I en ny bok tegner NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent bildet av et Israel som blir og mer og mer nasjonalistisk, rasistisk og religiøst.

Under Gaza-krigen i fjor sommer ble Sidsel Wold utsatt for en bølge av kritikk og hets fra norske israelvenner.

- Jeg kan gå i butikken og treffe blide folk som takker meg for reportasjer og like etter lese mailer som forteller at jeg er en jævla løgnkjerring og jødehater. Det er derfor jeg ønsket å skrive denne boka, for å forklare bakteppet.

Israelvenn

I boka «Landet som lovet alt» forteller hun både Israels historie og sin egen spesielle «reise» med Israel. Det er en ulykkelig kjærlighetshistorie som startet med stor fascinasjon for den unge pionerstaten. Som barn ville hun bli jøde eller indianer, og mens andre idealistiske Israel-venner tok noen måneder på kibbutz, varte Wolds opphold i nesten tre år. Hjemme i Norge var hun aktivist i Med Israel for fred (MIFF) og forsøkte å få andre unge nordmenn til å dra på kibbutz. Hun lærte hebraisk og sto hardt på for å konvertere til jødedommen. Massakren i Sabra og Shatila og Libanon-krigen i 1982 var et sjokk, men mange israelere ble også sjokkert, og kjærligheten til Israel fortsatte.

Mosebøkene ikke rettesnor

I 2003 kom hun til Israel for å frilanse for NRK. I dag innrømmer hun at hun var naiv i starten. Wold er ikke en journalist som nøyer seg med å skrape i overflaten. Hun leste seg opp på historien og konflikten og lpugget arabisk. I boken «Checkpoint» i 2006 formidlet hun fortvilelsen over okkupasjonen hos palestinerne, men også den eksistensielle frykten i den jødiske befolkningen. I den nye boken fremstår hun som pessimistisk og svært kritisk til Israelsk politikk. Wolds personlige reise har vært lang, men hun mener at Israel samtidig har forandret seg mye - og til det verre.

- Jeg er ingen jødehater som ønsker å sverte Israel. Men i journalistikken kan jeg ikke la Mosebøkene eller Hamas charter være rettesnor. Folkeretten og internasjonal lov er det jeg må holde meg til. Da er undertrykkelse og okkupasjon galt.

Tung høyredreining

Wold beskriver perioden fra etableringen av Israel i 1948 som en pionertid full av idealisme. Det store skiftet kom med seksdagerskrigen i 1967 da Israel plutselig satt som okkupant over et område tre ganger større enn landet. De europeiske jødene, askenasene, var stammen i den demokratiske, sekulære sentrums- og venstreorienterte Israel, men tyngdepunktet flyttet seg til høyre da jødene som hadde flyktet fra arabiske land kom på offensiven på 80-tallet. Drapet på Rabin slukket håpet om fred gjennom Oslo-prosessen og bølgen av én million innvandrere fra Sovjetunionen og Øst-Europa flyttet Israel enda flere hakk til høyre og i mer udemokratisk retning. Landet blir mer og mer religiøst, både gjennom religiøse nasjonalister, spesielt blant bosetterne, og en raskt voksende andel ultraortodokse jøder. Israel er svært splittet, langs flere linjer, mener Wold.

- Ordet okkupasjon hører du nesten ikke i Israel. Vestbredden kalles helst med de bibelske navnene Judea og Samaria og betraktes av mange som frigjorte områder, ikke okkuperte. Tostatsløsningen er bare en drøm som færre og færre tror på. De liberale kreftene taper terreng. Bosetterne har vunnet. 400 000 av dem bor på Vestbredden. Å flytte disse, eller bare en del av dem, vil rive Israel i filler. I dag får den ekstreme nasjonalismen vokse fritt. De mest ekstreme bevæpnede bosetterne er farlige. I sekulære Norge forstår vi alltid kraften og fanatismen i miksen av nasjonalisme og religion.

Venstresiden borte

Wold mener venstresiden og sentrum er lammet og mangler en sterk leder.

- Arbeiderpartiets Isaac Herzog sier ofte at han er enig med Netanyahu. Han tør ikke utfordre de nasjonalistiske kreftene. Den liberale venstresiden er svært desillusjonert. En del flytter. I Israel er det en besettelse å ha to pass. Med dobbelt statsborgerskap kan du jobbe utenfor Israel, samtidig har du en reserveløsning om det går galt med staten. Folk diskuterer i alvor om Israel vil eksistere om 25 år. Det anslås at en million israelere jobber i utlandet. Berlin har den raskest voksende gruppen av unge israelere. Palestinerne opplever også en brain-drain.

Her er FN-resolusjon 242 om tilbaketrekning fra okkuperte områder

Sidsel Wold er ikke imponert over de palestinske lederne.

- De har vært elendige. Korrupsjonen er utbredt. Men maktforholdet i konflikten er ekstremt skjevt. Palestinerne har ingenting å presse Israel med, annet enn å slippe løs volden. Frustrerte unge palestinere ser ikke noe håp om en egen stat og de er frustrerte over okkupasjonen og egne ledere som ikke får til noe. Det er bakteppet når vi ser unge palestinere stikke ned jøder med kniv, fullt klar over de selv vil bli drept.

Utenriksjournalisten mener at alt som kan gå galt, har gått galt.

- Det finnes ingen politisk vilje for en løsning. Det er forferdelig trist. Hadde Israel vært en vanlig stat, ville lederne blitt presset slik Putin opplever nå. Men Europa og USA har ikke vilje til å presse Israel på grunn av historien. For syns skyld fortsetter europeiske ledere å snakke om en tostatsløsning, men på bakken blir en palesinsk stat mer og mer urealistisk. Bosettingene utvides daglig. I Israel er frykten sterkere enn håpet.

Svein Inge Meland951 98 688svein.inge.meland@adresseavisen.no

Voldsbølge: To palestinerne som stakk ned en beboer i Beit Shemesh 22. oktober ble drept av israelsk politi. Sidsel Wold mener voldsbølgen må sees på bakgrunn av at palestinerne har mistet alt håp. Foto: BAZ RATNER, Reuters