- Jeg synes ikke vi blir behandlet på en god nok måte. Utredningsteamet bruker altfor lang tid på å bestemme seg. Det har gitt meg angst, og depressive tanker. De greier ikke å gjøre det fort nok, og da får det følger.
For to og et halvt år siden skrev Adresseavisen om Thomas som ikke lenger var Ida. Da hadde han nylig begynt på utredningen ved Oslo universitetssykehus (OUS) som har landsfunksjonen for behandling av personer som ønsker hormonbehandling og kirurgi, såkalt kjønnsbekreftende og kjønnskorrigerende behandling.
- I starten var det helt greit, og jeg fikk komme i gang med pubertetsstoppere ganske tidlig, forteller Husby Jamtfall når vi møter han igjen nå.
Foreldrene sier at de etter det første besøket hos OUS fikk høre at det ikke var noen tvil, Thomas var Thomas.
- Overlegen som var der sa at han nesten aldri hadde vært borte i et så klart tilfelle der han var 100 prosent sikker på at dette var riktig valg. Da tenkte vi at vi kom til å få hjelp fort. Det gjorde vi ikke. Hver gang vi er der, er det alltid haugevis av nye skjemaer og papirer som han må gjennom, og det virker aldri som det nærmer seg slutten, forteller moren Hanne Jamtfall. For sønnen er det tungt å måtte gå og vente i flere år uten å få den hjelpen han føler han trenger.
- Jeg vil komme i gang med hormonbehandling. Det kommer til å hjelpe meg veldig mye, ikke bare fysisk, men også psykisk.
Siden den første saken i Adresseavisen har han blitt mer følsom på å snakke om fortiden sin.
- Livet mitt står egentlig på vent. Akkurat nå føles det som at jeg kommer til å være sånn her i flere år, noe som gjør at alt oppleves veldig sårt, sier 16-åringen.
Les også: Thomas håper det hjelper andre at han er åpen om at han ble født som jente
Psykisk påkjenning
De siste tre årene har han vært hos OUS fire-fem ganger i året.
- Hver gang er alt veldig uklart, for vi vet aldri hvor lenge det vil vare, hvem han skal møte, og hva som skal gjøres. Det hadde vært mye bedre for Thomas å være litt forberedt, sier moren.
- Jeg føler hele tiden jeg må bevise at jeg er meg. De sjekker blant annet om jeg har psykiske lidelser som kan gjøre at jeg tror at jeg er gutt, mens jeg egentlig ikke er det, forteller Husby Jamtfall.
- Det er en kjempestor psykisk påkjenning å sitte og bli utspurt i to timer, skyter moren inn.
- Hvis jeg får nei til videre behandling, ville det vært katastrofe for meg, forteller han, og understreker at dette handler om liv og død for mange i hans situasjon.
- Jeg har hørt om flere som får et nei fordi de er for feminine, eller for maskuline hvis det er snakk om en jente. Det er jo utrolig dumt at sykehuset går ut fra det de ser. Det er det de gjør hele tiden. For oss føles det som at de vil se oss lide og ha det vondt, før de setter i gang. Det skjønner jeg ikke vitsen med. Først å ødelegge oss, så bygge oss opp igjen.
Les også: - Transseksuelle får ikke den hjelpen de trenger
Ikke et valg
Skal man få godkjent kjønnsbekreftende behandling, må man få diagnosen transseksualisme. For foreldrene virker det som at utrederne leter etter at dette bare er en fase eller en psykisk lidelse som kommer til å gå over. Husby Jamtfall tror denne innstillingen også påvirker andre folk sitt syn på transseksuelle.
- Ukjente tror det er noe som er feil med meg og lurer på om jeg egentlig bare er syk. Og da begynner de å dømme, forteller 16-åringen. Han har selv opplevd at fremmede har sagt at det kommer til å gå over.
- Det gjelder spesielt folk som er fra samme bydel som meg. Noen få av dem har virkelig noe imot meg.
For Thomas er det viktig at folk forstår at det å være transseksuell ikke er en psykisk lidelse, men noe man blir født med.
- Akkurat som at noen blir født med brunt hår og brune øyne, så ble jeg født gutt. Det er ikke alltid så enkelt å skjønne for andre, og det må jeg bare akseptere. Likevel kan man alltid lære. Prøve å forstå hva jeg og andre i min situasjon gjennomgår for å være en del av befolkningen.
Alt han ønsker er å få være seg selv, uten å bli satt i bås. Han vil være en av alle andre.
- Mange tror at vi velger det. Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal velge noe som er så vanskelig å leve med. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å tenke på den måten.
Påvirker mye
Familien forteller at utredningene i perioder har skapt så store bekymringer og angst hos sønnen, at det har tatt all energi og konsentrasjon. Samtidig skaper det utfordringer i hverdagen at han fremdeles føler seg fanget i feil kjønn.
- Det har gjort den psykiske helsen min dårligere, og påvirket det sosiale livet mitt. Om sommeren kan jeg ikke være med venner ut på stranden, for jeg må alltid gå fullpakket med klær. Så jeg blir sittende mye hjemme, selv om jeg har gode venner som forstår og prøver å ta meg med på andre ting innimellom.
- Jeg skjønner at det må være en prosess i dette her, men det er vanskelig å forstå hvorfor denne prosessen må ta så lang tid. Spesielt når det for tre år siden var så klart for dem at Thomas er Thomas, forteller moren.
- Han mister store deler av ungdomstiden sin, som er en kjempeviktig tid han aldri kommer til å få tilbake.
Adresseavisen har fortalt Oslo universitetssykehus om kritikken. På generelt grunnlag forklarer de at vurderingene deres er sammensatt, men at de forstår at enkelte kan oppleve utredning og avslag som om de ikke blir trodd. Hele tilsvaret kan du lese nederst i denne saken.
Les også: 490 har skiftet juridisk kjønn siden juli
Les også: Flere unge vil bytte kjønn
Les også: Ny lov gjør det enklere å skifte kjønn
Les også: To kjønn er en utdatert inndeling