Barna kan forsvinne rett etter at det er kommet en bekymringsmelding om familieforholdene. Andre ganger har barnevernet forberedt en sak for å overta omsorgen. Det er heller ikke uvanlig at kommunen vurderer at det er nødvendig at barna må flyttes akutt fordi det står om barnas liv, helse og utvikling – sørger for å få vedtak i fylkesnemnda på det – men at barna er borte når de skal hentes. I noen få tilfeller har kommunen allerede overtatt omsorgen, idet barna blir bortført.

- Noen av dem ser vi aldri igjen. Vi vet ikke engang hvor de er. Vi kan gjette, men vi vet det ikke, sier faglederen – som selv har jobbet med slike saker flere ganger. Hun har også forhørt seg med de andre bydelene om temaet, og snakker derfor på vegne av dem som har jobbet med disse sakene de siste årene – men uten å gå inn i de konkrete enkeltsakene.

- Husker du noen slike saker selv?

- Ja! Jeg husker flere barn som brått har blitt borte. Jeg tar meg selv å lure på innimellom: Hvordan har det gått, hva skjedde egentlig med den familien.

- Er det noen du lurer mer på enn andre?

- Ja. Det er noen vi har stor bekymring for. Når vi vet hvor ille de kunne ha det i foreldrehjemmet, og vi vet at de skal vokse opp i et samfunn uten den støtten rundt som vi har her. Dette er barn som kan få alvorlige skader, hvor noen av dem er utsatt for vold og overgrep.

- Og dere vet virkelig ingenting om noen av dem?

- Når det gjelder noen er det helt svart. I andre saker hvor vi i barnevernet har vært alvorlig bekymret har vi opplevd å plutselig få en telefon fra andre siden av jordkloden. Da kan det være noen som angrer seg. Å sitte i en flyktningleir er ikke nødvendigvis bedre enn å ha barn under offentlig omsorg i Norge.

- Hvorfor forsvinner familiene?

- Det er mange myter om hva barnevernet gjør. I de aller, aller fleste sakene er vi inne og hjelper familiene. Men ryktene går om at vi driver oppsøkende virksomhet og flytter barn som for eksempel har falt ut av en seng. Men barn får ikke ribbensbrudd og omfattende skader av å falle ut av en seng. Da er det andre årsaker. Flere har jo forsvunnet fordi de vet at de vil miste omsorgen for ungene.

- Det går demonstrasjonstog mot dere, det norske barnevernet, i flere land, Russland, Romania. Hva tenker du om det?

- Norge og Skandinavia er spesielle når det gjelder barns rettigheter. Barnevernet kan helt klart gjøre feil. Men disse togene går ikke bare fordi barnevernet har gjort feil, de går fordi barnas rettigheter står svakere enn voksnes. Barneverntjenesten skulle ønske flere tok barnets perspektiv.

- Hva gjør dere for å unngå at barn som er vedtatt akuttplassert blir borte før dere når å hente dem?

- Vi tar flere forholdsregler når det gjelder hvor og hvordan barna hentes. For noen unger må vi lage en kriseplan. I de mest utsatte sakene må vi gå til fylkesnemnda og få skjult adresse og nekte samvær.

- Er kompetansen på dette god nok i barnevernet?

- Det er ikke alle som har vært borti slike type saker. Men vi jobber i team og sprer kunnskap på den måten.

- Mangler dere virkemidler?

- Vi har de hjemlene vi har. Vi kan banke på dører, men ikke bryte oss inn. Vi skal ikke være politi. Men vi har et godt samarbeid med politiet i Trondheim. Når barna forsvinner og vi mistenker at de er utsatt for noe kriminelt, er det politiet som tar jobben. Når ungene forsvinner er det viktigste å bruke nettverket og forsøke å opprette en dialog. Noen ganger får vi det til, andre ganger ikke. Dette er ekstremt vanskelige og alvorlige saker. Barnevernloven gjelder for barn som oppholder seg i Norge. Når de ikke lenger gjør det, har vi lite å stille opp med. Selv i saker der kommunen har overtatt omsorgen, kan vi ikke sende saksbehandlere på verdensturné.

- Hvordan samarbeider dere med andre lands ambassader i disse sakene?

- Samarbeidet har vært greit nok. De har uttrykt at de ikke er enige i vår inngripen i familiene. Men de har ikke forsøkt å hindre oss.

- Noen ganger er barna på andre siden av jordkloden. Så lenge de er i Mogadishu eller Bagdad er det lite vi kan gjøre, sier fagleder i BFT Østbyen, Maija Arvola. Foto: Terje Visnes, adressa