med de snille menneskene

Det er neppe tilfeldig at Sveriges beste spiller (Zlatan) vokste opp i den verste forstaden, eller at Englands landslag har vært overrepresentert av spillere fra London verste bydeler i øst.

Det sies at en nasjon trenger generasjoner på å kvitte seg med krigens traumer. I tillegg til krigstraumene sliter Kroatia med elendig økonomi og ungdom som rømmer landet for å finne arbeid. Da er det en lise å ha et fotballag som skaper stolthet og viser hvor langt man når med hardt arbeid og sterk vilje.