De siste årene har Dudau jobbet med mye forskjellig rundt omkring i Europa. Han har vært innom byggebransjen, restauranter og vaskeri.
- I England oppdaget jeg hvor godt jeg likte denne typen jobb. Der leide jeg et bjørnekostyme og danset i gatene, smiler han.
Etter en stund kjøpte Dudau seg en Mikke Mus-drakt og underholdt på forskjellige turistattraksjoner i England i et års tid. Når han er hjemme i Romania bruker han fremdeles kostymet til å underholde i barnebursdager, barnedåper og andre fester.
- Etter å ha brukt Mikke Mus-drakten en stund, kjøpte jeg et Pikachu-kostyme på nett. Jeg brukte det i noen måneder, men med den drakten følte jeg ikke at jeg fikk noe kontakt med folk. Jeg kunne bare snurre rundt og rundt. Da er drakten jeg har nå mye bedre, forteller Dudau.
Stormtrooper-drakten kjøpte han for 10 000 kroner på nett fra Sverige. Med den kan han danse friere enn i den enorme Pikachu-drakten, og han kan vinke folk bort til seg, om han ser at de for eksempel vil ha et bilde sammen med barna.
- Men den er litt stor. Hadde den vært akkurat i min størrelse, ville jeg danset enda bedre, sier 36-åringen.
- Vil du ha betaling dersom noen ønsker å ta bilde av deg sammen med barna sine?
- Nei, nei! Jeg prøver å fortelle at det er gratis. De som vil gi penger, gjør det, men de som ikke gir penger kan også få bilde.
- Har du noen gang tigget?
- Aldri. Jeg må tilby noe, for å be om noe. En stund spilte jeg gitar, men jeg var ikke noe flink, så det føltes helt feil. Nå har jeg endelig funnet noe som passer perfekt for meg.
Les også: Han har vært bodselger på Torvet i 40 år
Fra rus til dans
Dudau har en tøff fortid, med fengselsopphold i Romania og rusmisbruk. Han startet med stoff etter en kraftig depresjon, men etter at han begynte å opptre på gata har han klart å slutte.
- Selv i Oslo holdt jeg meg unna, og der er det stoff overalt. Dansingen gir meg så mye glede. Jeg føler meg nyttig. Jeg merker at jeg også gjør andre folk glad, og da kjenner jeg at jeg ikke trenger stoff. Nå har jeg det sånn at hvis jeg ikke får danset i gatene, blir jeg trist.
Rumeneren kjente ingen da han kom til Norge. Han forteller at han leier et rom i Oslo, men reiser mye rundt i landet og bare er noen dager i de forskjellige byene. Dette er andre gang han er i Trondheim i sommer. Dudau sier han gjør dette for å hjelpe kona.
- I 2010 ble hun operert for tarmkreft, og legene sier hun fremdeles må ta det rolig. Uføretrygden hun får er på 2000 kroner i måneden, men det er ikke nok til å verken betale for viderebehandlingen, eller ha et anstendig liv i Romania, forteller Dudau. De to bor sammen i Satu Mare, nordvest i Romania.
- Hvor mye tjener du på en dag?
- Det er avhengig av været og av hvor mye energi jeg har til å danse. På en veldig god dag kan jeg tjene 2500 kroner, men det er ikke ofte. Vanligvis tjener jeg 300–400 kroner.
- Men har folk kontanter?
- Nja. Noen har sagt at jeg burde skaffe meg noe som heter Vipps, eller noe, men jeg har ikke bankkort, så det går ikke.
Vil se kjæresten smile
Dudau sover hos Røde Kors når han er i Trondheim. Derfra går han ut klokken syv om morgenen, og litt etter klokken åtte har han rengjort og fått på seg drakten, og er klar til å jobbe.
- Jeg pleier å holde på fram til rundt klokken seks på ettermiddagen, dersom regnet ikke pøser ned. Da gir jeg meg litt tidligere.
Selv om han trives bedre i Stormtrooper-drakten enn i Pikachu-drakten, er det ikke bare lett å jobbe i den.
- Det går ikke an å sitte med drakten på, og etter en dag med dans er jeg helt utslitt. Men jeg elsker det, så jeg er bare glad, smiler han.
Florentin skal danse videre i Trondheim ut uken, før han drar videre til en ny by. Aller helst vil han reise hjem og være sammen med kjæresten.
- Det står på skiltet ditt at du skal gifte deg?
- Ja! 24. september skal vi gifte oss i kirken, så jeg reiser hjem i slutten av måneden. Jeg har allerede spart opp til og kjøpt ringene, og jeg har betalt for skredder hjemme i Romania som skal sy brudekjolen. Nå vil jeg bare tjene nok til å kunne gi kjæresten min en overraskelsesferie etter bryllupet. Jeg vil gjerne se henne smile.
Les også: Ote Breines og Olav Alexander bor i en buss fra 1974