- Jeg innså at jeg ikke kom til å få en fast jobb som forsker ved NTNU, sier Malin Noem Ravn. Da hun skiftet jobb sist august hadde hun stort sett vært på Dragvoll siden hun begynte å studere. I 2003 leverte hun doktorgraden. Etter det var hun i 12 år midlertidig engasjert, først som postdoktor, senere som prosjektforsker.

I 2015 hadde NTNU en vekst i midlertidige årsverk på over to prosentpoeng. Det er en større vekst enn universitetene i Oslo og Bergen og bekymrer NTNU-ledelsen.

Behov for sikkerhet

For Malin Noem Ravn var 2015 året da hun bestemte seg for å prøve seg i arbeidslivet utenfor universitetet. Det siste halvåret har hun vært prosjektleder for forskning og utvikling i det interkommunale selskapet Fosen Helse, som ifølge egen nettside jobber for å gjøre helsetjenester lettere tilgjengelig for folk på Fosen. Nå pendler hun til kontoret sitt på Brekstad, men har også beholdt kontakt med universitetsmiljøet ved at hun leier sitt gamle kontor på Dragvoll. Her har hun lett tilgang til ulike forskningsmiljøer som er en viktig del av jobben hennes.

- Behovet for sikkerhet, sier Malin Noem Ravn om hvorfor hun sluttet ved NTNU.

- Det er veldig usikkert å være prosjektforsker. Du kan ikke satse på de store linjene. Du må alltid videre for å sikre dine egne inntekter. Forskningsrådet bruker over et halvt år på å behandle en søknad, og du må derfor alltid være i forkant.

Sløsing med ideer

Yrkeslivet hennes, som prosjektforsker ved NTNU, har vært et liv på stadig jakt etter finansiering til nye prosjekt. Hun har brukt tid på å tenke ut prosjektideer og skrive søknader.

- Du er hele tiden bevisst på å følge med på hva som lyses ut. Du må bruke tid på søknadsskriving, tid du ellers kunne ha brukt på forskning, sier Ravn. Hun forteller om å bruke tid på å utvikle prosjektideer som ikke får støtte, eller om hvordan hun kunne tenke seg å gå videre med et forskningsprosjekt, men må legge de til side når finansieringen er slutt.

- Det oppleves som sløsing med ideer og jeg ble sittende igjen med overskuddsmateriale som jeg gjerne skulle ha jobbet mer med. Det er utilfredsstillende og frustrerende, sier hun.

- Belastende kortsiktighet

- Jeg har opparbeidet meg mye kompetanse som jeg følte jeg ikke fikk brukt til fulle fordi jeg alltid var på vei videre til nye prosjekter. Det gjelder også undervisningen. Det er vanskelig å videreutvikle undervisningen når du vet du bare skal vikariere et semester eller to. Kortsiktigheten blir belastende, sier hun. Malin Noem Ravn er sosialantropolog og var tilknyttet institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Etter hvert innså hun at hun ikke kom til å få noen fast stilling ved universitetet.

- I disse årene har det bare vært én fast stilling å søke på, og jeg sluttet fordi jeg ikke så noen framtid som fast ansatt. Jeg syntes det ble utilfredsstillende å gå fra prosjekt til prosjekt. Jeg følte jeg levde på godvilje fra instituttet, at jeg levde på nåde, sier Ravn.

Når hun likevel fortsatte i ulike prosjektstillinger, er det fordi hun har vært del av det kunne omtaler som et godt, utfordrende og stimulerende arbeidsmiljø.

- Du strekker deg langt for å få lov til å fortsette. Det er en god og artig jobb å være forsker ved NTNU.

Et liv utenfor NTNU

Men selv om hun fremdeles har kontor på Dragvoll, har hun bak seg et halvt år utenfor NTNU. Så langt er hun fornøyd.

- Det er artig å gjøre noe nytt der jeg kan bruke kompetansen min. Det var lurt av meg å søke meg bort fra NTNU. I Fosen Helse får jeg utvikle meg, lære noe nytt, tydeliggjort min egen kompetansen og lære en ny sektor å kjenne, sier Malin Noem Ravn. Hun er også fornøyd med at hun i jobben sin i Fosen Helse er med i et tverrfaglig samarbeid med folk som kan helt andre ting enn henne.

- I Fosen Helse jobber jeg med sykepleiere, leger, psykologer, kommuneadministrasjon, og forsvaret. Samtidig gjør forskningsnettverket mitt at jeg gjør en bedre jobb.