«Kjære Erna. Fra kvinne til kvinne. Er du aldri redd?»

«Som en tobarnsmor på 24 år, har jeg noen spørsmål som jeg undrer meg over. Får du ikke en gysende følelse som går helt fra ytterst på tærne til helt opp i hårfeste, når landegrensene til det landet DU skal styre, blir nedstrømt med det vi i dag kaller flyktninger? … »

Sånn kan det begynne. Eller slik:

«Hei, Erna. Jeg har over ganske lang periode tiet, da jeg ser på meg selv som et individ som kanskje er litt for ærlig til mitt eget beste. Nå skal jeg skrive til deg om flyktningene som jeg og mange og mange reagerer på…»

Slik skriver de. Vanlige nordmenn. Til Erna statsminister. Personlige brev med personlige bekymringer og forbannelser.

Usikkerhet og stemningsskifte

Bakteppet er dramatisk. Krigen i Syria har utløst en bevegelse av mennesker. En million har krysset yttergrensen til Europa så langt i år. Bare i julemåneden desember har 55 000 mennesker tatt seg over Middelhavet.

Når 2015 ebber ut om en drøy uke, vil 31 000 mennesker ha søkt om asyl og beskyttelse i Norge i år. Aldri før er det kommet så mange nye mennesker hit på så kort tid.

Den nye situasjonen uroer.

Før sommeren kunne det komme ett brev om dagen om flyktninger og integrering. Utover høsten og i ukene inn mot jul har dette firedoblet seg; hundrevis av brev er skrevet til statsministeren.

– De fleste som skriver brev, skriver til statsministeren for å klage på noe. De skriver fordi de er usikre, engstelige, de er uenige med regjeringen. Det gjelder nesten alle områder, ikke minst når det gjelder flyktninger. På nettet er det drøyere, brevene er mer direkte, sier statsminister Erna Solberg.

– Men det er en del hat i disse også nå?

– Ja, det er et stemningsskifte. Det har endret seg i løpet av året – fra de fleste som syntes vi skulle være snille, til flere som er redde og mer skeptiske.

- Blir gode møter

Statsministerboligen i Parkveien er pyntet til jul, og det er like før julefreden får beskjed om å senke seg. Oppe i den helprivate andreetasjen er det nok litt igjen, men den halvprivate spisestuen i første er overmoden for julefeiring.

– Disse brevene, ja, sier Erna.

Hun skyver de varme julelysene til side og finner frem brevene hun vil lese litt fra. Solberg leser ikke alle brevene som kommer selv, men mange. Nesten hver dag plukker staben ut og legger i Lesemappen hun har ned seg hjem.

– Det gjør inntrykk når jeg skjønner at folk er urolige og engstelige. Det må vi respektere. Det gjelder hvis de skal få et mottak i nærheten. De har hørt historier. Jeg har jo tidligere vært med på å bygge opp mottak og så legge dem ned igjen. Folk protesterte da de ble bygget, men de protesterte også da de ble lagt ned. Folk så jo at det ikke var så farlig. Det vi må ta på alvor er den frykten folk kjenner før de kommer i kontakt med dem som flytter inn, før de kjenner eller møter noen. Mange slike møter blir veldige gode.

– Vet ikke folk sitt eget beste?

– Jeg kommer aldri til å si det. Det er veldig arrogant å si det. Det er viktig å ta usikkerheten på alvor, for dette er det miljøet asylsøkerne skal integreres i.

– Mangel på kunnskap?

– Mangel på kjennskap. Det er mangel på at man har møtt folk, sett dem øynene og vite at vi er helt like. Vi har de samme drømmene, men spiser kanskje litt forskjellig mat og kler oss litt annerledes. Men vi er opptatt av at barna våre skal få en fremtid, å ta vare på oss selv, skape en fremtid. Vi er så like – derfor er det ikke kunnskap, men kjennskap, som er det viktigste.

«Landssviker»

Det rolig blafrende lyset fra krystallstakene på det solide trebordet lager en merkelig kontrast til brevbunken hun blar i. Det er mye røff språkbruk.

Mange av brevene til Erna i høst har vært fra kvinner.

