Historien er kjent for de fleste. Jon Andreas Håtun (42), bedre kjent som Jono El Grande, var gift med Anbjørg Sætre Håtun. Hun døde i januar 2014, 41 år gammel, som følge av at brystkreften hadde spredt seg til hjernen.
Finne nytt håp
Til Adresseavisen forteller han at han ønsker å fortelle en personlig historie om hvordan det var å miste kona som han elsket, om ulike stadier i sorgprosessen, for så å finne nytt håp igjen.
Anbjørg var født og oppvokst i Stjørdal. Hun huskes som en livsglad og fargerik person, programleder i helseprogrammet Puls på NRK. Gjennom flere bøker fortalte hun åpent om hvordan hun taklet kreftsykdommen. I den siste boka skrev hun om hvordan hun fant mening i livets sluttfase.
- Hennes hjertevarme grep alle
Anbjørg Sætre Håtun (41) er kåret til årets inspirator
Jon sitter i godstol hjemme på kjøkkenet i Oslo og snakker med Adresseavisen på telefon. Han er nyforlovet og lykkelig. Samtidig føler han at Anbjørg er med ham i hverdagen, nær som alltid.
Forsone seg med døden
- For meg er sorgen todelt. Det er en selvmedlidende del, hvor jeg sørget over at jeg hadde mistet kjæresten min. Hun som var det viktigste i livet. Så er det den empatiske delen, hvor jeg syntes synd på henne. At hun som elsket livet så høyt, skulle dø.
Anbjørg Sætre Håtuns liv i bilder
At Anbjørg på forhånd hadde forsonet seg med sin skjebne gjorde den empatiske delen av sorgen enklere for enkemannen.
- Men jeg tvilte også. Hadde hun virkelig fred med det? Var det denne følelsen hun gikk inn i døden med? Det er slitsomt å gå og tenke på, men jeg fant etter hvert ro.
Endret seg
Jon forteller at han i sykdomsperioden var sammen med kona hver dag.
- Vi var kjærester og gift. Det var naturlig å være til stede i livene til hverandre hele tiden. Kjæresten min var dårlig, og hun trenger meg.
Kongefamilien hedret Anbjørg Sætre Håtun
Samtidig forteller han at det var heftig å stå i det, og være så tett på noen som er så alvorlig syk, er tøft.
- Jeg blir trist igjen når jeg snakker om dette. Hjernesvulst gjør at det skjer noe med hjernen. Det er ekstremt. Da hun fikk symptomer første gangen dro vi rett til sykehuset.
Neste dag fikk de vite at kreften hadde spredt seg til hjernen.
- Å få denne beskjeden er det verste jeg har opplevd noen gang.
Sammen med venner og familie tok Anbjørg og Jon avskjed i kjærlighet.
Hvor ble hun av
Men etter døden kom like fullt den altoverskyggende sorgen. Krampegråt, mareritt og lite søvn.
- Jeg var plutselig alene. Satt igjen med minner som ingen andre hadde. Hun hadde minner om meg. De fikk vi aldri dele igjen, skriver han i boka.
Han begynte å gruble på hvor hun ble av?
- Jeg ble desperat etter å finne ut hva som hadde skjedd med henne. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men nå ville jeg vite om hun hadde det bra.
- Jeg var konstant sint på kroppen min
Han søkte svar hos mange, både hos leger, prester og venner. Alle hadde sin versjon av hva som skjer når døden inntreffer.
- Det ørlille jeg hadde igjen av barnetro, forsvant. Til slutt fant jeg ut at det nærmeste jeg kom et svar var å tro på mine egne følelser. Jeg føler faktisk et nærvær. Og det nytter det ikke å avskrive, sier han, og legger til:
- Kanskje er det slik hjernen reagerer når den jeg delte alt med plutselig ble borte? Kanskje skaper kroppen en fantomfølelse? Uansett hva det er, så liker jeg det.
Søkte hjelp
Etter dødsfallet var det mange som ønsket å ta vare på Jon.
- Jeg badet i omsorgsmiddager. Alle ville ta vare på meg. Det holdt meg på beina.
Samtidig tok han aktivt kontakt med både sykepleiere, leger og psykologer for å få hjelp til å komme seg videre i sorgen.
