Høye rop om råttenskap

Når du maler med for brei pensel, kan det bli maling på feil sted. I boka «Råtne Trondheim» skvetter det svartmaling overalt.

Boka «Råtne Trondheim» maler hele det politiske Trondheim svart med brei pensel. Det er vanskelig å kjenne seg igjen når forfatteren finner kjeltringer i hver krok på rådhuset, skriver vår kommentator.   Foto: Terje Svaan

Saken oppdateres.

Tidligere lokalpolitiker for Venstre, skribent og nå forfatter, Snorre Vikdal, har gitt ut bok på eget forlag. Den fremstiller den politiske kulturen i Trondheim som pill råtten der politikere med makt kan gjøre akkurat som de vil. En kultur preget av kameraderi der politikerkolleger ordner opp for hverandre og der ordfører Rita Ottervik «har lagt til rette og bidratt til» at en politisk ukultur har slått rot.

Etter mange år som journalist og kommentator tett på det politiske livet i Trondheim, har jeg problemer med å kjenne meg igjen når forfatteren finner korrupte kjeltringer i hver krok på rådhuset.

La det være klart: Det finnes stygge eksempler på habilitetsbrudd, politikere som blander roller, maktmisbruk og politikere som kutter svinger – også i Trondheim. I vår nære politiske historie har vi sett hvor galt det gikk da tidligere Ap-topp Rune Olsø brøt kommunens etiske regelverk i behandlingen av planen for en grønn strek og omreguleringen av Kystad til boligområde. Økokrim henla saken om påvirkningshandel eller korrupsjon, fordi de ikke kom frem til at beviskravet var oppfylt.

Forholdene rundt Kystad og Ap-toppenes håndtering av den, er grundig omtalt og avslørt av Adresseavisen i en rekke artikler de senere årene. Det samme er tilfellet for flere byutviklingssaker. Sånn sett bringer ikke boka så mye nytt inn i bildet.

Det er grunn til å anta at det finnes flere kritikkverdige saker som ikke har sett dagens lys. Varslere og kritiske overvåkere av politikernes handlinger, som Snorre Vikdal, er en viktig del av vårt demokrati. Alle handlinger som politikere, byråkrater – ja alle i maktposisjoner – foretar må tåle dagens lys. Pressen og andre skal ha et kritisk blikk på utøvelsen av makt og rope ut når den misbrukes. Vikdal retter også anklager mot Adresseavisen for å ikke ha vært kritisk nok og holdt sin hånd over ordføreren.

I boka «Råtne Trondheim» maler forfatteren bredt i sin gjennomgang av en rekke byutviklingssaker de siste årene. Det virker som om store deler av boka er et forsøk på en politisk omkamp etter slag som forfatteren har tapt. En ting er å kjempe en politisk kamp mot et lokalpolitisk prosjekt i Trondheim, noe annet er det å langt på vei antyde at vinnerne av slaget har benyttet politiske metoder og allianser som ikke tåler dagens lys. Boka stiller mange spørsmål, men gir for få svar til å konkludere med at denne byen er råtten.

Skal man være vaktbikkje, kreves det presisjon, etterprøvbarhet og dokumentasjon. Teppebombing av det politiske miljøet i Trondheim med anklager om maktmisbruk, korrupsjon og råttenskap gir ikke den treffsikkerheten som trengs i slike saker.

I materialet som omhandles i boka, pekes det på tette forbindelser mellom politikere og på politikere som har ulike roller. I seg selv er det forhold som må passes på og kontrolleres. Men at politikere i Arbeiderpartiet kjenner hverandre, har kjent hverandre lenge og støttet hverandre i nominasjonskamper og i konkurransen om politiske lederroller, er ikke i seg selv et bevis på at det har foregått lysskye aktiviteter. Å søke politisk makt er ikke tvilsomt, men i boka tegnes det et bilde av at mange som gjør det, har tvilsomme motiver og egentlig bare vil berike seg selv eller sine venner. Det er en slutning som er egnet til å spre politikerforakt og konspirasjonsteorier.

Boka bærer for mye preg av en blanding av egne politiske meninger, manglende evne til å skille uviktige detaljer og relevante forhold, og av forfatterens egne kommentarer og konklusjoner. Sett under ett minner fremstillingen om en politietterforskning som har gått på tverke fordi etterforskerne på forhånd har bestemt seg for hvem som er skurken. Penselen forfatteren svartmaler med blir for stor for området han skal male.

Snorre Vikdal skal ha anerkjennelse for at han har tatt på seg rollen som vaktbikkje i trondheimspolitikken. Han har bidratt til å rette søkelys mot en rekke saker som burde vært håndtert på en bedre måte, hvor det er begått feil og der kontroll og habilitetsspørsmål burde vært behandlet bedre. Det er viktig og bra.

Det er viktig å være kritisk til makta. Men det er også viktig å være kritisk til kritikerne. «Råtne Trondheim» peker på flere saker det er riktig å kritisere. Men Vikdal skvetter svartmaling på alt og alle. Det gjør at boka er best egnet til å bære ved til bålet for de som allerede mener at politikerne er noen udugelige kjeltringer som bare meler sin egen kake.

LES FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER HER

På forsiden nå