Når lærerne kommer inn i klasserommet til 10 C, går langs pultradene og stiller seg opp foran klassen, så stuper lydnivået.

Fra skravling og latter, slik man forventer av noen og tretti 15-åringer samlet i ett rom, til forventning og «hysj». I løpet av noen få og lange sekunder med nærmest pinlig stillhet og noen blikk fra lærerne, er det helt stille. Da hilser de «god dag» og setter seg. Undervisninga kan begynne.

Opptur igjennom 40 år

Hvordan får de til dette? Lærerne Joakim Høyland og Christoffer Hansen står der tilsynelatende tålmodige, med håndflatene samlet, på innpust.

Kurt A. Skjulsvik er fagleder og leder på tiendetrinnet ved Charlottenlund skole. Han begynte som lærer, ved samme skole, i 1976.

- Vi jaget elevene inn og ut fra ti minutters friminutt, sier han og innrømmer at han husker godt hvordan det var å heve stemmen for å overdøve.

- Lærerrollen fra da til nå har vært en eneste lang opptur!

Når det ikke engang ringer inn til timen

Skjulsvik mener det skyldes endringsvilje i skolen og at nye arbeidsformer har gitt bedre resultater for undervisningsmiljøet. Skoler er bygget om eller nybygget med andre romløsninger enn en lukket dør som åpnes inn til fire veggers klasserom, langs en endelang korridor. Og det er satt andre krav til lærerne. Elever tar mer ansvar og medvirker i større grad i undervisningen.

- Men elevene er like. Ungdommer er de samme. Noen er usikre, den gangen som nå. Kanskje var det slik at å sitte i den firkanta boksen med én lærer ved kateteret ga forutsigbarhet, men ikke nødvendigvis trygghet, sier Skjulsvik.

Han forteller at de hadde mye oftere uro i skolen i hans tidlige lærerår, enn de har i dag.

- Den gangen var det noe hver eneste dag.

Elever ble sendt på gangen, på kontoret eller fikk ulik straff. I dag ringer det ikke en gang inn til time, og det er ikke mange elever som hutrer ute i friminuttet når det er strenge minusgrader, hvis ikke de selv vil det.

Hvordan får de det til?

Charlottenlund ungdomsskole, og de fleste andre skoler i dag, har en felles forståelse av reglene, der er elever og lærere like viktige.

Felles ansvar for læring

- Lærerne på vår skole jobber med å se alle elevene, sier rektor, Bjørn Ivar Midjo.

Han viser til Utdanningsdirektoratet, prosjekter de har deltatt i, kompetanse og utvikling. Og når rektorpraten legger seg, sier han noe viktig og konkret.

- Når elevene begynner i åttende trinn, bruker vi flere uker på at de skal lære seg å gå på ungdomsskolen. Og lærerteamet på trinnet skal finne sitt felleskap, samtidig som de blir kjent med elevene.

Det er innlæring av rutiner. Klargjøring av hva slags forventninger man har til hverandre. Det å komme presist, å avslutte i rett tid, grensesetting på alle plan, og holdninger. Respekt, rett og slett.

Derfra og ut er det kontinuerlig jobbing med dette.

- Måten lærerne jobber sammen i dag, er et verktøy for læring, sier Midjo.

Åpnere arealer, fleksible grupper, andre undervisningsformer, variasjon og åpenhet gjør at lærerne også har god mulighet for å utvikle seg. Sammen kan de omfavne de felles tankene og bruke den bevisstheten aktivt i samspillet på skolen.

Er det en maktforskyvning mellom skole og hjem?

Før, da eleven kom hjem fra skolen og fortalte om «kjeft» eller «straff» fra læreren, var det første spørsmålet i heimen: «Hva gjorde du?»

I dag er foreldrenes fingrene kort vei unna en e-post, sms eller kanskje til og med et utrop på foreldrenes klasseside på Facebook. Mor og far er i arbeid. De har høyere utdannelse enn før. Foreldre er mer på hugget.

- Barnet har blitt et prosjekt for foreldre i dag. De speiler seg i dem. Se bare på hva de henger på veggene i stua si, sier fagleder, Kurt Arne Skjulsvik.

I overgangen fra barneskole til ungdomsskole er informasjonsbehovet stort. Foreldre er redd barnet ikke kommer i samme gruppe som venner, de vil forsikre seg om at barnets behov blir møtt, at ungen skal ha det godt i hverdagen.

- Det er ingen tvil om at det mangfoldet vi har i kommunikasjonsmidler, nå senest med den elektroniske meldeboka, bidrar til at det er mye mer kontakt mellom hjem og skole. Terskelen og grensen for når vi griper inn i lærerens tid er forskjellig, sier rektor Bjørn Ivar Midjo, som mener det er enda viktigere at skolen er bevisst sin rolle i dag.

Skolen er motmakta

Samfunnet er mer individfokusert og trangsynt, og da er det viktig at vi fremhever enhetsskolen og fellesskapet, sier Midjo.

For av alle bekymringer i norsk skole i dag, er det én som diskuteres ofte på lærerrommet i ved Charlottenlund: Mangelen på motgang.

- Elevene opplever presset overalt. De skal bli best i alt. Men vi må gjøre dem mer robuste. Det er ikke farlig å utfordre dem. Foreldre må tørre å gi dem frihet. La dem prøve og feile. I dag går vi foran og brøyter trygg vei. Det er ikke nødvendigvis det beste, mener rektor.

Veteran: Knut A. Skjulsvik er fagleder og leder på trinnet. Han har jobbet på Charlottenlund i 40 år og har sett forandringen. Foto: Rune Petter Ness