Hvordan snakker vi med barna om «blodtørstige journalister»? Er de farlige? Kan de gjøre noen vondt?
Den siste tida har vi fått nye folkefiender som vi fra før av ikke visste var farlige. Statsministeren vår har advart mot «blodtørstige journalister» rundt Sandberg-saken i VG.
FrP-topper har advart mot «sosionomer som ødelegger politiet» (som de selv har utstyrt med våpen), eks-integreringsminister Sylvi Listhaug har advart mot «elitefeminister» og «godhetstyranner» som ville ta vare på nyankomne flyktninger. Donald Trump har utropt CNN og annen amerikansk mediene til «folkets fiende» i USA og kaller sin tidligere medarbeider Omarosa Newman en «gråtende taper» og «bikkje». Nå har også NRK og TV2 «henrettet en kvinne» (som er i live og skryter over økt PR til selskapet sitt), ifølge den avgåtte fiskeriministeren.
Les også: Bahareh Letnes: Det at jeg blir kalt spion, er ren rasisme
Jeg kunne fortsatt inn i evigheten. Lista er deprimerende lang med politiske ledere som utbasunerer ord om andre som ikke skulle stått på trykk noen plass. Selv internasjonale rapalbum med farelappen «Parental advisory – explicit content» står seg godt mot denne typen retorikk.
Man kunne sagt at retorikken var tilfeldig. Når man føler seg presset opp i et hjørne, sier man gjerne ting i affekt. Statsminister Erna Solberg føler seg nok presset opp i et hjørne om dagen – med regjeringsmedlemmer som setter sikkerheten vår i fare, i tillegg til en knusende beredskapsrapport som snart skal behandles i Stortinget. Jeg forstår Sandberg også, som tror VG kun er ute etter å grave i sexlivet hans. VG er tross alt ganske interessert i sexliv om man skulle bedømme etter forsidene deres. Men dette er ikke bare tilfeldig retorikk. Det handler om noe mer. Dette er politisk motivert retorikk som gjenspeiler seg i politikken til de nevnte personene.
Valgforsker: – Sandbergs avgang uheldig for Frp
Det Donald Trump og Erna Solberg gjør, er farlig. Vi har sett det før. Trump anklager journalister for å «skape splittelse, mistillit, at de også kan forårsake krig og at de er farlige og syke». Når statslederen vår kaller journalistene «blodtørstige» løper hun ikke bare høyrepopulistenes ærend, hun bruker høyrepopulistisk retorikk.
Vi husker vel godt uttrykket «Lügenpresse» fra 1930? Ordet blir brukt igjen av det tyske ytre høyrepartiet AfD (Alternative für Deutchland) – et parti som ifølge Wikipedia har rasistiske, antisemittistiske og muslimfiendtlige medlemmer. AfD har til tider vært Tysklands nest største parti på ulike målinger.
Frp i Trøndelag: Ga beskjed om at grasrota hadde fått nok
Høyrepopulistenes retoriske manøver med å sette vanlige folk som «elite» og «bekjempe eliten» er et velkjent tegn i tiden. Dette holder Front Nationals Marine Le Pen på med i Frankrike, Donald Trump og den sparkede rådgiveren Steve Bannon med den milliardærsponsede bloggen Breitbart på med i USA, mens de jobber hardt inn mot Europa nå. Sannheten er at de vil ha «den gamle eliten» tilbake. Og det er den hvite rike mann (som om han noensinne har mistet makten).
Nå må sosionomer, forskere, lærere og journalister se seg over skuldra sammen med «kulturmarxister», jøder, homofile, transpersoner, muslimer og alle andre som har vært med å blande ut det gamle elitesamfunnet.
Kunsten å snakke med Trump
Hvordan snakker vi med barna som ser på TV at statsministeren snakker om «blodtørstige journalister»? Er de farlige? Kan de gjøre noen vondt? Drikker de blod til frokost? Og hvem sitt blod drikker de? De stakkars statsrådene som styrer landet vårt?
Barna må være forvirra og redde. Det er jeg også, 34 år gammel. Ikke redd for sosionomer og journalister, men statsledere som bruker farlig retorikk for å splitte oss. Det verste med å bli voksen er å se at andre voksne oppfører seg som de gjør. Det som er enda verre, er at det er disse som sitter med makten.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter