Setsaas dro fra rettssalen som sakkyndig i Bjugn-saken. Tre NTH-studenter, to menn og en kvinne, var savnet i Sylan. Som medlem i det fylkeskommunale krisepsykiatriske ressursteamet hadde han en jobb å gjøre.

Men det var ingen vanlig jobb. Som aktiv Røde Kors-mann kjente han de tre savnede studentene som alle var med i det frivillige hjelpekorpset. Studentene hadde fredag 27. januar lagt ut på tur fra Tydal. De var fjellvante, men værmeldingen var ikke bra. Da de ikke kom tilbake til Trondheim til avtalt tid mandag kveld, ble de meldt savnet av venner.  Tirsdag ble politiaksjonen satt i gang. Like etter at Setsaas ankom redningsbasen på Væktarstua, kom også de pårørende dit. To familier fra Østlandet, en fra Tromsø.

Hva gjør du hvis det plutselig blir full storm i fjellet?

Levde med de pårørende

- Fra en krisepsykiatrisk synsvinkel var situasjonen langt fra ideell. Vi spiste, sov og var sammen med de pårørende og det var våre egne som var savnet. Nærheten var stor og ble en følelsesmessig belastning. Det var også en voldsom pågang av venner og studenter som kom til Væktarstua for å være med i letingen. Hjelpekorps fra hele landet ville sende folk. Vi måtte bare stagge alle sammen. Været var så ille at vi hadde risikert å miste flere. For mange var det en beskjed som var vanskelig å forholde seg til. På svensk side forgikk letingen med det profesjonelle svenske redningsapparatet, forteller psykiateren.

På norsk side lette mannskaper fra Norsk Folkehjelp med scootere under vanskelige forhold med dårlig sikt og sterk kulde på grunn av vinden.  Både Setsaas og skadestedsleder, lensmann Perry Weisethaunet, regnet med at de tre var omkommet allerede da redningsbasen ble etablert på Væktarstua, men holdt det for seg selv.

LES OGSÅ (PLUSS): Måtte grave seg ned i snøhule på Kreta

Nådeløs kulde

- De pårørende gjennomgikk en gradvis tilvenning til tanken om at de ikke hadde klart seg. Det blåste forferdelig, sikten var lik null og det var veldig kaldt. Den effektive temperaturen var nærmere over 50 kuldegrader, sier Setsaas.

To dager senere, torsdag 1. februar, meldte den svenske redningstjenesten at studentene var funnet omkommet i Tempeldalen, på svensk side av grensen. Én ble funnet i teltet, den andre et lite stykke unna og den tredje bare noen hundre meter unna Sylstasjonen.

De omkomne ble fraktet til Stugudalen av den svenske redningstjenesten og Setsaas og Weisethaunet tok en rask beslutning om at vennene fra Røde Kors skulle frakte dem derfra til Trondheim.

LES OGSÅ (PLUSS):  Lager drone for å redde liv

- I ettertid har jeg forstått på dem som var med at det var en riktig beslutning. Lensmann Weisethaunet, som døde en tid etter, gjorde en fantastisk flott innsats med klok og omsorgsfull ledelse av redningsarbeidet på norsk side.

Ved NTH ble det holdt en minnestund for de døde studentene. Universitetets støre auditorium var fullsatt. I ettertid fikk de pårørende i stand et møte med dem som hadde ledet aksjon på Væktarstua der de ga uttrykk for takknemlighet. Med bistand fra Luftforsvaret ble det reist et minnesmerke over de tre like ved stedet der de ble funnet.

Preget Røde Kors

- Trondheim Røde Kors ble sterkt preget av tragedien. Dette var flotte ungdommer som dro på tur i fjellheimen. I tillegg til engasjementet i hjelpekorpset var en av dem frivillig som besøksvenn i Røde Kors. Slik værmeldingen var burde de nok ikke lagt ut på turen inn i Sylan, men det er lett å undervurdere naturkreftene, kanskje særlig når du er ung. Ulykken viste at vi i Røde Kors også kunne rammes. Fokuset på sikkerhet ble enda sterkere. Pågangen for å være med i hjelpekorpset økte faktisk etter ulykken.

- Det er påsketid og nordmenn drar til fjells. Har vi nok respekt for været og vinternaturen?

- Nei. Vi bør være mer ydmyke overfor elementene. Mitt inntrykk er at mange tar for store sjanser og overvurderer både utstyr og egne evner, særlig de unge. Det er lett å stole på GPS og mobiltelefon, og droppe kart og kompass. Men mobildekningen kan man ikke stole på, og GPS-en kan gå tom for strøm. For folk som havner i nød etter at de har tatt sjanser eller oppsøkt fare, bør det være et etisk dilemma at de utsetter redningsmannskaper for fare, sier Setsaas.

Gikk seg vill i Bymarka

Den erfarne psykiateren har selv opplevd at været kan sette folk helt ut av spill, selv om du befinner deg i lavlandet og er lommekjent. 28. januar i 1968 var familien på hytta ved Flakk. Ved 16-tiden spente de på seg skiene for å gå til Skistua for å spise søndagsmiddag, en tur de hadde gått utallige ganger, sommer og vinter. 15 år gamle Michael hadde ikke tatt med votter og da familien stoppet for å ta en pause, fortsatt han i forveien for å komme seg i hus raskere. Været ble dårligere og dårligere. Gutten kom seg til Skistua, men resten av familien lot vente på seg. 15-åringen ble engstelig for dem, makan til uvær hadde han ikke opplevd. Klokken 21 ble det slått alarm og en storstilt leteaksjon kom i gang.

Aksjonen imponerte 15-åringen

- Jeg ble veldig overrasket og imponert over den utrolige innsatsen. Omkring 500 personer, halvparten fra Røde Kors, var i sving for å finne de savnede gjennom hele natten. Etterpå meldte jeg meg inn i Røde Kors, og har vært aktiv siden, forteller Michael Setsaas.

Foreldrene og lillebroren Morten ble ikke funnet av letemannskapene, men neste dag kom de på ski frem til Våddan. Da hadde de tilbrakt natten i en snøhule nær Storheia.

- Jeg glemmer aldri den natten, selv om jeg regnet med at de ville klare seg. Da vi startet turen var været grått, men på kort tid kom et fryktelig uvær. Jeg så ikke mine egne skitupper. Over Klefstadmyra hadde far dreid for mye til høyre og havnet helt feil. Det viste hvor lett det er å havne i trøbbel, selv i Bymarka der vi var lokalkjente.

Funnet for sent: Scooterpatruljene samlet seg i nærheten av Sylstasjonen der de omkomne ble funnet 3. februar 1994. Foto: Ivar Mølsknes
Adresseavisens førsteside dagen etter at studentene ble funnet.