Rett før flere av de tiltalte fikk dødsstraff etter annen verdenskrig, skriblet de ned sine innerste følelser på nummerlapper.

Nummerlappene var festet i en snor til klappstolen som bandefører Henry Oliver Rinnan satt på under rettssaken for akkurat 70 år siden. Med hvite hansker fjernet Hilde Haaverstad Olsø de falmede papplappene fra stolen og la dem forsiktig på et bord ved siden av. Rinnanstolen skulle klargjøres og lånes bort til et fredsjubileum på Deutsches Historisches Museum i Berlin.

Og slik oppdaget samlingsforvalteren på Norsk rettsmuseum i Trondheim for ett år siden de ukjente historiene bak et tall.

– Det var som å finne noe på en skattejakt, sier hun.

Dødsangst og resignasjon

Tegninger og korte tekster. Svart humor, bitterhet, dødsangst og resignasjon.

Alt ble skriblet ned på de kvadratiske papplappene før dødsdommene ble forkynt i Trondheim tinghus.

Ingen av blyantskissene ble noen gang registrert i museets database med over 8500 gjenstander – før nå.

– Nummerlappene viser en annen side av historien som kanskje ikke er kommet så tydelig frem før, et menneskelig perspektiv. Bandemedlemmene var jo mennesker de også, og ingen mennesker er bare onde, sier Hilde Haaverstad Olsø.

På 14 av de 28nummerlappene til de tiltalte i Rinnanbanden, fant Hilde Haaverstad Olsø på Norsk rettsmuseum tegninger og tekster. Foto: Jan tomas espedal

Rasende folkemasse

Det er 70 år siden nå. 30. april 1946.

Mange kjente på våren denne morgenen. Andre på friheten etter fem nattsvarte okkupasjonsår. Mens flere hundre skuelystne ute på torget foran Trondheim tinghus mest av alt kjente på hatet mot Rinnanbanden. Under streng bevoktning ble de tiltalte ført inn bakveien skjermet fra lynsjestemningen.

30 av de tiltalte i Sonderabteilung Lola, kjent som Rinnanbanden, tok plass bak gitteret i lagmannsrettssalen. 161 cm høye Henry Oliver Rinnan kom sist inn i Frostating lagmannsrett. Han nikket til enkelte av sine bandekollegaer før bena ble lenket fast til gulvet. Rinnan var påskebrun og overbevist om at han hadde gjort det riktige for landet.

Oppdraget han skulle angre resten av livet

Noen stolrader bak Rinnan, helt opptil veggen, satt tiltalte nummer 25, Trond Jardar Kvaale. På bildene fra Tinghuset ser namsosmannen alvorlig ut. 23-åringen hadde jobbet for politiminister Jonas Lie, vært livvakt for Vidkun Quisling og kjempet for Hitler på Østfronten, før de personlige problemene hopet seg opp.

Vel hjemme i Norge slet han med krigstraumer, fikk alkoholproblemer, mistet jobben i politiet, men kom tilfeldig i kontakt med en Rinnan-agent.

Trond Jardar Kvaale takket ja til et oppdrag han skulle angre på resten av sitt liv.

Som angiver i Rinnanbanden lurte han gode nordmenn rett i armene på torturisten. Og i tinghuset må han ha fryktet det verste. På nummerlappen, som alle fikk festet til jakkekraven, tegnet han et gravmonument. Han signerte illustrasjonen med: Født:17.12.1921 og kalkulerte med sin egen avskjed: Død: 28.12.1947.

Sosialt utestengt

Da dommen ble forkynt 20. og 21. september i 1946, fikk namsosmannen leve videre. Han fikk livstidsdom i fengsel, men allerede i 1952 ble han løslatt fra Bjørkelangen tvangsarbeidsleir.

Likevel: Ett drøyt år som agent i Rinnanbanden ødela alt. I et NRK-intervju og i boken Rinnan-jævel , forteller han om å bli innhentet av fortiden. Om isolasjon og sosial utestengelse. Om å bli sittende alene på rommet, også på eldrehjemmet.

Han døde 87 år gammel.

