– Siste gang vi var sammen før hun dro til Jotunheimen spurte hun: «Vil du jeg skal hekle brudekjole til deg?». Jeg ble kjempeglad, forteller Tørum Sætre.

En omsorgsfull og skapende storesøster og datter. En lærer som hadde kustus på en litt uregjerlig gutteklasse på Strindheim. En energisk og pliktoppfyllende kollega. Slik blir Gunvor Tørum husket.

Lærerinne Gunvor Tørum avbildet på midten av 60-tallet. – Hun hadde så mye energi og utstråling, og var veldig kreativ, sier Anne-Kari Tørum Sætre om søsteren.

Mistet bror og datter

Anne-Kari Tørum Sætre sitter hjemme i stua på småbruket i Elvarli i Stjørdal. Hun tenker tilbake på påska 1967. Storesøsteren skulle feire der hun trivdes best - til fjells, sammen med venninnen Rannveig Tønder. Også hun var lærer, og jobbet ved Lademoen skole. Anne-Kari var hjemme i Selbu fra studiene ved lærerhøgskolen. I påska skulle hun planlegge Olsok-bryllup på Brennmoen på Elvran med forloveden Jo Sætre. Et gammeldags, stort bryllup med alt som hører med av musikk, liv og dans.

– Det ble bryllup, men jeg orket ikke ha dans. I ettertid tenker jeg at det ikke hadde hatt noe å si. Sorgen og gleden vandrer til hope, sier hun.

Hun vet ganske mye om dette. I 1985 omkom broren Arnt i en dykkerulykke i Drammensfjorden. Tobarnsfaren var bare 37 år gammel. Arnts kone, Anne Lise døde av kreft i 1994, 47 år gammel. I januar 2014 mistet Anne-Kari datteren Anbjørg Sætre Håtun i kreft. Den profilerte journalisten, programlederen og forfatteren ble 41 år gammel.

–Sorgen over Gunvor og Anbjørg går inn i hverandre. Å miste storesøsteren sin er tøft. Du blir aldri ferdig med det. Det vil alltid være en tom plass. Og selv om det har gått 50 år, og den rå og onde sorgen har roet seg, så tenker jeg ofte, «ja, det skulle det vært godt å snakke med Gunvor om».

Søsken: – Vi var ganske like av utseende, det hendte folk tok feil av oss. «Er ikke De deres søster», husker jeg min tysklærer fra katedralskolen sa til Gunvor i et selskap hvor de møttes. Jeg hørte også barneskoleelever rope «hei, frøken», forteller Anne-Kari Tørum Sætre. Her holder Gunvor rundt lillesøsteren i bildet som er limt inn i fotoalbumet.

– Vi ble lamslått

Tilbake til 1967. Rett før påske hadde Anne-Karis storebror Alf og kona med to barn kommet fra USA, hvor han var gjesteforeleser. Anne-Karis mor, Anbjørg, var lettet da eldstegutten landet trygt på Værnes. Nå så hun og far Birger frem til å samle de fire barna på påskeaften, til det tradisjonelle påskeskirennet og tilhørende rømmegrøtservering. Gunvor hadde lovet å komme hjem fra Jotunheimen til det.

Onsdagskvelden før skjærtorsdag var Anne-Kari og Jo sammen med foreldre og svigerforeldre i Selbu. Sent på kvelden kom presten på døra.

– Jeg hørte Gunvors navn bli nevnt i gangen. Jeg lurte på om det var hun som kom, eller om hun var skadet, forteller Tørum Sætre.

Men den ferske Selbu-presten Olav Nicolaisen kom med dødsbudskap. Sammen med Tønder og to andre Oslo-ungdommer hadde Gunvor Tørum omkommet under en forferdelig snøstorm på Smørstabbreen i Jotunheimen. De var åtte i turfølget som la ut på tur denne dagen. Bare fire kom hjem i live.

– Vi ble lamslått. Jeg husker yngstebroren min satt på fanget til far og gråt.

Elsket fjellet: Gunvor Tørum omkom under en forferdelig snøstorm på Smørstabbreen i Jotunheimen 21. mars 1967. Her er hun avbildet på skitur en gang på 60-tallet.

Gikk fra Krossbu

Gjennom årene har Tørum Sætre blitt spurt flere ganger om å fortelle om søsterens ulykke, men hun har ikke vært klar.

– Budskapet mitt er at en må bruke naturen med vett. Den gir så mange gleder, men en må også ha stor respekt for naturkreftene, sier hun.

73-åringen forteller om en storesøster som var «helt hekta på fjell og friluftsliv». Flere sommerferier hadde hun brukt til å jobbe på Leirvassbu og Spiterstulen i Jotunheimen. Men hun hadde aldri vært der vinterstid.

