– Det er ungene våre, smiler Per-Harald idet et kobbel energiske irsksettere løper inn i stua.

Vi møter dem i huset på Persaunet, som har vært hjem for ekteparet og et stort antall hunder siden 1971. «Partner» og «Expert» står det bakpå parets to Peugeoter, solid utstyrt med hundebur til de sju hundene de for øyeblikket har i hus. Modellnavnet på bilene er også betegnende for ekteparet. De møttes første gang på hundeutstilling på Lade i 1961. Siden har det meste handlet om hund. Den i dag i dag er de ettertraktede instruktører, kursholdere og dommere i hundesporten i inn- og utland.

– Det var overraskende og rørende å få medaljen. Vi er overveldet over at folk setter sånn pris på det vi har gjort gjennom over 50 år, sier Vigdis.

Medaljen er ifølge statuttene en «belønning for innsats av særlig samfunnsgavnlig natur på områder som kunst, kultur, vitenskap, næringsliv, sosialt og humanitært arbeid». Dette skal være første gang den deles ut til noen innen hundesporten, og det var et samlet Hunde-Norge som sto bak søknaden til Slottet.

– Det er en stor anerkjennelse for hele miljøet, sier Per-Harald.

Premiehund: Vigdis Nymark vant det gjeve trofeet «Valaskjalvs Tokk» under Nordenfjeldske Fuglehundklubbs Sølvhundutstilling i 2005.

Medalje på Dombås

Han minnes da den nylig avdøde forretningsmannen Kjell Adserø var innom en kveld for mange år siden. Adserø skulle skaffe seg hund til jakt og ville ha råd. Han la fort merke til at det ringte i ett sett i stua hos Nymark-ene, og at det meste handlet om hund.

– Han sa: «Du har mye mer telefoner du, enn det jeg har på kontoret», sier Per-Harald.

– Det er mange henvendelser, men det er bare trivelig det. Vi prøver å hjelpe folk så godt vi kan, sier Vigdis.

Huset og hundene: Vigdis og Per Nymark hadde elleve fuglehunder i kjelleren da Ukeadressa intervjuet dem i 2002.

Eli Blakstad, fylkesmann i Oppland, sto for tildelingen under jubileumsmiddagen til Norsk irsksetterklubb på Dombås i august. Hun trakk frem parets unike og mangfoldige virke innen hundesporten. Det samme gjør forfatter og journalist Stein Slettebak Wangen i den ferske boka «Den komplette fuglehunden», som markerer Norsk irsksetterklubbs 100 første år. Ekteparet viet et helt kapittel, hvor de forteller om et rikt liv med både tobente og firbente venner.

– Vi har ikke egne unger, men gjennom hundekjøringen har vi hatt mange ungdommer innom hos oss, og gjennom årene har det kommet til nye generasjoner. Det har vært veldig givende, sier Vigdis.

Startet i herreløp

Den gang da: Vigdis Nymark ble norgesmester i hundekjøring i februar 1970, da løpet ble arrangert på Heimdal. Her med irsksetterne Gormer Donsen og Igur Donsen.

Vigdis var en pioner da hun som 23-åring, i 1969, stilte opp i «Seppalaløpet», et langløp i hundekjøring, med overnatting alene i telt, som til da var forbeholdt menn. Per-Harald fikk ikke fri fra lærerjobben, han hadde allerede brukt opp fridagene på NM-deltagelse. Derfor hadde han i hemmelighet gitt sitt startnummer til kona. Forundringen var stor da publikum, arrangør og konkurrenter oppdaget at det var Vigdis som kom på ski bak irsksetteren Grønsjøens Tell. Vigdis var i kanonform og sammen kom de inn på fjerde beste tid. Året etter var løpet åpent også for kvinner.

– Det ble mye oppstyr da jeg kom i mål. De spurte hvor sliten jeg var og hvor mye jeg hadde siklet. Men enn de som brukte mye lengre tid enn meg, de måtte jo være enda mer slitne? Jeg ble irritert, sier hun og ler.

Vinnere: Vigdis Nymark vant sitt 8. individuelle norske mesterskap i hundekjøring i februar 1973. Her i aksjon i løypa med irsksetteren Frøy.

Siden den gang tok Vigdis 40 NM-titler og 19-titler som nordisk mester i hundekjøring. Vigdis ble også Norges andre kvinnelige jaktprøvedommer i 1972, da hun fulgte i sporene til en annen trønder, Grethe Øren.

Hundeeierens ansvar

Birgit Westgård (t.v.) med Mälarens Rr-Alphaville og tvillingsøster Vigdis Nymark med irsksetteren Valaskjalvs Askur tilhører den absolutte eliten innen fuglehundsporten i Norge. Her fotografert i mai 2016.

– Hva med oss som ikke har hund, hva går vi glipp av?

– Oi, det er mye, sier Per-Harald, og smiler.

– Har du barn da? Sett at du ikke hadde barna dine, hva synes du at du hadde gått glipp av da? Jeg vet ikke noen annen måte å si det på. De gir deg mye. Selvfølgelig er det mye arbeid med ungene når de er små også, du skal skifte bleier og tørke opp sikling og søl. Sånn er det også med valpens oppvekst. Du skal du forme avkommet ditt ut fra det du ønsker at det skal bli. Det er kanskje rart å sammenligne, men det blir akkurat det samme med hunder.

Men de durkdrevne hundeeierne er klar over at ikke alle er like glade i hunder.

– En kan ikke slippe dem i flexilina for å skite i naboens hage. Vi har et ansvar overfor medmenneskene våre når vi har hund. Det er ikke alle som liker dem, og noen er også redde for hunder. Det må vi være bevisste på, sier Per-Harald.

Ulike slag: Per Nymark med irsksetterne Tokk (t.v.) og Vimor og pointeren Gjall i 2009.

Ser frem til kongeprat

– Hva er det viktigste å tenke på når en oppdrar en hund?

– En må være konsekvent. Det er akkurat som med barneoppdragelse. Når en får en valp må en stille seg spørsmålet: Hva vil jeg med hunden min? Skal den bare være en selskapshund til å kose i sofaen med, eller vil jeg noe mer med den? Så må en jobbe ut fra hvilke mål en har satt seg, mener Vigdis.

Og hva skal de snakke med kongen om? Hund og jakt selvfølgelig! Kong Harald har selv hatt flere engelsksettere i hus.

– Det engelske, danske og svenske kongehuset har lange tradisjoner for hundehold. Både kong Olav og kong Harald har ført dette videre. Vi kjenner også to av dem som har trent opp kongens hunder, sier Per-Harald Nymark.

– Blir dere aldri lei av det store ansvaret med å ha alle hundene? – Nei, det har jeg aldri tenkt på. Jeg ville følt meg fattig uten hundene, både på følelser og opplevelser. Vi kan gi dem så mye glede, og de gir så mye tilbake, sier Vigdis og Per-Harald Nymark om sitt livslange kjærlighetsforhold til «menneskets beste venn». Her med både hund og Kongens fortjenstmedalje.