Det er åtte år siden Adresseavisen sist inviterte de tre til julesamtale: banksjefen, biskopen og borgermesteren.

Til sommeren er biskopen som biskop historie, derfor er jula 2016 siste mulighet for å samle de tre, som sitter i noen av Trøndelags desidert viktigste stillinger: Adm dir i Sparebank 1 SMN, Finn Haugan (FH), som har sittet på topp i 25 år, ordfører i Trondheim på trettende året, Rita Ottervik (RO) og biskop i Nidaros, Tor Singsaas (TS).

Jo visst har det skjedd ting på åtte år. Banksjefen er en anelse gråere og flere anelser mer forsiktig, han husker tittelen på Adressas forside for åtte år siden: «Finanskrisen er noe av det beste som har skjedd» – fikk litt pes for den, innrømmer han. Ordføreren er blitt svartere i håret, men freidigere i selskapet. Biskopen er blitt mer tenksom – og så er det adskillig mindre av ham enn sist.

TS: Det er riktig det. Jeg var så sliten i fjor vår. Jeg måtte gjøre noe. Gunhild og jeg la om livsstilen. Det er blitt mange turer og ti kilo mindre.

RO: Det blir vel mye bløtkake for en biskop?

TS: Ja, og spesielt da jeg var på visitas og de hadde funnet ut at jeg hadde bursdag. Da sto åtte bløtkaker oppstilt. Ikke nok med det: Bak kakene sto damene som hadde bakt dem. Så jeg måtte smake på alle. Det kan være halvhardt å være biskop, smiler Singsaas.

Banksjefen feiret jul i Oppdal, vekk fra gjørma i hagen på Øya, ordføreren har slitt med influensa og holdt seg unormalt mye i ro, med unntak av julaften hos svigers, mens biskopen fikk besøk av datter, svigersønn og to barnebarn – og har holdt tre julegudstjenester: Hospitalskirken, Vår Frue og festgudstjenesten i Domen. Ingen av dem var like, forsikrer biskopen.

- Hvilke juletradisjoner har dere selv laget?

RO: Jeg må innrømme at jeg repeterer det jeg gjorde da jeg var liten. Jeg henger opp julekuler jeg har arvet og reparerer dem gjerne om det trengs. Da jeg fikk saltkjøtt og fiskeball, som var det vi brukte å ha hjemme hos oss på julaften, kom virkelig julestemningen i år.

TS: Trondheim har en søsterby, Lincoln i England. Der var jeg på studieopphold da jeg var innom en liten bokhandel og så en nydelig julekrybbe. Den kunne jeg ikke stå imot, og jeg hadde den på fanget i flysetet, for ikke å ødelegge. Jeg hadde skrudd opp forventningene til de der hjemme om denne julekrybba og skuffelsen var stor da jeg kom på Rema 1000 og så store paller med den samme julekrybba der. Heldigvis fant jeg ut, etter nøye opptelling, at det var én sau mer i julekrybba fra Lincoln, så det var ikke helt forgjeves, smiler Singsaas.

Takk og tårer

- Kort oppsummert, hva har egentlig skjedd i verden og på privaten siden sist?

Det blir stille. Rita Ottervik snur seg mot Tor Singsaas. Hun er tilbake til 24. juli 2011, to dager etter massakren på Utøya. Øynene står fulle av tårer når hun henvender seg til biskopen.

RO: Måten du tok imot de ungdommene på, vil jeg aldri glemme. Du snakket rett til hjertet på dem, du ga dem trøst, men samtidig mot til å fortsette. Det er noe av det sterkeste jeg har vært med på. Det sier alt om hvilken formidler du er, og hvilket menneske du er. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, jeg tror ikke jeg har det: Takk.

En overrumplet biskop mumler «takk, så godt at du sier det», og så sier han «takk» igjen.

SE VIDEOER I DENNE SAKEN: Blant annet rosetoget og biskopintervju

TS: Jeg var uten språk, jeg var en biskop uten ord, dypt fortvilet. Det var da jeg forsto hvor viktig kroppen er. Når du ikke lenger har ord, er kroppen en formidler av det som er ekte, jeg kunne ta rundt folk med hele meg, jeg kunne stryke på kinnet, jeg hadde ingenting å si. Jeg ble spurt om jeg var sint på Gud da, men jeg var sint på det mennesket. Rasende. I den grad jeg var sint på Gud, var det fordi han skapte mennesket fritt, uten å ta kontroll, sier Singsaas før han også må tørke tårene.