Søsteren og venninnen gikk ut fra Krossbu turisthytte denne dagen, i følge med den erfarne fjellvandreren Karl E. Lunaas, læreren Anne Katrine Rønning fra Trondheim, Roald Kvamme og tre yngre gutter fra Oslo. Stormen var varslet, men kom aldri. Derfor bestemte de seg for å gå. Men uværet kom da de nådde Smørstabbreen, 2000 meter over havet. Lunaas forlot de andre og tok seg videre til Leirvassbu for å varsle.

– De hadde bare én spade å grave seg ned med. Og uværet gjorde at gropene gravde med hendene tettet seg med en gang, sier Sætre.

Fra redningsaksjonen i Jotunheimen påska 1967.

«Det hele er så forferdelig»

Til NRK fortalte Lunaas etterpå om hvordan lua hans bare forsvant ut av den sammensnurpede anorakkhetta. Letemannskaper forsøkte å komme opp til de forulykkede samme kveld som Lunaas varslet, men vinden var så sterk at de måtte snu. De sju skiløperne var kalde og sløve etter en lang dags kamp mot naturkreftene da natta kom oppe på fjellkammen mellom Sandelvbreen og Skjurtingstind. «Alt føltes som et eneste mareritt», forklarte Rønning til Aftenposten i etterkant. «Vi orket simpelthen ikke mer, bare la oss ned og ventet på natten og det som måtte komme».

Onsdag formiddag nådde omsider letemannskapene frem og ble møtt av en forfrossen Rønning, som sammen med Roald Kvamme hadde greid seg gjennom natten. Unggutten Egil Arnesen (16) satt nedsnødd bak en stein, i ferd med å sovne inn, men ble funnet i tide og kviknet til.

– Jeg var åpenbart i ferd med å dø, fortalte Arnesen til Aftenposten lørdag.

Men Tørum og Tønder, som opprinnelig var fra Hemnesberget i Nordland, og de to Oslo-guttene Helge Wichstrøm (17) og Trond Syvertsen (17) hadde ikke klart seg gjennom natten. Hjelpemannskapene fraktet kroppene ned til en hytte i Gravdalen.

«Når jeg tenker tilbake var det jo forferdelig at vi la ut på denne turen. Vi hadde hørt værmeldingen og visste at det var meldt sterk kuling i fjellet. Men vi var jo så mange ifølge at vi følte oss trygge, og været fra morgenen av var ganske bra, til tross for kraftig vind. Vi undervurderte farene og måtte betale dyrt for det. Det hele er så forferdelig ...» sa Rønning til Aftenposten.

Adresseavisens forside 25. mars 1967 var tapetsert med saker om ulykkene i påskefjellet.

Myndig og klok lærer

– Var det noe trøst i at det var flere som var rammet av tragedien?

– Jeg tror ikke vi tenkte sånn. Jeg tror ikke det streifet oss heller, vi hadde nok med oss sjøl den første tida, sier Tørum Sætre.

Gunvor Tørum ble gravlagt ved Selbu kirke 31. mars 1967. Elever og lærere fra Strindheim skole kjørte buss fra Trondheim for å delta. En av elevene, Endre Kolbjørnsen (bildet), minnes en myndig og klok lærer for den rene gutteklassen hun ledet. – Hun var en topp dame og dødsfallet gikk veldig inn på meg. Klassen ble egentlig litt skakkjørt i årene etter. De klarte ikke å finne en erstatter for henne og vi fikk bare vikarer, forteller Kolbjørnsen som er advokat av yrke i dag.

Endre Kolbjørnsen.

«Ved påskeferiens begynnelse så du frem til herlige dager i fjellet. Her skulle du hente styrke og fornyelse til oppgaver som lå foran. Men i stedet ble du offer for naturkreftenes enorme makt akkurat på din 30-årsdag», skrev kollegene ved Strindheim skole i minneordet som sto på trykk i Adresseavisen 30. mars.

«I naturen lærte hun Guds allmakt og visdom å kjenne, og naturen satte sitt preg på henne ved at hun selv ble et skapende menneske, egenskaper hun fikk stor nytte av i sitt virke som lærerinne», sa residerende kapellan Nicolaisen i kirken ifølge Adresseavisens reportasje.

– Jeg hatet fjellet etterpå, forteller Tørum Sætre.

– Men det er jo egentlig den fineste plassen en kan være, legger hun til.

Minner til fjells: Gunvor Tørums to søsken med ektefeller ved minnetavla på Sandelvbreen i 1996: Jo Sætre (til venstre), Anne-Kari Tørum Sætre, Lilleba og Alf Tørum.

Minneplate

Det ble en tøff vår og sommer for familien. Men bryllupet ble arrangert. Heklet brudekjole ble det ikke. I stedet valgte Anne-Kari trønderbunad med «Vølsetkrona», som ble oppbevart i Selbu kirke, og markblomster. Det var akkurat som Gunvor hadde sagt hun skulle ha det, dersom hun skulle gå til alters noen gang.

