- For mange er det slik at det eneste som betyr noe, er å trene. Hvis de ikke får trent, kan det oppleves som meget problematisk, og gi en følelse av å være mislykket.
Det sier Marit Danielsen, spesialist i psykomotorisk fysioterapi ved Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser i Levanger. Hun har gjennomført en studie blant kvinnelige pasienter med spiseforstyrrelser hvor hun har sett spesielt på deres forhold til trening. Resultatene som er en del av hennes doktorgradsarbeid, viser at tvangspreget trening er en del av sykdomsbildet til mange.
- Det er kjent kunnskap at det å trene er bra, derfor skal en være forsiktig med å se på trening som et problem. Det er ikke problematisk å trene, og det er i seg selv ikke problematisk å trene mye. Lista over alle positive effekter av trening er lang, men likevel er det viktig at foreldre, trenere, helsepersonell og andre er oppmerksomme på når det sunne og friske går over til å bli et problem, sier Danielsen.
Jeg er ikke frisk, selv om det ser sånn ut.
Må trene
I studien har hun funnet flere områder hvor pasienter med spiseforstyrrelser har et annerledes forhold til trening enn andre ungdommer. De trener i mindre grad for å få god helse eller fordi de synes det er gøy å trene. De har ingen glede av å trene, men dette er noe de gjør for å få kontroll på vekt og utseende. De kan også ha en holdning til at trening er noe de må gjennomføre, uansett om de blir invitert på kino eller om det er julaften.
Danielsen sier at pasientene også i mindre grad gjenkjenner kroppslige signal: Mange kjenner ikke igjen når de er opplagt eller sliten, tørst eller sulten. Om de gjenkjenner signalene, velger mange å ikke ta hensyn til dette når de trener.
- Vi så også at pasientene ikke ville tillate seg å slappe av eller spise uten at de hadde trent først. Og hvis de ikke kunne trene, så kjentes kroppen stor og ekkel. Det endret måten de opplevde sin egen kropp på, påpeker Danielsen.
LES OM GENERASJON 2017: Bare best er godt nok
Spørreskjema
Hun sier at det varierer hva som kommer først, sykdommen eller den tvangspregede treningen. For noen er det slik at de først får problemer med å håndtere mat, og så blir trening ett av verktøyene for å regulere følelser og vekt. For andre starter det med trening, så tar treningen av og en utvikler en spiseforstyrrelse.
- Hvordan kan en som forelder eller trener se faresignalene hos jenter som trener?
- Det er viktig å være oppmerksom på endringer i måten treningen gjennomføres på, i mengde trening, endringer i kosthold og endringer i humør. Hvis en person som trener mye begynner å isolere seg, vil trene alene, hvor treningen går foran alt og hvor en ser at vekta går ned, kan det være grunn til uro. Og hvis vedkommende har med seg egen mat, og ikke vil spise sammen med andre. Hvis en ser noen som strever, er det viktig å være oppmerksom, og spørre hvordan vedkommende har det. En må ikke bare tenke at så lenge noen trener, så er ting greit, sier Danielsen.
Hun har utviklet et spørreskjema som benyttes i behandlingen av pasienter med spiseforstyrrelser, hvor de får konkrete spørsmål om sitt forhold til trening. Kommer det frem at pasienten har et tvangspreget forhold til det å trene, blir dette en del av behandlingsopplegget.
- Da er det ikke nok å si at de må trene mindre, vi må lære dem hva som er sunn trening. At hvis de ønsker å bli sterkere og få bedre kondisjon, så må det være en balanse mellom restitusjon, ernæring og trening. De må skjønne at det ikke bare er hardtrening som fungerer, og at en ikke blir lat av å slappe av. Vi må hjelpe dem slik at trening igjen kan bli en del av et friskt liv, sier Danielsen.
Uoppnåelig kroppsideal
Nylig var hun foredragsholder under fredagsforelesningen ved St. Olavs Hospital. Der trakk hun frem sin bekymring for de kroppsbildene barn og unge i dag møte på sosiale medier.
- Nå handler det ikke lenger om å være i god fysisk form eller å være aktiv. Det å trene er koblet veldig opp mot utseende. Du skal være pen, slank og veltrent. Det er ganske heftig å forholde seg til dette på sosiale medier, sa hun.
Her sa hun også at det er skremmende å se at mange ønsker å ha en kroppsvekt som er lavere enn det som er normalvektig. Det betyr at mange har laget seg en livslang kamp med å prøve å leve opp til uoppnåelige mål, og at det blir mye rom for misnøye når avstanden mellom dagens kroppsideal og egen kropp blir så stor.
I sin jobb ved Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser møter hun mange jenter som er sykelig undervektig, men som i sitt hode er hellig overbevist om at de er svært overvektige.
- Da har behandler og pasient en lang vei å gå for å finne ut hva en skal bli enig om, sier Danielsen.
Åpner spesialenhet for spiseforstyrrelser ved St. Olav