Det er kanskje drøyt å kalle møtet mellom sport og kultur på Elgeseter bru onsdag kveld for historisk, men spesielt var det.
Normalt sett ville jeg ha vært på Lerkendal onsdag kveld og sett Rosenborg i forsøk på å nå europeisk toppnivå. Stevnekollisjon er imidlertid en av luksuskvalene ved å bo i en by hvor det skjer noe. Siden det bare er ett år siden sist jeg så Rosenborg skuffe på hjemmebane mot Celtic, mens jeg aldri har sett Bonnie Raitt før, ble det Borggården denne gang.
Konserten startet like etter kampstart. Det var påfallende i folkehavet hvordan vår tids måte å oppleve konserter med mobiltelefon på, artet seg litt annerledes. Omtrent like mange som holdt opp telefonen for å fylle Facebook med innhold, skottet ned på den for å sjekke stillingen på den andre siden av brua.
Mens Bonnie viste fin stigning, uteble målvarslene. Det var en oppløftet folkemasse som strømmet ut av Borggården et lite kvarter før Kveldsnytt. Jeg sluttet meg til toget som tok veien over Elgeseter bru, summende av gode opplevelser.
Midt på brua møtte vi et folketog i motgående retning, med spredte smilefjes i hvitt og grønt, i et ellers litt tungt, trøndersk tilbaketog i svart-hvitt. For en som kan bli andektig av så vel fotball og musikk som byens fineste bru, var det et spesielt øyeblikk å se hvordan drøm, skuffelse og begeistring møttes på denne måten, på vei over Nidelva en onsdag kveld i Trondheim, på Elgeseter bru klokka 22.57.