Råskapen eskalerte

I to rettsrunder mot Rinnanbanden (1946 og 1947) handlet til da Nordens største kriminalsak om agentvirksomhet, infiltrering og angiveri mot godtroende landsmenn. Om hvordan Henry Oliver Rinnan begynte som soloagent sommeren 1940 og senere bygget opp Rinnanbanden med 70 kvinnelige og mannlige medhjelpere.

En hadde ingeniørutdannelse, noen få hadde artium, de aller fleste folkeskolen, men alle var de med på å knytte kontakter i motstandsbevegelsen og utgi seg for å være patrioter. I perioder lammet Rinnanbandens virksomhet hele motstandskampen i Midt-Norge og Nordland.

Utover høsten 1943 og helt frem til krigens slutt eskalerte brutaliteten. Grov tortur og vold ble brukt mot gode nordmenn – men også mot egne overløpere - etter at tyskerne rekvirerte en elegant villa til banden i

Jonsvannsveien 46, senere kalt «Bandeklosteret». Til sammen ble 1000 norske motstandsfolk avslørt og arrestert i løpet av krigen, og nærmere 100 mennesker mistet livet.

SE OGSÅ: 28 jubelbilder fra frigjøringen - og ett fra Vollan fengsel

Manipulerte omgivelsene og fikk makt

Ved siden av rettssaken mot Quisling, er Rinnanbanden den mest omfattende saken i landssvikoppgjøret. Totalt ble 25 norske statsborgere henrettet etter krigen, 10 av dem tilhørte banden i Midt-Norge.

– Få nordmenn betydde så mye for tyskernes krigsinnsats i Norge som Rinnan og hans medhjelpere. Men ingen kommer unna det faktum at Rinnan også var en farlig dyktig etterretningsoffiser. Han manipulerte omgivelsene sine og fikk en brutal makt, sier Knut Sivertsen.

Rådgiveren på Norsk Rettsmuseum i Trondheim står med ryggen til gitteret som ble brukt i tinghuset for 70 år siden. I lokalene til et tidligere kriminalasyl for farlige sinnslidende står utstillingen om Rinnanbanden permanent.

Bak ryggen til Sivertsen er klappstolen Rinnan satt på, tilbake fra utstilling i Berlin. Og nummerlappene til 28 av de 30 tiltalte (to er blitt borte) kan studeres i detalj. Skribleriene uttrykker desperasjon og resignasjon, men også en slags svart humor. Ingebrigt Østness, som ble dømt til tvangsarbeid på livstid, skrev: «Denne lapp ble brukt av Østness i nesten 100 dager under Rinnan-prossessen. Værsågod neste!»

SE OGSÅ: Bli med ned i torturkammeret

Kvinnene stjal oppmerksomheten

Rinnan kjempet for å bevare sin verdighet i retten. Under sin egen forklaring husket han alle aksjonene i detalj, og da han forsto at dødsdom var et alternativ, skrøt han på seg ansvaret for ugjerninger andre også hadde gjort.

Under forklaringene til de andre medlemmene, stirret han intenst på dem. Bandeføreren forsøkte å holde dem i et jerngrep helt til siste slutt. Og han trivdes med oppmerksomheten. Men på fremste rad satt to som stjal publikum og medienes blikk.

I den stappfulle rettssalen var Kitty Grande og Inga Lerfald kledd som om de skulle på fest. Rød leppestift, frisert hår i bølgeformer og upåklagelige kjoler. De smilte og småpratet i tillegg til «å øyeflørte med representanter fra utenlandsk presse», som Adresseavisens journalist skrev.

Fikk 20 år i fengsel

Kitty Grande kom på kant med Rinnan og ble i 1943 sendt til en konsentrasjonsleir for kvinner. Hennes fire år gamle sønn døde hjemme i Norge da hun oppholdt seg i Ravensbrück, nord i Tyskland.

Hun slapp fri, kom hjem, ble aldri med i Rinnanbanden igjen, men ble trukket inn i landssvikoppgjøret. På nummerlappen signerte hun kun med sitt eget navn, Kitty Margrethe Grande. Før hun fikk 20 års fengselsstraff, ble løslatt i 1951 og flyttet til Sverige der hun giftet seg med en franskmann.

