GÅSBAKKEN: Når trøndersk skog møter en 26 tonn tung anleggsmaskin, er det rått parti. Den enorme maskinarmen svinges inn og fester grepet rundt trestammen. Turtallet øker og sagbladet freser innover stammen.
Maskinentreprenør Johan Jule og de to kollegene er effektive. Hver dag tar de ut 200 kubikk tømmer fra skogen til kyllingbonden Inge Kåre Grønli ved Gåsbakken, seks mil sør for Trondheim.
Se hvor effektiv de fjerner skogen.
Men ikke alt trevirket Jule og arbeidslaget tar ut, har en verdi. Når tømmerbilene kjører, blir greiner og topper liggende igjen i skogen.
Denne uutnyttede ressursen er det noen som har stor tro på. De vil skape et nytt, norsk og klimavennlig industrieventyr av skogsavfallet.
Politikerne overbevist
Da regjeringspartiene og Venstre og KrF i desember i fjor ble enige om å satse massivt på biodrivstoff frem mot 2020, var norsk skog en viktig brikke.
Politikerne hadde da blitt forespeilet norsk produksjon av klimavennlig etanol til bruk i bensin og biodiesel til bruk i diesel allerede i 2020. Flere bidro til å skape det inntrykket.
Norsk skognæring og trevareindustri sliter med lønnsomheten. Men behovet for å redusere klimautslipp har gitt en mulig løsning: Det kan hogges mer skog.
Tømmeret kan erstatte betong og stål i bygninger, samtidig som greiner, topper, flis og bark kan brukes til produksjon av biodrivstoff. Dermed bedres lønnsomheten og utslippene av klimagasser kan reduseres.
Derfor omfavner politikerne planene om produksjon av biodrivstoff i Norge, basert på råvarer fra skogen.
Treindustrien skrev i et høringsbrev til regjeringen i august 2016:
«Med investeringsbeslutning i år kan første fabrikk være produksjonsklar i 2020.»
Biozin AS, som planlegger fem anlegg for biodrivstoff basert på skog, skrev i et høringsbrev til regjeringen at første fabrikk kan være produksjonsklar i 2020 og produsere 120 millioner liter.
Miljøstiftelsen Zero understreket også at det var planer for ny, norsk fullskala produksjon som kunne ventes realisert rundt 2020.
Norsk skogeierforbund påpekte at det var planlagt syv anlegg som kunne produsere formidable 1 milliard liter årlig.
Politikerne ble til slutt overbevist.
Kun en hake ved løftene
KrF-leder Knut Arild Hareide tror vedtaket kan gi vekst for norsk skognæring:
- Det er mitt inntrykk at vi kan få norsk produksjon i 2020, men ikke for alt drivstoffet. Det vil være krevende.
Også Frps finanspolitiske talsmann, Hans Andreas Limi, har troen på at dette er mulig å få til:
Det er bare en hake: I dag er det ingen fabrikker i verden som i stor skala driver med produksjon av biodrivstoff basert på restene etter tømmerhogst. Fortsatt testes teknologien i pilot- og demonstrasjonsanlegg.
– Billigere andre steder i verden
Borregaard er i dag landets eneste produsent av andregenerasjons bioetanol. En skulle derfor tro at direktør for forretningsutvikling, forskning og utdanning, Gisle Løhre Johansen, var en av dem som jublet over satsingen på biodrivstoff.
Men Johansen jubler ikke:
– Hvorfor skal vi gjøre dette først i Norge? Hvilke forutsetninger har vi for å lykkes? spør han.
Johansen tviler på at ensidig produksjon av biodrivstoff basert på greiner og topper er god butikk. I dag lager Borregaard bioetanol basert på flis, ikke avkapp.
– Når en ser etter «den nye oljen», blir det lett å se på biodrivstoff. Problemet er at det ikke blir mange arbeidsplasser av dette og at lønnsomheten ved rendyrket produksjon i Norge er høyst usikker. Biomassen er billigere andre steder i verden. I tillegg er arbeidskraften billigere og investeringskostnadene lavere, sier Johansen.
Borregaard investerer likevel 60 millioner kroner i et nytt anlegg som skal starte opp i år. Johansen mener dette vil bli en lønnsom investering, men årsaken er at de produserer andregenerasjon bioetanol sammen med andre produkter.
Store tekniske utfordringer selv i småskala
Snorre Fridén Furberg er en sentral mann i norsk skogbruk. Direktøren i Allskog sier at han «er avventende – men positiv til bioeventyret».
– Vi står nok ikke først i køen for å starte opp biodieselproduksjon. Det er nok mer riktig å si at vi sitter på gjerdet, sier Furberg.
Allskog drifter skog fra Møre til og med Troms for skogeierne. I motsetning til på Østlandet, blir skogeierne i Trøndelag kvitt all produksjonen lokalt.
– På papiret finnes jo ressursene også til biodiesel, men det gjenstår betydelige utfordringer med dette. Selv i småskala ligger det store tekniske utfordringer, sier Furberg.
Direktørens teknologibekymringer er ikke ubegrunnet.
Er ikke kommersielle
På et laboratorium hos Sintef Energy Research i Trondheim er Judit Sandquist blant dem som forsker på biodrivstoff som energikilde.