Storebror Alf og kona Lilleba fikk sitt tredje barn året etter. På forhånd hadde de bestemt at hvis det ble en jente, skulle hun oppkalles etter Gunvor. Og slik ble det.

Det ble bygd en steinvarde på ulykkesstedet hvor mange forbipasserende fortsatt har en stille stund for å hedre de omkomne. Sommeren 1968 samlet Lunaas familiene til de omkomne på Leirvassbu. Året etter møttes familiene på nytt da det ble montert en minneplate på ulykkesstedet. Familien Tørum holdt kontakten med Lunaas og flere av familiene til omkomne i årene som kom.

Familien til Gunvor Tørum samlet på ulykkesstedet i 1968.

«Stordråkja»

I 1985 ble familien igjen rammet av sorg. Arnt, lillebroren i søskenflokken på fire, døde i en dykkerulykke under et jobboppdrag i Drammensfjorden, bare 37 år gammel. I løpet av knappe 20 år hadde Anne-Kari og Alf mistet to av sine tre søsken i tragiske ulykker.

– Jeg og Alf kom veldig nær hverandre som følge av det, forteller hun.

Alf Tørum, professoren i marineteknologi, ble syk høsten 2013 og døde like før jul samme år, 80 år gammel. Noen uker etter, 21. januar 2014, døde datteren Anbjørg, bare 41 år gammel.

– Det er ingenting som er så smertefullt som miste et barn. Jeg lå i et halvt år etter at Anbjørg døde, sier hun, og peker bort på skuvsenga på kjøkkenet.

– Jeg skjønner egentlig ikke hvordan jeg har greid å stå på føttene etter alt dette, men en har ikke noe valg, konstaterer hun.

Hun tenker på «stordråkja». Eldstedatteren som var så glad som unge, som «aldri sto med begge beina på jorda samtidig», ifølge naboene. Ofte fortalte hun om hvor mye glede hun hadde inni seg.

– Det er rart å tenke på alt hun gikk gjennom. Hvor hun hentet livsmotet fra har jeg lurt på mange ganger. Per Fugelli skrev i et minneord at «sjelen hennes var foredlet», forteller hun.

Tre generasjoner: Anne-Kari (til venstre) med moren Anbjørg og datteren Anbjørg, kledd i strikkede drakter fra Selbu. Bildet er tatt i 1996.

– Må tørre å ta imot

Hun er takknemlig for familien og nettverket hun har rundt seg. Familien har holdt kontakt med flere av Gunvors venner opp gjennom årene. Fortsatt får hun telefoner, brev og meldinger fra datteren Anbjørgs store vennekrets.

– Jeg tror en må tørre å ta imot omsorg og varme. En må være åpen selv også. Hvis du lukker deg selv, tør ikke folk komme. Men om de skjønner at det er godt for oss, er det lettere for dem å stille opp også, sier hun.

Ekteparet på Brennmoen på Elvran vet at livet er skjørt. Men de gleder seg over de gode øyeblikkene i hverdagen, over de tre barna, svigerbarn og barnebarn. I sommer skal de selv feire gullbryllup.

En fjellvandrer fant sekken til Gunvor på fjellet, og sendte den med buss hjem til Selbu. Som takk fikk fjellkaren en strikkegenser med Gunvors design, «Skarven», oppkalt etter fjellet som ligger med felles grensepunkt mellom Selbu, Stjørdal og Meråker. I tillegg til lærerutdanningen hadde hun gått et år ved Statens sløyd- og tegnelærerskole på Notodden. – Hun var så kreativ og drev med tegning, keramikk, søm, strikking, veving og sløyd, forteller søsteren og viser frem prototypen på mønsteret.

«Livet skal forme en helt til slutt»

Over sofaen i stua henger bilder av Anbjørg som hun ga foreldrene sine til jul det siste året hun levde. «Takk for at dere ga meg livet», hilser hun til mor og far, oppå bildene som ble tatt i forbindelse med at hun ble kåret til «Årets inspirator» av bladet KK i 2013.

Anne-Kari Tørum Sætre sier hun lærer mye av å lese datterens bøker. Den viktigste lærdommen er det å tørre å vise kjærlighet til dem en er glad i. Litteraturen har alltid vært viktig for den pensjonerte norsklektoren. Hun finner frem en lapp. Nylig kom hun over noen tekstlinjer som traff henne midt i hjertet. Som ga mening oppi all sorgen over de hun har mistet, og gleden over familien og vennene hun har. Over kaffekoppen og selbu-lemsene siterer hun forfatteren Linda Knausgård Boström fra et intervju med Aftenposten i vinter:

«Livet skal forme en helt til slutt. Man må utsette seg for livet. Orke å bære følelsene sine».

Hedret: Minnetavla som er satt opp etter de omkomne på Sandelvbreen i Jotunheimen. Foto: privat