Dyrekjøpte erfaringer

FH: 22. juli var helt spesiell. Og siden sist har brutaliteten i verden økt. Eller bare virker det sånn, fordi vi får det inn i stua på en annen måte? Jeg tror den reelt sett har økt. Og siden sist har teknologien gjort et kvantesprang. Du har Facebook, Snapchat og det gjør det lettere å ha nærkontakt med dem du er glad i. Snap fra barnebarna er alltid stas. Men noe negativt er det, jeg har gjort dyrekjøpte erfaringer med private ting jeg har lagt ut, og har måttet slette, sier Haugan, som ikke ønsker å gå i detalj om det.

RO: Vi er blitt kirkehovedstad og Nobelpris-by siden sist.

TS: Volden i Midtøsten, Syria, er blitt endra verre, det er dypt tragisk. Det er underkommunisert hvor mange kristne som kommer flyktende. Demagogien er at vi skal frykte disse fremmede, muslimene, men mange av dem er faktisk kristne. Vi skal alle leve, side om side, men hvordan skal det gå i framtida?

Får vondt i magenav Listhaug

FH: Det var uhyre spesielt å sovne med Hillary og våkne med Trump – da er det nesten som en bedriftsleder vurderer å gå inn i politikken. Han har en brutalitet i retorikken sin, du må aldri gå til valg på den måten, Rita.

LES KOMMENTAREN: God natt, Amerika

RO: Det nye i Norge er at det fins statsråder som bruker de samme metodene. Som ikke bygger trygghet, men splid og utrygghet. Ja, det er Sylvi Listhaug jeg sikter til.

TS: Problemet med Listhaug er at hun omtaler asylsøkere som et problem som blir påført oss, som vi helst ikke skal forholde oss til, som vi skal snu ryggen til. Store folkeforflytninger har det alltid vært, i andre verdensdeler, vi er nødt til å lære hvordan vi skal møte det og ta vår del av ansvaret.

RO: Ja, vi i fellesskap må gjøre det. Det er vi, ikke vi og dem. Om du kommer til Trondheim fra Grong eller Aleppo, så er du en del av vårt vi. Jeg får vondt i magen av den type retorikk Listhaug står for, hennes linje er jeg bekymret for. Skal vi lykkes, er det vi trondhjemmere som må lykkes sammen, det er ikke oss og dem.

Skyver frem sine egne

De tre er også bekymret for falske nyheter på sosiale medier og sier seg glad for kritisk journalistikk og avishus med redaktørplakat.

TS: Jeg har valgt å ikke være på Facebook. Jeg bruker min tid på å møte folk. Skulle jeg vært der, måtte jeg ha brukt mye tid der, jeg kunne ikke gitt folk dårlige svar.

RO: Jeg er bekymret for mobbingen og trakasseringen som følger med sosiale medier. Det ungdommene våre må ta imot og stå imot.

FH: Jeg lurte på hvorfor ungene mine aldri var ute. Jeg ble kjempefrustrert, de satt på hvert sitt rom. Er det noe galt med barna mine, lurte jeg på. Så fant jeg ut at det er slik det er blitt. Det er slik de har kontakt med hverandre. Jeg har valgt å tenke at de ikke har dårligere relasjoner, det er bare annerledes.

TS: Jeg vil ikke si ulv, ulv. For mange ensomme er sosiale medier et nytt rom. Og jeg vil berømme antimobbearbeid som skolen gjør. Lærerne er viktige motstemmer. Synd de ikke alltid har foreldrene med seg. Det er kanskje farlig å si det, men det er foreldre som skyver frem egne barn, på bekostning av andre. Det er en elitetenkning som er skremmende.

RO: Aldri har ungdommen drukket mindre, brukt mindre narkotika, trent mer, gjort mer lekser. Samtidig har de større komplekser og mindre selvtillit enn før, enda de er mer vellykka enn noen gang.

TS: Etter at jeg innførte en ny livsstil, går jeg på 3T. 3T er fylt av jenter som løfter vanvittig tunge vekter, jeg er ikke i nærheten av å løfte like tungt. Og de løfter igjen og igjen. Hva er det som driver dem?

RO: Jentene nå er utrolig like hverandre. Langt, blondt hår, hestehale, boblejakke. Sosiale medier er vel med å forsterke et skjønnhetsideal.

TS: Kirka må hjelpe til slik at unge kan finne andre måter å måle livet sitt på enn vellykkethet. Vi kan ikke bare bli en kirke for de elendige og hjelpeløse, men også for de vellykkede som kjenner på smerten i livet.

Da tyven «Finn Haugan» kom i banken

- Ved møtet for åtte år siden mente Haugan at de som med skrekkblandet fryd rapporterer om verdens undergang, burde få fri. Er vi nå nærmere verdens undergang?

FH (forskrekket): Nei! Ikke fordi jeg er en i Trump-gjørma av klimafornektere. Tvert imot, vi er i ferd med å bråvåkne i finans. Det må komme et grønt skifte, næringslivet har skjønt det nå.