Maraton-rettssak

Fra slutten av april og frem til september satt de nærmest kontinuerlig i sal 206. I pausene ble de tiltalte ført ned i små oppholdsceller i kjelleren.

Flere av bandemedlemmene må ha forstått at livet ikke ble langvarig. Som Harald Grøtte, der han satt noen plasser unna Rinnan. 26-åringen var aktiv med i banden fra 1944 til kapitulasjonen i mai året etter. Den tidligere frontkjemperen medvirket ifølge dommen til at nordmenn ble arrestert, torturert, men også skutt. I sin forklaring gjorde Grøtte som mange av de andre tiltalte: Forklarte ugjerningene med å være underlagt tvangsregimet til Rinnan.

På nummerlapp 22 blyantskisset han et bilde uten fremtidshåp. På en benk sitter en kvinne alene. Nederst har han signert bildet med ett eneste ord: Dødsstraff - med understreking.

Juli året etter fullbyrdes henrettelsen av den unge mannen med en fortid som hirdmann.

– Nummerlappene gjør sterke inntrykk. Flere satt under rettssaken og visste at sannsynligheten for å idømmes dødsstraff var stor, sier Hilde Haaverstad Olsø.

«Det ble meg ikke givet…»

Over tallet 12 på nummerlappen er blyantstreken kraftig. Også under tallet er bokstavene markert med tykke blyantstreker. I versaler kan vi lese:

«SALIG ER VI SOM IKKE FORSTÅR NOE AV DETTE»

«LØGN UNDER KRIG, FEILVURDERING I FRED»

Kanskje bruker Olaus Salberg Hamrum nummerlappen til å sette ord på dødsdommen mot seg? Kanskje er det et siste forsøk på å fremme sin uskyld?

Mannen som var født i Sparbu, kom i kontakt med nestkommanderende i Rinnanbanden, Ivar Grande, i oktober 1943. Etter eget ønske ble han tatt opp i Sonderabteilung Lola. Helt frem til han ble arrestert i mai 1945, var han aktiv. Ifølge domspapirene drev han utstrakt spionasje og dobbeltspill. På baksiden av nummerlappen tar han et farvel med et liv som ikke ble hans:

«Det blev meg ikke givet å beholde dette livet.

Gud vil ta meg til et bedre sted, der finnes ikke hat, men evig fred!

Dekorert med landssvikstempel dømmes, skytes som eksempel.

Men dømmes for XU, Rian og Utgård skulde ha vært noen annen, også i rettferd en skjendig skår-Risheim løy stort i sitt amenn!!

Vi verden freden finnetilgiv - tilgiv idag, men du må deg selv overvinne-og vise ditt gode hjertelag! Takk for meg! 20-9-46»

12. juli året etter ble dødsstraffen fullbyrdet mot ham på Kristiansten festning.

«Drei kisten»

Idar Lind står utenfor tinghuset i Trondheim. I fire og et halvt år fordypet forfatteren og dramatikeren seg i bandens indre liv. Resultatet ble boken «Kvinnene i Rinnanbanden», der han blant mange skriver om Randi Ruø, en lensmannsdatter fra Frøya.

Ruø ble sommeren 1944 vervet av en Rinnan-agent som utga seg for å være motstandsmann, og hun fikk ansvaret for etterretningsvirksomheten på Frøya. Hun rapporterte direkte til Rinnan, som utga seg for å være Secret Service-agent.

Så flyttet Ruø til Trondheim og bygget opp en liten etterretningsorganisasjon. Hun kom i kontakt med to tidligere agenter for tyskerne, Marie Arentz og Bjørn Bjørnebo. Kjæresteparet ville rømme i sikkerhet til nøytrale Sverige, og Ruø skulle tilrettelegge for flukten.

Hun kontaktet Rinnan, som fikk detaljkunnskaper om reisen. Bandeføreren tilbydde seg å kjøre de to til nabolandet. Sent på kvelden møtte han opp ved Bakke kirke, øst for Trondheim med bil. Det var bare noen uker før krigen var tapt, men Rinnan jaget blindt videre.

