Blant mye man kan si om 80-tallet er dette det første som slår en: Det var forvirrende. Svært forvirrende.
Kan hende har det en viss sammenheng med at artikkelforfatteren, og flere unge menn med ham, tok sine første, vaklende skritt inn i ungdomstiden, med alt hva det førte med seg av pinligheter og nederlag, fire skritt til siden, fem skritt tilbake og et lite skritt fram.
Ja, du. 80-tallet føltes en periode brolagt med snublesteiner. Som en stylet, usikker Ask Burlefot forsøkte vi å stavre oss gjennom dette tiåret. Men ikke forvirrende kun derfor, på ingen måte. Vi hadde nettopp lagt bak oss et svært sint tiår. Vi var usikre på om vi skulle fortsette å gå i demonstrasjonstog mot makta, eller om vi skulle bli noe mer hedonistiske, opptatt av penger og gigantiske brilleinnfatninger.
Min reise ut av komfortsonen
Vi valgte hedonismen. Ungdommen i dag vet ikke hva store brilleinnfatninger er. De hipsteraktige innfatningene vi ser i dag, som folk tror er store, er slett ikke store. På 80-tallet hadde de falt i kategorien barnebriller. Maks. Nå vel. Høyre var ikke lenger en anakronisme. Det var, enten man tror det eller ei, et virkelig parti. Regjeringsmakt fikk de også. NRK var ikke lengre enerådende, vi fikk nærradioer.
Og synden kom til Norge. Dette i form av en tv-serie som het Dynastiet. Her merket vi at 70-tallet ikke var så veldig langt unna. Sannelig. Vi fikk alvorlige fjernsynsdebatter, der blant andre Jon Michelet mente at dette skadet den norske folkesjelen. 80-tallet var pupper. Svære pupper. Sandra. Sinitta. Samantha Fox hadde de største. De var seriøst store. Ekte skulle de visstnok også være, hvilket kanskje er mer enn hva man kan si om tilsvarende størrelser i dag.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Hvis vi ikke snart tenker nytt, kan det Norge vi elsker forsvinne for godt.
LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER
Samantha Fox var artist og sang popsanger. «Touch me baby, I want to feel your body, your heartbeat next to mine.» Gjerne det. Når som helst. Kom igjen. Tenkte vi. Vi var ikke så opptatt av hennes eventuelle kvaliteter eller mangel på sådanne som artist, vi var mer opptatt av, ja, du vet.
Men tilbake til denne smule forvirringen. Vi som var unge menn på den tiden slet litt med vår plass i dette tiåret. Skulle vi være heavy metal fans med Iron Maiden buttons? Eller skulle vi være mystiske melankolikere med lang frakk og alpelue, med Sartes «Kvalmen» eller Camus´ «Den fremmede» synlig under armen (det med at boken var synlig var svært viktig, og skal ikke på ingen måte undervurderes), som gråt oss i søvn hver kveld til Joy Divisions «Decades» – «Here are the young men, the weight on their shoulders?»
Eller skulle vi være androgyne «new romanticere» som dyrket Japan og Spandau Ballet? Eller kanskje heller svinge oss til tonene av Wham? Hm. Nei. Det var ikke bare lett. Resultatet ble, for enkelte av oss, et forvirret identitetssøk.
Den ene lørdagen ble tilbragt i Samfundets Bodega der vi poget rundt til tonene av Pixies og Hüsker Du. Den neste i klamme omfavnelser på Hollywood, der vi danset oss inn i natten til Foreigners «I want to love what love is.» Nei, du. Vi fant aldri helt oss selv i løpet av dette tiåret. 80-tallet bød på flere skjellsettende filmopplevelser. De ikoniske øyeblikkene stod i kø. Det mest magiske? Da Gordon Gekko uttalte «Greed is good» i «Wall Street?» Nei. Da Tom Berenger med kaldt blod skjøt Willem Dafoe i «Platoon?»
FIKK DU MED DEG DENNE? Fem typer feriebilder som ikke forteller sannheten
Nei. Kanskje da Bruce Willis mumlet smått legendariske «Yippee-ki-jay motherfucker» i «Die Hard?» Eller da Withnail, i kraftig bakrus på den engelske landsbygda, i «Withnail & I» uttalte «There must and shall be aspirin, or I shall die, here, on this fucking mountainside!» Vi nærmer oss. Utvilsomt.
Men 80-tallets udiskutabelt sterkeste øyeblikk på film kom – og her gir artikkelforfatteren slipp på alt han måtte ha av politisk korrekthet – da Jennifer Beals tok av seg sveisemasken i «Flashdance» og kastet på de mørke krøllene. Milde skaper. Verden skulle aldri mer bli den samme. Ei heller sveising.
Ja. Slik var 80-tallet. Forvirrende. Men ganske fint. Det var i det minste store pupper og Jennifer Beals. Bare det.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter