Byantikvaren i Trondheim er i gang med en kulturminneutredning om de omfattende krigsminnene på Nyhavna.

– Planen vil være et vedlegg til kommunedelplanen for Nyhavna, sier antikvar Mette Bye hos Byantikvaren.

– Nyhavna var en storsatsing for Hitler-Tyskland. Området var et tyngdepunkt for ubåtflåten i Nord-Atlanteren. Det spesielle er at så mye av det er bevart. En viktig forklaring er naturligvis at mange av byggene er så vanskelig å fjerne.

– Hvorfor skal slike mørke minner bevares?

– Krigen er en viktig del av vår historie. Det er en voldsom interesse for 2. verdenskrig blant folk. Vi trenger avstand i tid til å vurdere en sånn sak. Krigsminner har nok lenge vært et betent spørsmål, men byantikvaren har hatt disse på kartet i mange år. Det var først i 2015 at Riksantikvaren løftet frem krigsminner som et viktig område som bør kartlegges og lages en plan for. Forsvaret har siden 1999 hatt sin egen plan for sikring av krigsminner. For eksempel er fortene i Agdenes og Hysnes i verneprogrammet.

Reddet av industrien

Bye mener industri- og havnevirksomheten har vært en viktig årsak til at krigsminnene fortsatt står på Nyhavna.

– Nyhavna er et røft og robust miljø. Planene om å kle inn Dora 1 med glass ble heldigvis forlatt. Derfor har de massive betongbyggene fått stå ganske uforandret. De har fått være også fordi det er funnet nye bruksområder for dem. For eksempel er Dora 1 et fantastisk godt egnet bygg for arkiver og lagring. Selv om byggene har fått ny anvendelse, er historien deres veldig lesbar på utsiden. Den er ikke skjult bak flislegging.

Transformasjon av gamle havnemiljøer til boligområder, restaurantvirksomhet og moderne bykultur har lenge vært en utvikling i europeiske byer. Barske og funksjonelle konstruksjoner er pyntet vekk i idyllisk urbanitet.

– Jeg håper det autentiske får leve videre også når Nyhavna skifter karakter. Krigsminnene kommer til å stå her, da skal vi ikke kamuflere dem. En del av byggene har kvaliteter som man først ikke får øye på. I dag brukes noe til kulturaktiviteter. Dette er berikende for området og det er veldig ønskelig at det får fortsette. Noen bygg er egnet for transformasjon, men uten å endre for mye av det utvendige, sier antikvar Mette Bye.

Det meste intakt

I Norsk Rettsmuseum på Kalvskinnet sitter Knut Sivertsen. Han har i mange år hatt en lidenskapelig interesse for Trondheims krigshistorie.

– Rundt om i Europa er noen av de store anleggene fra 2. verdenskrig fortsatt i militær bruk, og noen er i sivil bruk. I Trondheim er veldig mye av tyskernes gamle marineverft stort sett intakt. Skur og brakker er borte, men de tunge byggene står og er rimelig autentiske. Britene ville sprenge Dora II, men det ble heldigvis ikke noe av. Dora 1 ble klargjort for sprengning, i dag er den et perfekt bygg til arkiv og museum. Hele bygget kjøles ned av sjøvann.

Sivertsen mener Trondheim er den norske byen med flest etterlatenskaper av 2. verdenskrig. Nyhavna har de mest monumentale. Trondheim var først og fremst en ubåtby for nazistene og det viktigste avanserte verftet nord for Tyskland. Mannskapsforlegningene på Persaunet står der fortsatt. Ubåthavna gjorde Trondheim sårbar, selv om byen lenge var utenfor rekkevidde for allierte bombefly. 24. juli 1941 slapp amerikanske bombefly, utstyrt med ekstra drivstofftanker, 316 bomber over Lade-området. 31 tyskere og åtte norske sivile mistet livet.

Byen reddet av dårlig vær

Ifølge Sivertsen kan vi takke trønderværet for at Trondheim unngikk å bli utradert som treby 22. november i 1944. 171 Lancaster bombefly var på vei til byen. På grunn av dårlig sikt snudde de i absolutt siste liten, trolig over Lensvika, mener han.

– Hitler ville egentlig ikke okkupere Norge og var ikke spesielt interessert i flåten. Han ble likevel overtalt av admiralene om at Norge og Danmark måtte erobres for å sikre Tyskland adgang til Atlanteren. Hitler så for seg at krigen skulle bli kort. Et slags løfte til Quisling var at Norge i fremtiden skulle få et visst selvstyre, med ett unntak. Trondheim skulle være en tysk enklave på grunn av sin strategiske betydning. De langsiktige planene var å bygge opp en helt ny by på Øysand, Neu-Drondtheim.

Verkstedby

Mens kommandoen over ubåtflåten i Norge lå i Narvik, var Trondheim tyngdepunkt som repararasjonverksted og hjemmehavn for 53 utbåter i den 13 ubåtflotilje. Dette var ubåter som gjorde dype innhogg i konvoiene på vei til Sovjetunionen. De digre bunkerne skulle beskytte ubåtene mens de lå i havn og ble reparert.

Tyskernes geolog mente Nyhavna var den verste plassen i Trondheimsfjorden for å bygge kolossale bunkere. Selv om de kunne bygges, var han redd tung bombing kunne få dem til å gli ut i fjorden. Men sjefene trosset geologen, bearbeidet grunnen og bygde i vei i 1941. En del arbeid ble utført av sovjetiske fanger, men det meste ble utført av norske og mer eller mindre frivillige fra tyskokkuperte området. Dora 1 sto ferdig i 1943, Dora II var halvferdig da krigen sluttet. Nær de to bunkerne ligger bygninger for oljefyr og kullfyringsanlegget som ble brukt til å oppvarming. Bygningene langs Ladehammerkaia var ulike verkstedbygg De to karakteristiske spisse tårnbyggene var beskyttelse mot flyangrep.

Antikvarisk verdi: Byggene fra 2. verdenskrig er registrert som nasjonal kulturinteresse av Riksantikvaren. Foto: Erling Skjærvold