RO: Men spørsmålet er hvilken vei verdens politiske lederskap går når retorikken er at vi skal passe på oss selv, og ikke samhandle. Jeg er redd for at høyreekstreme krefter vinner fram, og jeg er redd for hva det vil føre til. Men jeg tror ikke på verdens undergang.

LES LEDER: Debattklimaet er endret, men ikke på grunn av 22. juli

FH: Jeg er bekymret for dem som dropper ut og som kanskje nettopp tiltrekkes av Trump-retorikk. Som bransjemann har jeg gått hardt til angrep på forbrukslån, som kan få folk i fella. Det er finansnæringens mest lønnsomme produkt, men det er livsfarlig for dem som blir sittende fast i det med høye renter. Er du 18 år og ikke har gjort noe galt, får du slike lån. Har dere ikke sett alle disse unge jentene med Louis Vuitton-vesker? De er kjempedyre, det er ofte forbrukslån bak en slik veske.

Haugan forteller at han hadde innbrudd i huset sitt i september. Tyven stjal samboerens identitetspapirer. Disse ble brukt til å søke forbrukslån, som ble innvilget i hennes navn. Men tyven hadde også fått tak i et bankkort.

FH: Tyven var imidlertid ikke smartere enn at han dukket opp i banken, der vi har overvåkningskamera, og tok ut penger med Finn Haugans bankkort, ler Haugan.

Nå er vi teknologihovedstaden

- 2016 var annus horribilis. Hva var det beste med dette året?

Biskopen og borgermesteren er enig om frivilliges innsats, dugnaden. Banksjefen er glad for at oljekrisen ikke har spredd seg mer enn den har gjort.

FH: Og så har vi fått endelig aksept for at Trondheim er hele Norges teknologihovedstad. NTNU-fusjonen er viktig og Technoport, det tror jeg på.

RO: At vi har fått aksept for en campus-utvikling, er viktig. Vi må avlyse myten om trege trøndere, se på Starmus: Det gikk kjempefort å få det på plass etter at Edvard Moser tok et initiativ.

FH: Vi er teknologihovedstaden, ikke bare i Norge, men etter hvert i Europa.

RO: Og så har vi ikke glemt at vi skal bli ett Trøndelag.

FH: Vet dere hvor boligprisene øker mest i regionen? Steinkjer!

TS: Men når det er fremgang og økonomisk vekst er det viktig å ikke glemme de verdimessige refleksjonene. NTNU må være seg bevisst på hvor grensene går, de må også satse på fagområder som etikk, filosofi, religion.

LES KOMMENTAR: Tre nye ting som forandrer Trondheim

Vil savne rampelyset

- Sist spurte vi hvordan dere fikser tanken på at tida går så fort, at dere blir gamle og at de unge snart tar over? Spørsmålet er vel mer relevant nå?

FH: Vi har vel passert en alder for det, ja, ikke sant Tor?

TS: Absolutt, det er høyaktuelt. Men jeg synes det er godt å gi meg nå. Det er krevende å være visjonær, gå foran, sette tema og strategiske mål for framtida. Det er en lettelse å gi den oppgaven videre, og jeg er sikker på at det blir en etterfølger av beste slag. Du må ha vett til å gi deg.

FH: Helt enig! Som dere vet har jeg ønsket å sitte lenger, men heldigvis bestemmer jeg ikke selv hvor lenge. Jeg er overbevist om at mine foresatte vurderer det på en fornuftig måte. Enn så lenge utvikler jeg meg hver eneste dag. Og siden sist har jeg gjort kvantesprang: Jeg sitter ikke lenger i min ensomhet på stort kontor med peis og lysestaker, jeg er ute i landskapet og har opplevd en enorm vitalisering og læring med det. I denne jobben må du være på hele tida, og det liker jeg veldig godt.

- Gruer du deg til du skal slutte?

FH: Selvsagt gruer jeg meg. Men jeg skal ikke bite meg fast i bordplata. Jeg har masse annet å gjøre. Barn, barnebarn. Men jeg kommer aldri til å bli en bestefar med fullt av unger på fanget. Jeg har mitt eget liv også, sier Haugan som har 11 egne barnebarn, pluss to bonusbarnebarn, og han tror raskt det kan bli veldig mange flere.

Biskopen lover at han ikke skal henge i et horn når han er ferdig. Men også han gruer seg litt.

TS: Jeg liker veldig godt å få oppmerksomhet. Hva vil skje med meg når lampene slås av? Jeg frykter at jeg er avhengig av oppmerksomheten og vil kjenne på tomheten.

- Frykter du hva som skjer når rampelyset til slutt slås av, Finn Haugan?