Partert og lagt i kasser

I mørket tok begge passasjerene plass i baksetene på bilen. Ingen av dem dro kjensel på sjåføren. Rinnan startet bilen og kjørte - ikke til Sverige - men rett til Bandeklosteret. I en uke ble de torturert til døde, partert og lagt i kasser. Det samme skjedde med telegrafisten og motstandsmannen Dagfinn Frøyland.

Rinnans tyskkunnskaper var mangelfull. Han ringte og rekvirerte «Drei kisten», som han trodde betydde tre kister. Med høyt alkoholkonsum og et absurd virkelighetsbilde kommanderte Rinnan andre i Bandeklostret til å forkorte bena på de stive likene med øks for å få plass. Kassene med likene ble fylt med stein og dumpet i sjøen et sted utenfor kysten av Nord-Trøndelag.

Ingen av dem er noen gang funnet.

Kvinnene var ikke bare lokkeduer

Randi Ruø fikk beskjed om at turen hadde gått fint og at de var i sikkerhet i Sverige. Helt frem til mai 1945 trodde Ruø fortsatt at hun jobbet for motstandsbevegelsen. Da avisene begynte å avsløre Rinnans virksomhet, trodde hun alt var en misforståelse. Hun hadde hele tiden trodd at Rinnan tilhørte Secret Service.

– Randi Ruø ble aldri dømt i landssvikoppgjøret, fordi hun var godtroende, sier Lind.

Han mener det er tid for å knuse noen myter etter alle disse årene. Spesielt om kvinnenes rolle i banden.

– Jeg trodde som alle andre at de var lokkeduer som tilbød sex, men jeg fant ut at dette var en svært liten del av aktiviteten. Akkurat som for mennene handlet virksomheten om å skape tillit, om å snakke med folk på kafeer, jernbaneperronger eller ved kjøkkenbordet, sier Lind.

Fikk mildere straffer i runde to

70 år etter rettsoppgjøret viser Lars Kirksæther, administrasjonssjef i Frostating lagmannsrett, vei inn døren til tinghuset i Trondheim.

Ned en smal trapp med lavt tak kommer vi til rommene der de tiltalte oppholdt seg under rettspausene. I dag brukes de tidligere cellene til lagerrom. Trappen fører opp til rettssalen via et juryrom. Mye er omgjort siden den gang, men begge dørene inn til salen kan gjenkjennes fra svarthvitt-bildene. Et rettsoppgjør som fortsatt skaper interesse og frykt hos mange, spesielt fordi dødsstraff sto sentralt.

– Da 12 nye tiltalte i Rinnanbanden ble stilt for retten i runde to (1947), var det flere som fikk mildere straffer enn året før. Alle dødsstraffene kom i den første rettsrunden. Mitt inntrykk er at det norske folk ville legge rettsoppgjøret bak seg så fort som mulig og komme seg videre, sier Idar Lind.

Fantaserte om krig mellom øst og vest

Etter å ha blitt dømt til døden for 13 mord og blitt fraktet i en «svartemarje» til Kristiansten festning, var Henry Oliver Rinnan sikker på at han skulle unngå å bli henrettet.

Rinnan ventet bare på hjelpen. I hans fantasi ville en krig bryte ut mellom øst og vest, og da ville hans kartlegging av kommunister være viktig informasjon.

Og ved midnatt, det var 1. februar 1947, gikk lyset over hele Singsaker. Strømbruddet mørkla cellen der Rinnan satt, og han ropte ut: «Nå kommer dem». Fengselsvokterne kastet seg over ham. Rinnan ble holdt under kontroll til strømmen var tilbake etter en halvtimes tid.

Mens tiden rant ut.

Bind for øynene og A4-ark over hjertet

Fengselspresten besøkte Rinnan for aller siste gang. Bandelederen spurte om tilgivelse fantes for slike som ham. Presten så på Rinnan og svarte:

– Det står intet i bibelen om noen øvre grense for synd.

Han ble ført bort til retterstedet. Gåten Henry Oliver Rinnan fikk bind for øynene og et A4-ark over hjertet. Da skuddene smalt og han ramlet sammen klokken 04.05 på morgenen, etterlot han seg en rekke ubesvarte spørsmål om hvem han egentlig var.

Og en nummerlapp fra rettssaken i tinghuset.

Som er helt blank.