- Jeg kunne sitte og le med sykehuspresten, det gjorde ikke noe at vi ikke delte samme livssyn. Sykepleierne stilte opp. Å oppleve at jeg fikk så mye omsorg har gitt meg et nytt syn på mennesket, sier han.
At Anbjørg oppfordret han til å oppsøke og ta imot den hjelpen han kunne få, hjalp han å være oppsøkende.
Enkemannsstøt
I boka beskriver Jon gråt som kom som kramper flere ganger hver dag. Men så oppdaget han noe uventet innimellom støtene.
- Like etter et utbrudd av gråt følte jeg ofte en stillhet og indre fred. Jeg oppdaget at jeg ble rolig av å tømme meg for tårer.
Det er en av grunnene til at han kalte boka «Enkemannsstøt».
- Jeg skrev den fordi jeg vil belyse sider av sorgen som er vanskelig å snakke om, i håp om at det kan være til hjelp og nytte for andre, både sørgende, helsepersonell og folk som lurer.
- Jeg trodde at sorgen skulle være en lang, trist og mørk periode. Men for meg ble det noe jeg ikke hadde følt før, den kom støtvis. Jeg gråt meg tom, for så å bli fylt med indre ro, renselse, håp og energi. Så bygde det seg opp igjen med et nytt ubehag.
For han ble det en mestringsstrategi å konsentrere kreftene rundt begravelse, utforming av gravstein og avslutte den siste boka for henne.
- Nå blir Anbjørg glad, tenkte jeg, hvis hun er et sted der hun kan føle den kjærligheten jeg gir henne.
Ny kjærlighet
Før Anbjørg døde var hun opptatt av at ektemannen skulle ha det bra etter at hun hadde gått bort. Nå er han igjen forelsket og nyforlovet.
- Min nye kjæreste og jeg ble sammen før jeg hadde vært enkemann i ett år. Det hendte jeg innbilte meg at noen kunne ha fordommer fordi jeg hadde funnet en ny. Men de nærmeste var alltid med. Jeg hadde opplevd ekte kjærlighet før, og kjente igjen følelsen.
Jon tar ingenting for gitt lenger.
- Livet er kort og intenst. Kjærligheten er viktig.
Diakon: - Vanskelig å forsone seg med at døden er endelig
Pårørende strever ofte med en opplevelse av tomhet og savn etter å ha mistet noen som står dem nær.
- Det kan være vanskelig å forsone seg med at døden er endelig, sier Sølvi Rise, diakon i Strindheim menighet og kontaktperson for sorggrupper innenfor kirken i Trondheim.
Rise forteller at mange ønsker noen å snakke med når sorgen rammer, om egne reaksjoner før og etter dødsfallet. I Trondheim arrangerte nylig Kirken en temakveld om sorg, hvor det var 130 personer til stede. Og i høst arrangeres det samtalegrupper i regi av menighetene og andre ideelle organisasjoner.
Ensomhet
Fra tidligere samtalegrupper har Rise erfart at flere har en opplevelse av tomhet og savn etter at en de er glad i er død.
- I begynnelsen kan det virke som informasjonen om dødsfallet mottas av hodet, men ikke av kroppen. Man har en opplevelse av at den døde fortsatt lever. Samtidig kommer det stadig vonde påminnelser om at han/hun er død, forklarer hun.
Det kan ifølge Rise ta lang tid før man med hele seg kan erkjenne at den døde virkelig er borte.
- Mange kjenner på ensomhet. Særlig hvis man har mistet en partner.
Reaksjoner og tanker avhenger av hvem man har mistet, på hvilken måte og hvilke forhold man hadde til den som er død.
Lik og ulik sorg
Senter for Krisepsykologi driver nettsiden sorggrupper.no Her finnes det en oversikt over sorggrupper over hele landet. Det finnes tilbud for ulike aldersgrupper og for mennesker med lik og ulik sorg.
På nettstedet har deltakere delt sine erfaringer med sorggrupper: Kvinne, 47 år, mistet far: «Det var godt å kjenne på at det ikke er én måte å sørge på». Mann, 55 år, mistet datter: «I Sorggruppa var det godt å få bearbeide sorgen under god ledelse, sammen med folk som forstår hvor vondt det er å miste noen som står en nær».