Fredag 29. januar satte 34-åringen fra Trondheim seg på flyet til Mexico for å ta behandlingen hun har samlet inn penger til i flere år.
Etter å ha samlet inn penger fra kjente, via bloggen sin og et folkefinansieringsnettsted, valgte hun til slutt en privatklinikk i Puebla i Mexico. Minst 50 MS-syke nordmenn har så langt reist til utlandet for å få gjennomført stamcelletransplantasjonen de ikke får tilbud om i Norge. I Mexico er Foss Tjelle sammen med fire andre nordmenn, og pasienter fra flere land.
«Det er merkelig hvor sterkt samhold man føler, selv om man kommer fra forskjellige verdensdeler og samfunn. Vi er alle i samme båt her, » skrev Foss Tjelle på bloggen sin søndag.
Til sammen har de punget ut millioner for behandlingen.
Les også: Hun betaler selv MS-behandling i Mexico
Cellegift
Multippel Sklerose (MS) er en sykdom som angriper sentralnervesystemet. MS-pasienter kan få forskjellige symptomer som synsforstyrrelser, kraftsvekkelser i arm eller bein, balanseproblemer og tretthet.
I dagene etter at hun ankom Puebla har 34-åringen vært gjennom en krevende behandling med blodprøver, lungekapasitetstest og røntgen av hjerte og lunger – og cellegift. Ved privatklinikken blir hun og de andre pasientene fulgt opp av et team bestående av nevrolog, hematolog og kardiolog. Torsdag i forrige uke ble stamcellene hennes hentet ut gjennom et venekateter i halsen. Cellene ble så fryst ned. Hun fikk en ny dose cellegift, før stamcellene ble gjeninnsatt i kroppen lørdag.
Nå går dagene med til hvile, mens kroppen arbeider og legene overvåker verdiene i kroppen.
- Når klinikken mener man er frisk nok får man dra hjem, opplyser hun i en e-post til Adresseavisen.
Hun håper det blir i slutten av februar. Nå forbereder hun seg på noen dager i isolasjon, på grunn av infeksjonsfare.
Bekymret for etterbehandlingen
Hun beskriver dagene som en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Inngrepet har vært smertefullt, men cellegiften har hun tålt bedre enn først fryktet. Samtidig er det en ting som bekymrer henne under oppholdet i Mexico:
- Én ting som dessverre henger over meg som et blylodd er hvordan jeg skal få ordnet etterbehandling med retuximab når jeg kommer hjem igjen. Etterbehandling kan bety så mangt; blodprøver, MR og så videre. De som har finansene i orden reiser til Spania eller England for å få utført dette. Vi som ikke har råd til det, er overlatt til vår egen skjebne, skriver Foss Tjelle.
For selv om pasientene som tar behandlingen i utlandet er garantert etterbehandling når de kommer hjem, vet hun ikke hva denne vil innebære konkret.
Skeptiske
Flere norske nevrologer er kritiske til stamcellebehandling, og etterlyser bedre dokumentasjon av behandlingens konsekvenser. Kunnskapssenteret publiserte i november i fjor en rapport der de skrev at det er stor usikkerhet rundt resultatene, og de mener behandlingen kan føre til alvorlige bivirkninger.
St. Olavs Hospital uttalte i slutten av januar at de tar ansvar for alle MS-pasienter.
- Pasienter står fritt til å søke behandling i utlandet på egen regning og risiko og vi er kjent med at flere reiser for å få denne typen behandling. Vi tar ansvar for pasienter også om de skulle få komplikasjoner av behandling i utlandet, men vi involverer oss ikke i selve behandlingen, sa avdelingssjef Geir Bråthen ved Avdeling for nevrologi ved St. Olavs Hospital, på generelt grunnlag.
Han sa også at det er etisk utfordrende å videreføre en behandling som andre har igangsatt, og som de selv ikke mener er riktig.
Les også: En pille om dagen gir Anita et nytt liv
Forberedt på tøff tid
Før hun reiste, var Foss Tjelle klar over at det venter flere tøffe måneder etter stamcellebehandlingen.
– Jeg vet, det har vært en vanskelig vurdering. Jeg tenker det er bedre å bruke et halvår på å faktisk kunne bli frisk enn å bruke et halvt år på å unngå å bli dårlig. Jeg vet at stamcellebehandlingen er hard, og at det er en liten sjanse for at det kan gå dårlig. Jeg vet at det er et smertefullt inngrep med risiko for smitte og infeksjoner i flere måneder etterpå, fordi immunforsvaret er nede, sa hun i en større reportasje i Ukeadressa i fjor (Pluss).
Hun var likevel fast bestemt på å gjennomføre behandlingen, mest for å kunne få livet tilbake og være der for datteren på åtte år. I Mexico har hun opplevd smerter som forsvinner, og som kommer tilbake igjen:
- Sykdommen har ikke tenkt å gi seg uten kamp, men det har ikke jeg heller, skriver hun.
