Debatt:

Det norske passet ga meg på mange måter en ny verdi som menneske

En høstdag i 1999 sto jeg der, med mitt første, norske pass. Ikke bare skulle jeg endelig bli møtt uten mistenksomhet, jeg var også blitt høy, blond og blåøyd!

Jeg husker at jeg tenkte: Nå kan jeg også reise hvor jeg vil. Nå kan jeg også bli møtt med respekt og ikke mistenksomhet, skriver lørdagsspaltist Azra Halilović.  Foto: Jon Olav Nesvold

Mannen min har nå i over et år forsøkt å få meg til å fornye passet. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor han maser, for vi skal ikke noe sted, ikke engang til Storlien, i nærmeste fremtid. Dessuten finner du ikke en person som er mer uinteressert i å reise enn meg. Jeg er hun som ser venners bilder på sosiale media fra Maldivene i januar og tenker «jeg er bra glad for at jeg slapp den reisen!» Og hva vet mannen min egentlig? Han er norsk, og tror at alt går på skinner alltid. Uansett: Etter ett år med mas gikk jeg ut av døra ropende «Ok, nå drar jeg, men dersom jeg blir deportert tilbake dit jeg kom ifra, er det din feil. Da kan du angre, med postkassa i skjegget, du!». Jeg har alltid vært god på norske ord og uttrykk …