– Det er flere teknologier som er aktuelle for andregenerasjons biodrivstoff. Men de er ikke kommersielle i dag. De fleste er demonstrert, men i mindre skala. Noen er bare pilotprosjekter, sier hun.
Sandquist tror at biodrivstoff vil ha en rolle i framtidens energimiks, men påpeker at det er stor forskjell på utvikle og teste, og å drive kommersielt.
– Alle som har prøvd å bygge et anlegg, vet at det kommer til å dukke opp uforutsette problemer. Disse er forholdsvis enkle å reparere i småskala. Men i kommersiell skala betyr det økte kostnader og tap dersom produksjonen stopper opp, sier Sandquist,
Fagansvarlig Trond Værnes i Forskningsrådet sier at det er nok råstoff i form av rester og avfall fra skogbruk og treindustri som potensielt kan dekke 10–15 prosent av drivstofforbruket i transportsektoren i Norge.
– Er det realistisk at Norge kan dekke dette med innenlands produksjon allerede i 2020?
– Nei, det er det ikke, om forventningene om norsk produksjon vil være på såkalt avansert biodrivstoff, sier Værnes.
St1: – Lærer mens vi går
St1 er det selskapet som har kommet lengst i planleggingen av en ny fabrikk for avansert biodrivstoff i Norge. Men også Mika Wiljanen, administrerende direktør i St1 i Norge, sier at det er et stykke igjen før målet er nådd.
Det finske selskapet har flere fabrikker for produksjon av avansert bioetanol i Finland og Sverige, basert på avfall. Den første av selskapets fabrikker som skal produsere bioetanol fra sagmugg starter opp i Finland i disse dager.
St1 har signert en intensjonsavtale med Viken Skog og Treklyngen på Follum i Hønefoss om byggingen av en fabrikk som kan produsere 50 millioner liter i året.
– Vi planlegger nå å starte den ene fabrikken i Finland, og så lærer vi mens vi går. Vi har testet denne teknologien i noen år, men vi må også teste teknologien når vi oppskalerer produksjonen. Jeg håper at vi kan starte produksjonen i Norge snart, men det er ting som må skje først, sier Wiljanen.
Selskapet legger opp til en mulig investeringsbeslutning i 2018.
– Men dette er store teknologiprosjekter. Og det er utfordrende, siden det ikke er produksjon i Norge fra før. Derfor er det umulig å sette en dato for oppstart, sier han.
Må investere mange hundre millioner
Det statlig eide investeringsselskapet Siva har siden 2012 jobbet med ulike prosjekter for å prøve å etablere sterke miljøer som kan jobbe med kommersialisering av biodrivstoff i Norge. Det har vært utfordrende, sier administrerende direktør Espen Susegg.
– Det jobbes godt innen utvikling av ny teknologi for biodrivstoff, men om teknologien er moden nok for at dette skal bli en industriell satsing, er noe uklart for meg, sier han.
– Det at vi snakker om investeringer i mange hundre millionersklassen i hvert anlegg, gjør at det er ekstra krevende. Vi skal passere en del milepæler før vi kommer dit ambisjonsnivået ligger.
Krever langsiktighet – og penger
Erik Lahnstein, administrerende direktør i Skogeierforbundet har vært en av de sentrale personene i arbeidet med biosatsingen i Norge. Etter budsjettforliket sa han at dette var «en fantastisk dag for alle som er opptatt av å få etablert ny grønn industri i Norge. De viktigste stolpene er nå på plass for å kunne få i gang storskala industrietableringer.»
Men til og med skogens mann vedgår i dag at det ikke er så enkelt som det. Han sier at investeringene er så store at noen storskala produksjon uansett ikke vil være i gang i 2020.
– Men kravet for 2020 betyr ikke noe isolert sett, fordi vi kan kjøpe fra andre land for å oppfylle dette, mener Lahnstein. Men så må en langsiktig opptrappingsplan til, sier han.
– Det stortingsflertallet har gjort nå er å sikre et marked for dette fram til 2020, og da er politikerne innforstått med at det koster. Det er videreutvikling av teknologi, og det har risiko, sier Lahnstein.
Han mener det er viktig at staten stiller opp med midler.
– Vår klare forventning er at alle partiene på Stortinget nå bidrar til å sikre langsiktighet. Det venter vi at de gjør allerede i revidert nasjonalbudsjett, sier Lahnstein.
– Er dere villige til å bla opp?
Tilbake på hogstfeltet ved Gåsbakken er maskinentreprenør Johan Jule i ferd med å tømme thermosen.
Alt snakket om tømmerpriser, grener, kvister og biodrivstoff har laget en småirritert rynke i pannen på den erfarne skogsmannen.
Han kan felle og frakte alt mulig. Det er ikke det.
- Men er dere nede i Oslo villige til å bla opp det dette koster? Det blir dyrere bensin. Det blir dyrere taxi. Det vil koste mer å frakte varer. Du vet, det aller dummeste sånne som meg hører på radioen, er at «vi bare kan ta mer hjemmekontor og reise litt mindre, så sparer vi både penger og klimaet», sier Jule – og forsvinner med den 26 tonn tunge skogsmaskinen innover i feltet.