Perreau mistet sin eldste sønn, Rolf Christopher Perreau, på Utøya. Den yngste – Sebastian – som da var 14 1/2, var også der.

- Sebastian kom hjem! Kjærlighet handler om å holde fokus. Det er like viktig at Sebastian kom hjem som at Christopher ikke får leve – det er mulig med to tanker: Den absolutte katastrofen. Og den absolutte gleden.LES OGSÅ: Verdig minnested og vakker park

Hun har lagt ned strikketøyet nå. Fire år gammel lærte hun å strikke. Men etter 22. juli kunne hun plutselig ikke. Det tok timer å komme seg én omgang rundt en liten lest. Men hun fortsatte, strikketøyet tvang henne til å holde fast, som hun sier. Det er over fem år siden nå, strikketøyet er med på kaffebar, nå går det raskt. Randi Johansen Perreau kom nettopp fra først besøk på minnestedet, som skal åpnes om noen timer.

- Hvor lenge var du der?

- Jeg har ingen anelse. Men jeg skal snart tilbake, jeg må bare ha noen pauser. Denne dagen er tosidig. Jeg er veldig glad for det minnesmerket. Men det sier mye om det vi tapte også, sier hun.

Kort tid etter å ha opplevd minnestedet for første gang, har hun allerede formulert tanker om hvorfor det er viktig.

- Et helt moderne minnesmerke, midt mellom to gamle bygg, Vår Frue kirke og Frimurerlogen. Det er helt riktig fordi dette er noe som skjedde i vår tid. Jeg liker også at minnesmerket er så taktilt. Du kan ta på det, trø på det, kjenne skriften. Du blir tvunget til å forholde deg til det – det er både diskret og direkte. Minnesmerket er ikke én sannhet, det er flere, du får så mange ulike blikk inn i det samme. For meg sier det: Dialog, dialog, dialog. Det er den stille protesten mot det grusomme.

Samtidig sier Perreau at minnesmerket er veldig sterkt, også fordi det er provokativt.

- Det er provokativt fordi det ikke passer inn – det gjorde ikke terroren heller. Dette minnesmerket er krig, terror og frykt. Den kalde, hvite steinen, der det gror nytt. Vannspeilet der du kan speile deg selv og verden. De enkelte lysene som symboliserer stjernene i våre liv, som vi har mistet. Minnesmerket er en tydelig protest mot terrorisme, det sier nei til frykt. Vi må si nei til frykten.LES OGSÅ: Adresseavisen var på plass da tiendeklassinger på Rosten skole arbeidet med tekster til minnestedet.

- Men det er vanskelig å gjøre noe med redsel?

- Den kan tøyles. Jeg har bestemt meg for det: Terroristen har tatt fra meg nok. Blir jeg redd, har han tatt fra meg enda mer. Å frykte gjør at man mister sin frihet. Minnesmerket viser en stille motstand mot frykten.

Perreau er også opptatt av hva kunsten kan gjøre.

- Kunsten konkretiserer på en enkel måte mye av det vi trenger. Det gjør dette kunstverket. Det er veldig tilgjengelig, samtidig må du tenke litt. Det provoserer og kommuniserer. Og dette minnestedet passer godt til Trondheim og det Trondheim vil være, med det moderne uttrykket, fastslår hun.

- Hvordan håper du det blir brukt?

- Jeg håper barnehager drar hit. Skoler. At det blir brukt til undervisning.

Hun mener det egner seg til å undervise i kunstforståelse, politisk- og sosial forståelse.

- Vi må kjenne vår egen nære historie. Det gjør vi som bærer den konkrete byrden ved å ha mistet noen. Men dette har også gjort noe med oss som nasjon. Og da trenger vi slike steder. Den gir oss bevisstheten om hva vi må holde fast på.

Hun kikker ned på strikketøyet.

- Vi kan ikke være likegyldige. Minnestedet vil hjelpe oss med det.

Snart skal hun møte sønnen Sebastian som skal spille på markeringen.

Randi Johansen Perreau hadde to sønner på Utøya. Bare den ene kom hjem igjen. Her er hun fotografert i forbindelse med åpningen av 22. juli-minnesparken ved Vår Frue Kirke i Trondheim. Foto: Vegard Eggen