Gudene skal vite at det er lang vei mellom barndommens bedehus i Sandnes og Vatikanets overdådighet i Roma. Budskapet skal være omtrent det samme – men staffasjen rundt er fra to forskjellige verdener.
I bedehuset var det et trøorgel, et maleri av Jesus og en talerstol – så vidt jeg husker. Vi sang «Våg å stå som Daniel», det var åndelig sang, til nød med trekkspill – og det var mye snakk om synd, skyld og fortapelse.
Tidlig forlot jeg bedehusets klamme hånd. Men det skal bedehuset ha, kollekten ble ikke brukt til overdreven luksus for å konkurrere med naboen om hvem som hadde flottest gudshus.
Norges beste festival?
I sommer har familien hatt en dannelsesreise i det gamle Europa. Det er ikke til å unngå at det blir mange kirker, det er jo som oftest det flotteste hver eneste by kan by på. Det er overlesset med malerier, skulpturer og ornamenter enten de nå hyller Gud, sønnen, den hellige ånd, jomfru Maria, Maria Magdalena, Peter eller en av de mange tusener av helgener.
Som frafallen er jeg oppriktig nysgjerrig, det bør en jo være når religionen har spilt så enorm rolle i vår kultur. I lange perioder er det nesten bare kunst med uendelig av motiver rundt disse personene, selvfølgelig innblandet storfolk, som kunne finansiere kunst som hyllet dem selv.
Vil skape debatt med nakenhet
I Vatikanet skal det være utstilt 20.000 gjenstander og bilder. Vi går der i en flokk av tusener gjennom ganger i hundrevis av meter der bildene bare flyter forbi. Svært mange har mobilen på selfiestang på vei til det sixtinske kapell for å se Michelangelos Nokia-reklame i taket. Men akkurat her er det ikke lov til å fotografere. I trengselen slår det meg at veggene er fulle av fake news – og det går igjen i nesten alle kirkene. Jomfru Maria og Jesus er «avbildet» i omgivelser de aldri har vært. De fattige fra Nazareth satt aldri i søyleganger, slott – eller i vakre omgivelser omkranset av velkledde rikfolk og fyrster.
På de tusener av bildene jeg passerer i kirkene er det ingen bilder av vanlige folk, kanskje av og til noen fattiglemmer. Det er ingen bilder av dem som bygde alle disser praktbyggene – bare de som betalte.
I denne kirken får bruden gå flest skritt opp kirkegulvet
Det er en idyllisert verden skapt i en forkvaklet kirke der makt, rikdom og jordisk gods var viktigere enn ordet. En dag i Vatikanet overbeviste meg om at mye av dette er fånyttes arbeid, ufattelig mye slit – som vi som turister bare passerer på vei til det vi kjenner fra før. Hva kunne ikke all denne overdådigheten blitt brukt til for å bygge samfunn.
Peterskirken er et fantastisk bygg. Den ble ivrig finansiert under en av pavene fra Medici slekten i Firenze, Leo X. Han kom seg fram gjennom sin mektige familie, var ikke mer from enn det som var påkrevd, likte overdådige fester, og brukte penger både på Peterskirken og sin egen velvære.
Pavekirken trengte mer penger og det ble solgt avlatsbrev og relikvier, det rene falskneri, for å få nok til de overdådige byggverkene. Det skal være en av grunnene til at Luther fikk nok av paver, munker, staffasje og lureri.
Les også: Sjefen på Nationaltheatret vil ha nytt spel på Stiklestad
Vi fikk reformasjonen som i en av sine mer ekstreme former havner på mitt hjemsteds bedehus. Pave Leo bannlyste Luther like før han døde. Leo ble for øvrig aldri gjort til helgen. Men det kom noe godt ut av sløseriet. Medici-paven finansierte også kunsten til maleren Rafael og andre store kunstnere. Hans verk «Skolen i Athen» er en hyllest til de gamle filosofene, til vitenskapsmenn og oppfinnere, kreative mennesker inkludert seg selv og kunstneriske venner. Det er salig fri for hyllest til pave og prest – en hyllest til tanken, kunsten og fornuften. Et viktig bidrag i renessansen.
I jakten på våre religiøse røtter fant vi også kirken der det er et ytterst beskjedent kapell for han som nå skal feires med egne dager i Trøndelag, han trønderne var med å slå i slaget på Stiklestad – han vi nå kaller hellig. Den rødhårede Olav som vi ser på maleriet fikk et eget alter som nesten er Luthersk i sin enkelhet.
Vi er stolt av den katolske Nidarosdomen med god grunn, men vi må ikke glemme at reformasjonen dreide seg om å forlate den ytre staffasjen og konsentrere seg om ordet – enten du nå tror eller ikke.