Hva for noe? – overinformasjon finnes visstnok ikke i ordbøkene, men på engelsk kjenner vi til uttrykket «information overload». Og på legekontoret spiser overinformasjonen timer av min tid – særlig etter arbeidstid.

Vi blir ikke riktig ferdig med å forstå hvorfor fastlegeordningen knirker i sammenføyningene. Men det gjør den – og stort klokere ble vi ikke etter at Statistisk sentralbyrå (SSB) nå i juli publiserte tall og statistikk over utviklingen i fastlegeordningen. De kunne ikke finne noen gode forklaringer på hvorfor fastlegene jobber stadig lengre dager, og at stadig flere slutter.

Pasientlistene var blitt litt kortere i gjennomsnitt, men antall pasientmøter per fastlege er omtrent som før. En større andel av konsultasjonene tar over 20 minutter – at de nå utgjør 40 prosent er sikkert bra. Og at det noteres en markert økning i det som kalles «enkle kontakter» med pasienter og andre instanser i helsetjenesten er sikkert også bra. Men hvorfor så mye lengre dager?

Det er alt papirarbeidet, sier vi gjerne. Mye mer enn før – selv om det meste av det slett ikke er papir. For det er selvsagt på skjermen det foregår. Strømmer av meldinger som må sjekkes ut, fra pasienter, fra laboratorier, fra hjemmesykepleien, fra sykehusene og andre legespesialister og legevakter, kort sagt – nok til å holde meg foran skjermen i timer etter at siste pasient har forlatt kontoret. Mye av det helt ubetalt overtidsarbeid. Slikt som ikke fanges opp i SSBs statistikker, nettopp fordi det ikke er knyttet til «takster».

Les også: Hanna har ett år igjen av medisinstudiet, men sjansen for legejobb har aldri vært mindre

Men hvorfor er det blitt så mye mer av det? Forskere og økonomer undrer seg.

Jo da – vi har så definitivt fått flere oppgaver. Det er på et vis fastlegeordningens suksessfaktor at vi er selve navet i helsetjenesten, at vi koordinerer alt for den enkelte pasient, og at vi derfor skal vite om alt. Derfor strømmer det inn med meldinger, gjennom ulike apper og kontaktikoner på skjermen, og stadig flere. Alt må sjekkes. Det kan jo være en viktig melding der, et laboratoriesvar eller noe vi ikke må miste!

Det meste kan vi skrolle forbi. Men det må leses først. Og her kommer min påstand. Vi herjes av overinformasjon. I e-nettverkenes tidsalder er det ikke behov for å begrense plassen i de tekstene vi må lese oss gjennom. Gjerne en masse formalia og identifikasjoner og gjentakelser før vi kan rulle oss nedover for å finne hva dette egentlig betyr – skal jeg som fastlege agere på noe? Må jeg oppdatere denne pasientens multidose-liste? Eller henvise raskt, etter et uventet prøvesvar? Angsten for at noe skal glippe rir alle oss i hvite frakker – og det er sikkert også bra. Men det tar tid. Masse tid.

Opptatt av debatt? Les også: Problemene for Midtbyen tårner seg opp som følge av det ene «tiltaket» etter det andre

Den elektroniske kommunikasjonen har gjort oss som fastleger så mye mer tilgjengelig. Så mange flere inngående kanaler, også for våre pasienter. Og flere skal det bli, om vi skal tro entusiastene i Direktoratet for e-helse, de som vil ha oss alle på samme journal, «Én innbygger – én journal» som det het i Stortingsmelding nr. 9 fra 2012. Visjoner om at både pasienter selv og våre sykehuskolleger kan logge seg rett i våre journaler, og vi i deres.

Rent bortsett fra at spørsmål rundt taushetsplikt og konfidensialitet er omtrent fraværende i disse visjonene, ser jeg heller ikke at det reises spørsmål om overinformasjon. Altså, om mengden av tilgjengelig informasjon kan ende opp med å svekke vår evne til å agere på det viktigste. Eller – som vi nå snakker om – forutsette at vi bruker enda mer tid på å skrolle oss gjennom mengder av uredigerte e-dokumenter.

Mer debatt: Jeg ringte sjefen og sa: «Jeg trenger debrifing. Har vært sju timer på Ikea»

Fenomenet overinformasjon er sikkert ikke ukjent for pasientene våre heller. Jeg tenker på alle spørsmålene jeg har fått etter at pasienter har lest pakningsvedlegget for medisinene sine, blant annet om alle slags mulige bivirkninger.

Viktig og uviktig i lange tekster, slik de nå også finner det i Felleskatalogen på nettet. Trolig skrevet mer av hensyn til legemiddelfirmaenes jurister enn for mine engstelige pasienter.

Helsetjenesten sliter allerede med å finne gode strategier mot det vi kaller overdiagnostikk og overbehandling, altså – farer ved for mye av det som i utgangspunktet kan være bra. Nå kan vi gjerne føye ordet overinformasjon til denne listen.

Hør våre kommentatorer og gjest Per Olav Hopsø snakke om nytt Trøndelag, nytt Arbeiderparti og sommerferie

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten