- For meg er dette helt ubegripelig. Han var delt i to, og to år etter operasjonen klarer han 40 kilo i benpress. Han har tilsynelatende en jernvilje og har trent som besatt, sier Torsten Bräuer, overlege ved ryggseksjonen ved ortopedisk avdeling ved St. Olavs Hospital.
- Det var ingen som trodde at han skulle klare å gå igjen. Dette skal ikke gå an, sier Tom Tørhaug, overlege ved avdeling for ryggmargsskader ved St. Olavs Hospital.
De to legene har fulgt Ronny hele veien fra han kom inn med massive skader: Brukket rygg, brudd i skulderbladet og kragebeinet, brukket fot, brukket arm og blodansamlinger i en lunge en aprildag i 2015. I høst trodde Bräuer han skulle ramle av stolen da 27-åringen plutselig reise seg. Tørhaug er like imponert:
- Når jeg leser journalen hans fra da han kom inn, så hadde han en meget dyster prognose. Han var døende, sier Tørhaug som understreker at det å brekke ryggen i to er en av de mest kritiske hendelser både pasient og pårørende kan oppleve.
LES SAKEN: Filmet da han styrtet med paraglider
«Vondt i ryggen, vondt i ryggen»
Fredag fortalte Tørhaug og Hestvik Olsen om den dramatiske ulykken for et fullsatt auditorium på Kunnskapssenteret ved St. Olavs Hospital. «Når livet endrer seg på sju sekunder» var tittelen på foredraget for sykehusansatte. Der fikk de hvitkledde smake litt av følelsen det gir å kaste seg vågalt ut fra en fjelltopp med paraglider, og hvilke fatale konsekvenser det kan få når det går galt.
Meget alvorlig skadet etter paragliderulykke
Ronny hadde drevet med paragliding i tre år og gjennomført 110 vellykkede hopp før den skjebnesvangre dagen i april. Som vanlig monterte han et kamera på hjelmen for å filme hoppet før han satte utfor Spillumsfjellet i Namsos. Fredag ble en redigert versjon av filmen vist ved St. Olav.
Der fikk vi se Ronny som gir tommel opp og jubler «juhu» før han kaster seg ut. I noen minutter nyter han det spektakulære hoppet, før vinden plutselig endrer seg, skjermen klapper sammen og Ronny stuper 30–40 meter i fritt fall. I ti minutter ligger han bevisstløs før han våkner og klarer å presse frem «help, help». Til alt hell er det en turgåer i området som oppfatter ropene, leter han opp og ringer etter hjelp. 30 minutter senere er lokalt ambulansefolk på plass i turområdet. «Vondt i ryggen, vondt i ryggen, satan, den er knekt» presser Ronny frem. Når redningshelikopteret er på plass og han blir lagt på båren, brøler han. Redningspersonellet sier at det er som å løfte to deler.
- Vært heldig
- Jeg er utrolig glad for at jeg ikke husker noe av dette, sier Ronny i dag. Han har sett opptakene flere ganger, og sier nøkternt at «det ser ikke godt ut».
I ni døgn etter ulykken lå han i koma. Han innrømmer at det var tøft å våkne opp: Gipset og bandasjert på både føtter og hender slik at han knapt kunne røre seg, og med utsikter til et helt annet liv enn han noen gang hadde sett for seg. Tidlig fikk han beskjed fra legene om at beina ikke ville bære han mer.
Men verken da eller senere har Ronny brukt energi på å angre på hoppet eller være bitter på sin skjebne.
- Jeg tenker at jeg har vært utrolig heldig. På sykehuset lå jeg sammen med andre som hadde falt ned en gardintrapp eller en stige, og så blitt lam. Jeg falt 40 meter, landet på stein og overlevde, sier han.
Når han nå stiller opp sammen med Tørhaug for å fortelle, er det for å gi litt tilbake. Han er ufattelig takknemlig for den hjelpen og behandlingen han har fått, og sier at alle handlet så riktig denne aprildagen: Den kvinnelige turgåeren som fikk varslet fra, de lokale ambulansefolkene som lot han ligge på skadestedet, luftambulansen som ga han «krigsmedisin» slik at smertene slapp taket og ikke minst det medisinske miljøet ved St. Olav som har gitt han den best mulige kirurgiske og rehabiliterende behandlingen.
Vi skulle snakke om frihetsfølelsen. Om kjærligheten til sporten. Så skjedde det noe.
Ny teknikk
- Dette er et veldig godt eksempel på at behandlingskjeden fungerer, sier Tørhaug. Han tror avdeling for ryggmargsskader ved St. Olav kanskje er landets beste, og sier at de har laget et pasientforløp for rygmargsskadde som omfatter alt det som skjer fra de lander på taket til de skal ut i samfunnet igjen. Tørhaug er overbevist om at den avanserte behandlingen Ronny har fått, har vært avgjørende for at han har hatt slik fremgang. Ikke minst gjelder det operasjonen som ble gjennomført for å reparere ryggsøylen.
En ny teknikk som Torsten Bräuer har tatt i bruk på pasienter med brukket ryggsøyle, kan ha vært avgjørende. Med hjelp av to stag og ti skruer blir ryggsøylen med sterke krefter strukket ut, slik at bruddet gror sammen og knapt er synlig. Rundt 60 pasienter er blitt operert etter denne metoden ved St. Olav, og de er ifølge Bräuer det eneste sykehuset i Norge som gjør det på denne måten.
- Dette er en metode som tilsynelatende er en god løsning, sier Bräuer som nå skal ha en forskningsperiode for å skrive ned sine erfaringer.
Trener mye
- I ti måneder etter ulykken klarte jeg ikke å røre beina. Men en dag jeg satt i stua og så på skiskyting, så klarte jeg så vidt å røre på ene beinet. Det var helt fantastisk, forteller Ronny.
Siden har det bare gått en vei: Ronny supplerte tøffe treningsøkter som til da stort sett dreide seg om å trene armer og overkropp. Han begynte med øvelser med beina, og nå i høst klarte han å reise seg fra rullestolen. Det startet med noen få skritt mens han hang over gåstolen, så ble det ti, så ble det tjue. Nå teller han ikke skritt lenger, men går så ofte han kan. Han har nesten ikke ord for hvordan det kjennes, det å kunne stå på egne bein igjen. Men smilet er bredt når han får rungende applaus i auditoriet.
- De som kjenner meg, sier at det er fordi jeg er så sta, sier han og innrømmer at han fikk fryktelig lyst til å vise legene at de tok feil da de sa at han ikke ville kunne gå mer.
Nå håper han at han med tid og stunder kan få benytte skinner som kan stive opp anklene, slik at han kan bli i stand til å gå med krykker. Hva han kan klare, aner han ikke, heller ikke legene. Han har allerede sprengt grenser.
Hjemme i Namsos snekrer han i leiligheten, han klipper plen og måker snø. Livet har få begrensninger for en som er både sta og optimistisk. I vår venter nye rehabiliteringsopphold med nye treningsmål.
Men paragliding er det slutt på.
- Jeg har veldig lyst, men jeg vil ikke utsette min familie for det. De har hatt det tøft, og de skal slippe å oppleve at jeg hopper igjen, sier han.