Den høygravide livredde kvinnen fikk etter hvert hjelp ved Krisesenteret i Trondheim. Litt av historien hennes er fortalt i en helt ny bok: «Kvinne er kvinne best,» som presenteres ved Trondheim folkebibliotek kl. 15.00 onsdag 25. november.
Den nye boka handler om de 35 første årene ved Krisesenteret i Trondheim. Fortellinger om dypt tragiske barn- og kvinneskjebner, om idealisme, samhold og pågangsvilje følger hverandre tett. Artiklene er skrevet av personer som har hatt sentrale roller i miljøet og flere av deres fremste støttespillere. Og selvfølgelig er alt sammen gjort på dugnad, som i «gamle» dager.
Viktig telefonnummer
– I 1978 inviterte vi til det første åpne møtet om saken. Å opprette en krisetelefon for mishandlede og voldtatte kvinner var hovedmålet, forteller Inger Marie Bakken, som selv var til stede på møtet. I dag leder hun Krisesenterets venneforening, som står bak bokutgivelsen. Da Krisesenteret ble overtatt av Trondheim kommune i 2011, mente flere at senterets historie fram til eierskiftet burde dokumenteres.
Å starte en krisetelefon på 1970-tallet var ikke enkelt. Telefon var ennå et knapt gode. Søkerne måtte stå i kø, ofte i flere år. En av kvinnene som kom til de første allmøtet, jobbet heldigvis i Televerket. Med hjelp fra gode kolleger på «tildelingskontoret» fikset hun både linje – og et telefonnummer som skulle være lett å huske.
Plakater og klistremerker med de løfterike sifrene: 23420 ble spredd over hele byen. Senere fikk nummeret et femtall fremst.
Tabubelagt emne
På 70- og 80-tallet var vold mot kvinner og barn ennå et svært tabubelagt emne. Heller ikke poltiet tok problemene på alvor. «Husbråk», var ofte overskriften når kvinner eller barn var slått til blods. Helsepersonell var også flinke til å overse den egentlige årsaken til skadene de behandlet.
Berit Schei og Inggard Lereim, begge professorer i medisin, kom tidlig med i støtteapparatet rundt krisesenterene i Trøndelag. I hver sine artikler beskriver de starten på sitt eget engasjement. Lereim sørget for at kvinner som kom til legevakta med mistenkelige skader, ble undersøkt alene, uten følge av taletrengte ektemenn. Schei skrev senere doktoravhandlingen: «Trapped in painful love» (fanget i smertefull kjærlighet) som har fått stor betydning for den videre forskningen på området. Og både Lereim og Schei underviser dagens medisinstudenter om vold i nære relasjoner.
8. mars 1981 åpnet Krisesenteret i Trondheim på hemmelig adresse, og voldsutsatte kvinner og barn fikk et trygt sted å rømme til. Politiet satte etter hvert pris på at de hadde en adresse å plassere familiene til voldelige ektefeller og fedre. Drosjesjåførene i byen visste også hvor de skulle kjøre når vettskremte kvinner og barn ba om hjelp.
Politisk mangfold
Korpset av frivillige rundt Krisesenteret i Trondheim er aldri talt opp, men noen hundre er det helt sikkert. Og at tallet på brukere er enda mye høyere, viser statistikken som presenteres på de siste sidene i boka.
– Initiativet til Krisesenteret kom fra en gruppe kvinner med ulik politisk tilknytning. Trolig var det en viktig årsak til at vi lyktes som vi gjorde, sier Inger Marie Bakken. Hun er glad for at det i dag er mye mer åpenhet rundt familievold, men omfanget av problemet ser dessverre ikke ut til å minke av den grunn.