FH: Ja, jeg turte bare ikke være like ærlig som Tor, men selvfølgelig gjør jeg det. Da jeg begynte, var jeg verdens mest sjenerte, nå elsker jeg å være i front, det gir meg enorm energi. Men jeg må jo bare takle det når det er over, jeg kan ikke ta min død av det. Samtidig synes jeg ofte folk gir seg for tidlig, det er for eksempel en verdi at vi har en ordfører som har sittet lenge.

RO: Hvis du tenker på å gi deg, ebber energien. Jeg blir desperat motivert av resultater, mindre av oppmerksomhet. Men jeg har tidligere erfart fra én dag til en annen hvordan det er å være ute. Etter perioden min på Statsministerens kontor, var det plutselig ingen som syntes det jeg sa var interessant lenger. Det var rollen min som var viktig, ikke jeg som person, jeg prøver å huske på det.

TS: Det var en lettelse da jeg sendte avskjedssøknaden, nå slipper jeg tømmene, tenkte jeg.

-Ubehagelig stor makt

- Hvordan er dere blitt klokere siden sist?

TS: Jeg har enormt mye makt, det kan være ubehagelig. Jeg kjenner et ubehag når folk er redd meg fordi det er jeg som kan avgjøre skjebnen deres. I slike saker har jeg lært å bruke mer tid. Som biskop er du aldri likemann.

RO: Jeg er blitt mer tålmodig. Og jeg setter større pris på å møte folk, jeg vet nok at Finn og andre i hans liga mener jeg bruker for lite tid på dem, men det har vært viktig for meg å prioritere vanlige folk. I starten kunne det være overveldende, når de kom med alle sine livsutfordringer og bekymringer. Jeg takler det bedre nå, jeg forstår mer, har større innsikt. Jeg har rett og slett lært mer om folk og hvordan de har det. Det er nok derfor jeg liker kommunepolitikken bedre enn rikspolitikken, du berører folks hverdag i større grad som kommunepolitiker.

FH: Jeg har i økende grad fått respekt for det andre kan. I starten var jeg allmektig. En lyte jeg har er dårlig impulskontroll. Før var det slik at når Finn foreslo noe i et møte, ventet medarbeiderne en uke, for å se om det fortsatt var en god idé. Det var veldig klokt av dem

- Kjærlighet er fotball og frokost

- Sist spurte vi om døden. Men hva er kjærlighet for dere?

FH: Trygghet. Dere synes kanskje det er rart at jeg sier det (Haugan har samlivsbrudd bak seg), men i hverdagen er det tryggheten i den du sterkest relaterer deg til, som er viktigst.

RO: Det er noen av oss som bare har én kaill. Gleden av å spise frokost sammen med mannen, drikke kaffe, snakke, eller å ha sesongkort med guttungen på Lerkendal – det er kjærlighet, det. Fotball og kaffe. Det er fantastisk.

TS: Kjærlighet er vel det mest underlige ved hele mennesket. Kjærlighet er et av de sterkeste gudsbevisene vi har. For meg er kjærlighet et menneske som blir og tåler meg, mye av meg, uten å dra.

- Kan ikke kjærligheten dø?

TS: Jo. Den guddommelige kjærligheten tåler alt, den menneskelige har et snev av det guddommelige, men har sine begrensninger.

- Har du noen mening om hvilket kjønn en ny biskop i Nidaros bør ha?

RO (svarer for biskopen): Det er viktig å få en kvinnelig domprost, unnskyld biskop (domprosten er en av de heteste kandidatene, red.anm.). Vi trenger flere kvinnelige ledere i kirka.

TS: Det vil ikke forundre meg om det vil skje.

Rita Ottervik må ile hjem på grunn av sykdom i familien. Finn Haugan drar Adresseavisen i ermet:

- Jeg forstår godt at Tor Singsaas er nominert til årets trønder. Jeg har en nær kompis som er foreslått, men jeg trykket på Tor, må jeg innrømme.

Biskopen hører hva Haugan sier og smiler:

- Jeg stemte på Birgit.

Sterkt øyeblikk. Ordfører Rita Ottervik takker Tor Singsaas for det han klarte å formidle til ungdommene etter 22. juli. Tårene triller hos begge. Banksjef Finn Haugan til venstre. Foto: Håvard Haugseth Jensen
- Jentene nå er utrolig like hverandre. Langt, blondt hår, hestehale, boblejakke. Foto: Håvard Haugseth Jensen
- Det var uhyre spesielt å sovne med Hillary og våkne med Trump – da er det nesten som en bedriftsleder vurderer å gå inn i politikken. Foto: Håvard Haugseth Jensen
- Problemet med Listhaug er at hun omtaler asylsøkere som et problem som blir påført oss, som vi helst ikke skal forholde oss til Foto: Håvard Haugseth Jensen