Her bor de i en enebolig som rommer litt av hvert, inkludert to døtre, et par rotter og en fantastisk utsikt til verdens mest kreative utendørs møterom.

- Se holmen der nede, dit går vi ofte, forteller May-Britt; - Begynner gjerne å snakke om noe dagligdags og ender opp med jobb. Det er veldig praktisk!

Hjerneforskere i supereliten

Etter gjennombruddet med å lokalisere stedsansen i hjernen, har Edvard og May-Britt Moser tatt steget opp i supereliten hva hjerneforskning angår. På verdensbasis. Ekteparet på Væretrøa er årsaken til at ett av verdens fire Kavli-institutt for hjerneforskning ligger i lille Trondheim.

Og mens andre institutt organiserer og arrangerer sine planleggingsmøter formelt og i stor skala, har hjernetrusten i Trondheim like gjerne sine møter på Væreholmen, en tjue minutters spasertur fra eneboligen oppe i lia på Være, tilholdet til byens, kanskje landets, smarteste ektepar (-det er vi nok ikke, korrigerer Edvard). Men jeg tror nå hva jeg vil, her jeg sitter med en kaffekopp i et ganske vanlig kjøkken. Bortsett fra … for hva forestiller egentlig det fargerike bildet på veggen over kjøkkenbordet?

- Nerveceller! Men vi er ikke så nerdete som det kan virke, altså! sier May-Britt med en unnskyldende latter.

Og skulle noen fremdeles tvile på interessefeltet til de som bor her, er det bare å sjekke håndlaget med husets kjæledyr, der rotta Aurora smyger seg rundt hånda til May-Britt, mens matmor peker entusiastisk på rottas svarthvite «cellemønster» på ryggen.

- Se som den ligner en hjernecelle!

Husrotte i hengekøya

Det er kanskje noe enhver hjerneforsker vil se med blotte øyet. For en vanlig dødelig er gjenkjennelsen mer mangelfull. Det vi imidlertid lett kan se, er at de to rottene som bor hjemme hos familien Moser på Væretrøa lever gode dager, med hengekøye, egen «barnehage» og masse godis. For heter du Moser og forsker på hukommelse, stedsans og alle de andre hemmeligheter en menneskehjerne inneholder, bør du absolutt ha et godt lag med rotter.

- Det som er bra med å ha rotter hjemme, er at vi lærer dem enda bedre å kjenne, sier May-Britt. I laben på Øya har de rundt to hundre som løper rundt med implantater i hjernen i forskningens tjeneste. Før hadde de en «journalistrotte» på jobben, en som var veldig tam og ikke ble redd av blitzlampene. Men dagens utgaver er altså hjemmeboende på Væretrøa i en hjernefamilie, ganske lik en vanlig kjernefamilie, ifølge Moserne selv.

Parallelt med at May-Britt og Edvard Mosers hjerneforskningsmiljø i Trondheim har vokst seg inn i verdenstoppen, har også to døtre vokst opp i familien. Isabel (20) og Ailin (16) har vært med overalt, nesten fra de var bleiebarn. Da Adresseavisen var på besøk, var Isabel hjemme - og kunne på det sterkeste avkrefte at forskerdøtrene har gått for lut og kaldt vann under foreldrenes travelhet.

Minglet med nobelprisvinnere

- De har alltid stilt opp når det har vært noe, sier Isabel, mens hun viser vei opp til andre etasje og to gode lenestoler foran den samme vide utsikten. Pluss to barnestoler fra gamle dager. Ungene har vært med fra ung alder, også her.

- Det er ikke nødvendigvis slik at man får gjort mindre når man får barn. Man organiserer bare tiden mer effektivt, påpeker Edvard fornuftig. I stedet for Legoland og Sabeltanns rike, har familieturene gått til Kina, Australia, Hawaii hvor de har minglet med verdens glupeste hoder.

- Jo da, Isabel er blitt kompis med Eric Kandel (amerikansk nobelprisvinner 2000) og Bert Sakmann (tysk nobelprisvinner 1991), namedropper May-Britt. Og ved nettopp dette kjøkkenbordet har faktisk Jim Watson (oppdageren av DNA-molekylet og nobelprisvinner 1962) sittet og småsludret om stort og smått.

Standhaftige studenter

Går en langt nok tilbake, kan man vel si at det hele startet da May-Britt og Edvard første gang møttes på gymnaset i Ulsteinvik. Lite visste de vel den gang at de skulle treffes igjen som studenter i hovedstaden, og bli par i hjerner. Men slik gikk det. May-Britt begynte likevel ikke på tannlegehøyskolen, Edvard ble ikke kjernefysiker, som han vurderte. De havnet på psykologi. Og så skjedde både det ene og andre, den gangen på åttitallet da håret var høyt og Bobbysocks lot det svinge. Men mens mang en studenthjernecelle i Oslo avled under lange rødvinskvelder, gikk to hoder konstant på høygir. Edvard og May-Britt ville lære. Om hjernen, om adferd, om sammenhengene i alt. Det var i en tid hvor hjerneforskningen var i ferd med å ta fart, men kløften mellom medisin og psykologi var både stor og dyp.