– Det er mange av brevskriverne som ikke er rasister, men de er genuint opptatt av at det er en usikker tid. Det må vi ta på alvor. De sender kanskje lettere et brev når de er kvinner.

– En skriver; «Kjære Erna – er du aldri redd?»

– Jeg er ikke redd. For det første er det ikke grunnlag for å være redd på grunn av asyl- og flyktning-tilstrømmingen til Norge. Det er like farlig med alle andre som er i Norge. En kriminell skurk, en voldtektsmann, kan komme inn som asylsøker, men det kan også være en som er på besøk her eller det kan være en person som er født og oppvokst i Norge.

– Noen skriver at de følger med deg, og sier du er landssviker?

– I brev går de ikke så langt som de kan gjøre på sosiale medier. Det hender at politiet sjekker opp hvem de er. Innimellom er det «faste kunder». De vet vi om og PST sjekker dem. Jeg har ikke så høye skuldre for det noen skriver til meg. Mye er tegn på frykt. Det er viktig at vi adresserer det og ikke moraliserer over alt.

– Debatt er et gode?

– Det er sunt, men også at debatten må underbygge at det ikke er farlig. Det kommer til å bli episoder, men vi må tørre diskutere spørsmålene.

Vil dempe konflikter

Solberg demper bevisst alle mulige konflikter, enten det er med borgere som har sendt henne sinnabrev eller det er for å dempe effekten av krasse uttalelser om innvandring fra regjeringspartnerne i Frp.

– Jeg synes ikke det er noen grunn til å felle noen dom over det norske folk nå. Selv om mange har sterke meninger, og vi har islamfiendtlige grupperinger som er fiendtlige, ikke bare mot ekstremister, men mot alle muslimer, og vi har innvandringsfiendtlige. Men. Rekordmange melder seg til frivillige organisasjoner for å gjøre en innsats. Internasjonalt vil Norge fortsatt se ut som et land som har håndtert dette mye bedre enn mange andre.

– Hva kan du selv bidra med?

– Det viktigste er å få orden på mottakssystemet. Det blir mye uro ved opprettelsen av asylmottak. Nedgangen i ankomstene gir oss et pusterom, slik at vi kan få orden på en del av de mindre gode løsningene, men som har vært nødvendig fordi folk skal ha tak over hodet.

– Bidrar du til å dempe konfliktnivået ved å sette en «hardliner» som Listhaug på saken?

– Det er typisk at man gjør seg opp en mening om en statsråd som ikke har gjort noe som helst. Kanskje skal man vente. Gi Sylvi en sjanse.

– Men «godhetstyranniet» var det jo hun som sa, og ingen andre?

– Jo, jo.

En kaffe til jul?

Brevbunken er ikke bare mørk og dyster. Ungdommer skriver og sier at Norge bør ta imot flere. Solberg håper folk bruker julen til å åpne opp.

En kaffe hjemme, et besøk på et mottak. Det vil alltid være folk som trenger noen ekstra leker, noen ting du har, norskbøker.

En 12-åring har laget «aktivitetsplan» for seg selv og andre unge.

- Det er så veldig bra! Det å få til integrering i hverdagen er kanskje noe av det aller viktigste fremover. Litt over 30 000 kom i år. To tredjedeler skal kanskje integreres her hos oss. Dette blir et langtidsprosjekt for Norge.

Skrev brev – fikk svar

Da klassekameratene Farahd og Farid ble sendt tilbake til hjemlandet, tok resten av elevene i 7. klasse ved Tredal skole på Sunndalsøra affære.

- Det som skjedde med Farahd og Farid utløste et voldsomt engasjement. Ikke bare i klassen, men i hele lokalsamfunnet vårt, forteller klasselærer Eva Harriet Eide.

Klassen tok pennen fatt. De  laget musikkvideo og skrev  direkte til sjefen for det hele, nemlig statsminister Erna  Solberg.

«Barn fortjener ikke å være på flukt og se alt det forferdelige i verden. Å sende dem tilbake var det samme som å sende dem til fattigdom. Vi er dypt uenige i dette», skrev klassen blant  annet.

I oktober kom det svar fra  statsministeren.

- Det var alle litt overrasket over. Selv om brevet ikke forandret på noe, ble klassen glade for å bli tatt på alvor, påpeker Dahl.