Marius Løken (26) mistet to bestekompiser i oktober 2011.
Den ene ble drapsmann. Den andre ble drapsmannens offer. Løken overlevde de 15 livstruende knivstikkene en av bestekompisene hans påførte ham.
– Selve drapshandlingen er ikke opp til meg å tilgi eller ikke tilgi. Mine egne fysiske og psykiske arr og skader, som jeg selv er herre over, valgte jeg å tilgi, fordi hatet kunne fortært meg, sier Løken til Adresseavisen.
Det er fire år siden en kompis gikk løs på Løken og en annen kompis med kniv i leiligheten i Oslo. Kompisen døde av skadene i det som ble omtalt som Halloween-drapet. Gjerningsmannen ble i 2013 dømt til tvunget psykisk helsevern. I mars ba han om å bli løslatt. Drammen tingrett bestemte derimot at mannen ikke kunne løslates.
– Jeg er ikke klar for å møte ham på gata, men jeg er forberedt på at jeg kommer til å gjøre det en gang i fremtiden, sier Løken.
Døden nær
Røde arr er fortsatt synlige tegn på knivstikkene Løken ble påført, flere av dem rett ved hjertet. Drapsnatta fikk Løken karret seg ut av leiligheten, og stoppet en taxi som kjørte ham til sykehuset. Da han lå i baksetet sa kroppen fra om at «nå dør du».
– Da jeg lå i baksetet, bare så vidt ved bevissthet, tenkte jeg på hvem som kom til å komme i begravelsen min. Jeg tenkte på hvem som ville savne meg. Det har gjort meg bevisst på hva som er viktig i livet. Det har i etterkant vært viktig for meg å pleie relasjonene mine. Vennene mine har hjulpet meg til å komme meg dit jeg er i dag, sier Løken.
Løken delte historien om drapsnatta og hvordan han har taklet traumene i et foredrag arrangert av Psykologisk fagutvalg ved NTNU. I januar gir han ut bok om det som skjedde.
Mareritt
Den ene hånda til Løken ble skadd i angrepet og han trengte opptrening. Musklene svant mens han lå elleve dager i koma med svært alvorlige skader. Han har ikke bare fysiske sår etter den traumatiske hendelsen. Mareritt hjemsøkte drømmene hans i tiden etter knivangrepet.
– Kroppen skulle bearbeide alt jeg hadde opplevd mens jeg sov. Minnene kunne komme når som helst og uten forvarsel, sier Løken.
Dødsangsten og redselen fra drapsnatta satte spor i kroppen.
– Jeg var redd hele tiden. Jeg så hele tiden etter tunge gjenstander å forsvare meg med når jeg var i et rom. Jeg så etter rømningsveier og måter å komme meg kjapt unna, forklarer Marius Løken.
Alarmberedskap
Professor i klinisk psykologi, Hans Morten Nordahl, ved NTNU sier at påtrengende minner og flashback er vanlig for pasienter som har opplevd traumer som overfall.
– Minnene kan komme tilbake uten at man er forberedt på det, sier Nordahl.
Et annet symptom man kan få er at man ikke får slått av tankene som går tilbake til overfallet.
– Kroppen går inn i alarmberedskap. Man skanner omgivelsene for trusler eller tegn som kan signalisere et overfall. Personen er konstant stresset og på vakt. Man går inn i en slags trusselmodus, sier professoren.
Han sier at det er vanlig at personer som er utsatt for et overfall begynner å gruble over det som skjedde.
– Man stiller seg selv spørsmål om hvorfor det skjedde, sier Nordahl.
Venner er viktig
Løken håndterte marerittene bedre når han kom i kontakt med en psykiater som fortalte ham hvorfor marerittene oppsto.
– Jeg håndterer minnene på en bedre måte nå. Jeg har lært å kontrollere når minnene kommer. Jeg har ikke ukontrollerbare mareritt lenger, sier han.
Vennene og nettverket ble nøkkelen til å komme seg videre. Løken skjønte at han måtte ta tak i situasjonen da en god kompis ga ham klar beskjed om at han måtte skjerpe seg.
– Jeg gikk i forsvarsposisjon, men det var en vekker jeg trengte. Vennene har vært viktig for at jeg har det bra i dag, sier han.
Også trening har vært viktig for at Løken har kommet seg tilbake til hverdagen.
– Det har vært viktig å ha noen rutiner, og trening er en av dem. Jeg har alltid vært en fotballgutt og har trent styrke, så det gjorde godt når kroppsholdningen kom tilbake. Jeg setter meg også mål underveis, noe som hjelper, sier Løken.
Tvinge seg tilbake
Professor Nordahl sier at en viktig del av behandlingen er at man lærer pasienter å få distanse til traumet.
– Personer med posttraumatisk stresslidelse har en tendens til å få følelsen av at de er i sin egen boble og at det som skjer ikke er virkelig. Det er viktig at de får hjelp til å bryte dette mønsteret. Det gjør man ved å begynne med daglige gjøremål og tvinge seg selv til å komme tilbake til hverdagen. Det bidrar til at traumefokuset slipper taket, sier han.
– Det er vondt, men samtidig vet man at det vil gi seg. Man må stå i det til det slipper taket, fortsetter Nordahl.
Dersom man får behandling for posttraumatisk stresslidelse etter et overfall som ikke ligger langt tilbake i tid har man gode muligheter til å kunne fungere som normalt.
– Man glemmer ikke det som skjedde, men man kan ha godt håp om å fungere normalt, sier Nordahl.