- Vi var vanlige psykologistudenter på dagtid, og gikk i laben på kveldstid da de andre studentene var ute og drakk vin, mimrer May-Britt. De to var så standhaftige at de til slutt fikk ta hovedoppgave og etter hvert også doktorgraden hos den anerkjente hjerneforskeren Per Andersen. I 1991 fikk de doktorgradsstipendet. Dessuten fikk de Isabel.

Så kommer året 1996. May-Britt og Edvard har disputert og vært ute og reist, til Edinburgh og London, hvor de hadde lært å måle aktiviteten til enkeltceller i hjernen. Nå er de for første gang i Trondheim; byen som Marvin Wiseth senere skal omtale som stedet i Norge «med høyest IQ per kvadratmeter». Da de kommer til de store tomme lokalene i kjelleren til det gamle universitetet på Lade, er det med fire tomme hender, et stort pågangsmot og en plan om å bygge opp en lab for rotteforsøkene sine.

Tomme hender og en rottelab

- Vi sleit veldig i starten med å få det til. Og selv om vi fikk en økonomisk startpakke, var det få ressurser til hjelp. Vi var helt alene, hadde verken studenter eller teknikere, men reparerte selv kabler og vasket rottebur, mimrer May-Britt.

Men januar året etter var de operative, og i 1998 publiserte de sine første resultater.

Gradvis ble psykologistudenter knyttet til laben, og ekteparet satte i gang jakten etter stedsignalene. De lette i den delen av hjernen som heter hippocampus. De lette godt. Den første større artikkelen i anerkjente Science kom i 2002.

- Da visste vi hva vi skulle lete etter, forteller Edvard. De var på sporet av et nettverk av hjerneceller som regulerte stedsansen. De fant det et annet sted i hjernen; i entorhinal cortex. Og med dette utgangspunktet, søkte de Forskningsrådet om å bli Senter for fremragende forskning. Da de fikk det, kunne de forske i et langtidsperspektiv på ti år.

- Ti år … hva om man følger feil spor?

-Sånn kan man ikke tenke!

Garantert feil spørsmål til en forsker. Disse to var dessuten på rett vei. Prosessen var gradvis: hvor man skulle lete, hvor cellene var aktive, hvordan de dannet mønstre.

- Vi begynte å forstå litt, men ikke alt. Og det er veldig irriterende! kan May-Britt fortelle. Det ble mange turer til Væreholmen før bitene falt på plass.

Gjennombruddet

Så kom gjennombruddet. I 2005 ble ekteparet Moser verdenskjent for sin oppdagelse av stedsansen.

- Folk spør hvorfor vi gidder å holde på som vi gjør, men når du forstår noe du ikke har forstått før - der er belønningen! Det er HELT fantastisk!

Drivkraften er dette; higen etter å forstå. Og utviklingen går med rakettfart; nye metoder, nytt utstyr, nye tanker.

- Nå kan man gå inn i hjernen og nærmest skru av og på individuelle nerveceller. Det var fullstendig utenkelig da vi begynte.

- Det virker jo helt ufattelig, med millioner av nerveceller?

Ehh … liten korreks: - Hundre milliarder celler. Men antallet er ikke det vesentlige, men kontakten mellom cellene. Kanskje én nervecelle snakker med ti tusen venner - det blir mange kombinasjoner! Så det er masse leiting og litt flaks.

Humor og hjerneforskning

Flaks er det neppe at dette ekteparet er i verdenseliten innen hjerneforskning. Et stalltips er at man bør være over middels smart, og over middels utholdende. Og ekstremt dedikert. Tipset går videre på at disse to både er smarte og utholdende. Og dessuten innehar en humor og vennlig omgjengelighet som en fordomsfull journalist, når sant skal sies, ikke hadde tiltrodd yrkesgruppen hjerneforskere.

Vi går ut i stua. Midt mellom to store vinduer med et fantastisk panorama, henger en sjøhest i keramikk. Man kunne trodd den hang der som et apropos til fjorden der ute. Eller at den kanskje bare var et tilfeldig feriekjøp fra et marked i Sør-Europa. Men en hjerneforsker ville skjønt det med en gang: Her henger Hippocampus: Navnet er fra latin og betyr sjøhest, fordi den ser akkurat slik ut ved et horisontalt snitt. Men det er altså en struktur i storehjernen.

En hjerne kan brukes til så mangt.

Foto: Jens Petter Søraa, Adresseavisen
Foto: jens petter søraa
Foto: Jens petter Søraa, Adresseavisen
Foto: Jens petter Søraa, Adresseavisen