Tor Langbach, jurist

Jeg har alltid vært fascinert av tanken på det apokalyptiske, på verdens, menneskehetens og sivilisasjonens undergang. Det skyldes nok flere ting.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Min far jobbet for Sivilforsvaret. Hjemmet var godt tapetsert med håndbøker om ABC-krigføring, tilfluktsrom og jeg vet ikke hva. Oppbyggelig og formende lesning for en tenåring var det i hvert fall. Bedre ble det ikke av at de første «voksenbøker» jeg leste var John Wyndhams «Trifidenes opprør». Her bryter sivilisasjonen sammen på grunn av noen utekkelige, laboratorieskapte planter og laservåpen som ved et uhell (?) går bananas. I tillegg leste jeg Ray Bradburys «Krøniker fra Mars», hvor Mars koloniseres, mens jorda ødelegges av atomkrig.

Nå er vel faren ikke overhengende for at morderiske trifider vil angripe oss (skjønt gudene vet hva en gal professor med tilgang til genteknologi kan finne på). Ei heller for at en eller annen sprø statsleder trykker på den store røde knappen. Snåsamannen har jo forutsagt at Trump vil bli skutt, og han har greie på slikt.

Men etter å ha tilbrakt sommeren i Vågå, et av de tørreste stedene i landet, mens termometeret har parkert seg stødig på 24–27 grader, har jeg begynt å lure. Førsteslåtten ga vår lokale bonde bare halvt resultat i forhold til et normalår. Sauene hans må kanskje slaktes. I fjellet fantes det ikke en bekk. Til og med grunnvannet slet. Kan det være, tenkte jeg, at disse påstandene om at det skjer klimaendringer faktisk har noe for seg? Riktignok mener Carl Ivar og vennene hans at endringene i hvert fall ikke er menneskeskapte. Det hadde jo vært bra. Da har vi mennesker, om ikke annet, ingen skyld for at ting skjer.

LES OGSÅ: Kronikk: Det viktige vannet

Da er det heller ikke noe vi kan gjøre. Vi rammes av et av naturens luner. Men nå mener forskere at de er menneskeskapte. Kanskje er tross alt forskere mer å stole på enn tilfeldige politikere uten et brevkurs i klimavitenskap? Uansett ble jeg sittende på setra og gruble på hvordan dette vil gå. Riktignok kan vi kjøpe mat i butikkene, men, tenkte jeg i et skarpt øyeblikk, maten kommer jo fra et eller annet sted.

Det begynner vel med at vi har bønder som dyrker korn som kan males til mel, melker dyr som kan melkes og holder seg med dyr som produserer kjøtt vi kan spise. Kornet må sås, gro, vokse og dyr skal fores. Dette krever vann, noe det er lite av i år. Men dette krever også bønder, og de har vi ikke lenger så mange av. Det er ingen menneskerett å være bonde, leste jeg forleden. Det er jo sant, men de er kjekke å ha, hvis vi skal ha mat.

Samtidig er det mange bønder i andre land som kan produsere mat for oss. Nå er det likevel ikke sikkert at verden er slik innrettet om noen år at disse andre bøndene vil fore akkurat oss. Kanskje har de nok med å skaffe mat til sin egen befolkning. Og kanskje har klimaendringene slått til der også, slik at det ikke blir så mye mat å dele på.

Noe kommer nok med andre ord til å skje, siden ingen av våre tradisjonelle politikere har evne eller vilje til å forhindre det. Vakkert blir det ikke. Men det er viktig å tenke positivt og ikke sette seg ned og være bekymret! Vi kommer for eksempel til å få bukt med fedmeproblemet. Vi får mulighet til å plukke fram gamle kokebøker og til å lære oss å lage mat av ukjente ingredienser. I maur er det mye protein og grillet kråke skal være skikkelig godt. Bark fra alm er utmerket til å blande i melet når vi lager brød. I gode år kan vi plukke tonnevis med blåbær, som i dag nesten ingen utnytter. Vi må lære oss å sylte og safte igjen, og ikke minst å lage nypesuppe.

For å ta en lignelse: Skogbranner er en tragedie for skogeiere, men for vegetasjonen i skogen er branner bra!

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter