- Når vi hadde heimkunnskap ble jeg satt til å brette kluter. I gymmen hadde jeg styrketrening alene. Slik jeg husker det ble jeg ofte stuet alene inn på et annet klasserom uten noe å gjøre. På Landstreffet i russetida gikk jeg egentlig bare rundt for meg selv uten mål og mening. Jeg var isolert, sier hun.

- Utenfor?

- Ja, og det gjør vondt å si det. Men jeg har ikke jobb, har lav selvtillit, sliter med depresjoner, er redd for å gå på nye smeller, og er erklært ufør i en alder av 25 år. Klart jeg er utenfor. Hadde det ikke vært for at jeg kom meg inn i frivillighetsarbeid i forskjellige organisasjoner vet jeg ikke hvordan det her hadde gått, sier Hawkilara.

Annerledes

Hawkie – blant venner – smiler tappert mens hun retter på en av Trondheims mest fargerike hårspenner.

Hun bruker hvit stokk. Synet hennes har siden fødselen vært det samme som du får ved å se gjennom hullet på et kronestykke. Og det hun ser er bare tåke og sterke farger.

Allerede fra dag én hadde hun et utgangspunkt, som var vanskeligere enn de fleste av oss. Men det visste hun selvfølgelig ikke da. Hun visste jo ikke om noe annet i sine første år. Før barneskolen. Før ungdomsskolen. Før avgjørelsen. Før alle ord og blikk som skulle påvirke henne så mye at hun i dag lever som ung ufør.

- Det høres pompøst ut, men jeg vet jeg har kapasitet til mye mer enn det jeg har fått mulighet til. Å tro på at en person er verdifull gir uendelig mye tilbake til samfunnet på alle måter. Hører du hele tiden at du ikke får det til, at du ikke duger, knekker selvtilliten. Hadde jeg blitt hørt ville livet blitt annerledes, sier hun.

Latter og sorg: Hawkilara Kathrine Axelsen mener frivillig arbeid, i blant annet Norges Handikapforbunds ungdom, har reddet henne. Her sammen med regionleder Kirsti Stenersen. Foto: Jens P. Søraa

Vi har spurt de ulike partiene hvordan de vil redusere forskjellene i Norge. Svarene kan du lese her.

Flere unge uføre

Har du en funksjonsnedsettelse i Norge er veien til skolefrafall og uførhet mye kortere enn det funksjonsfriske opplever. Hawkie er én av 1059 registrerte uføre mellom 18 og 29 år i Sør-Trøndelag per juli i år. Det vil si 1,8 prosent. I 2009 var tallet ifølge NAV 1,0 prosent.

I 2014 viste forskning fra NOVA at hele 64 prosent av barn med fysiske funksjonsnedsettelser ikke fullfører videregående skole, mot kun 17 prosent i befolkningen for øvrig. Hawkie er ikke en del av den statistikken, men det skyldes kun flaks ifølge henne selv.

Råd mot sin vilje

- Hadde fraværsgrensen vært den gangen hadde jeg ikke vært i nærheten av å få karakterer i hele tatt. Det er helt sikkert, sier hun om tiden på Stavanger katedralskole.

En skole hun egentlig ikke ville gå på, men som hun ble rådet til.

- Jeg gikk ut av ungdomsskolen med et snitt på 5,2. Et ganske bra snitt selv om det var mange tunge dager med mye alenetid både på og utenfor skolen. Jeg ville gå kunst, form og farge eller musikk. Men jeg fikk beskjed om at jeg ikke ville klare å følge de ekstra valgfagstimene. Du får det ikke til, ble jeg fortalt av rådgiverne. Dessuten mente de at skolene med de linjene hadde for mange elever, som ville gjøre det uoversiktlig for meg å være elev der, sier hun.

Ville unngå Nav

Enden på visa ble allmenne fag.

- Etter fire år – «ta det på fire år du, det er enklere for deg» – hadde snittet mitt gått ned til 4,1. All ære til dem som jobber livet av seg for å oppnå samme snitt, og synes det er bra. Men for meg var det et nederlag. Jeg hadde det ikke lett, og var mye deprimert fordi jeg ble tvunget til å gå på en skole jeg ikke ville gå.

- Men du kunne vel ha stått på ditt?

- Det finnes funksjonshemmede og familier til disse, som gjør alt for at ungen skal få det som er rett. Jeg er ikke én av disse. Jeg var alene. Familien la seg ikke opp i hva rådgiveren sa, men fulgte rådene. Jeg klandrer dem ikke, sier hun.

Etter videregående var det snakk om både attføringspenger og folkehøyskole.

- Jeg følte at etter videregående var det enklest for alle at jeg gikk på Nav. Det løste på en måte problemet for alle parter, forteller hun.

Vil hjelpe, men...

Men Hawkie ville gjøre mer, og søkte seg til Bodø, og sosiologi. Det ble med ett semester.

- Skolen ville hjelpe, og var klar på at det ville gå bra. Det er ofte det som er problemet, at du får beskjed om at det legges til rette, og at det vil gå bra. Men når det kommer til stykket, er det ikke helt slik likevel. Jeg tror ikke det handler om ikke å ville hjelpe, men uvitenhet. Og da blir det ofte feil, mener hun.

Etter sin første – og siste eksamen – i Bodø fikk hun nok.

- Det var tilrettelagt for meg. Eget rom og greier. Men jeg fikk ikke skjermforstørringsprogrammet jeg hadde bedt om, og som er lovfestet. I stedet fikk jeg et program for dyslektikere. Det endte med at eksamensvakta leste opp det jeg skrev. Nok et slag i ansiktet, sier hun.

Hvit stokk. Hawkilara Kathrine Axelsen ser kun sterke farger. Selv elsker hun å bruke farger. Foto: Jens P. Søraa

Skape egen jobb

Nå, bor hun på Risvollan i Trondheim med 15 000 utbetalt i måneden. Hun prøvde seg på vernepleierstudier på HiST, og forteller om en skole som gjorde alt for at hun skulle trives.

- Men bagasjen ble for tung. Jeg klarte det ikke.

- Hva har du gjort sjøl for å få arbeid?

- Det er et betimelig spørsmål. Jeg vet jeg får intervjuer hvis jeg søker, men så fort de ser jeg er synshemmet er det andre som er bedre kvalifisert. Nå har ikke jeg søkt veldig mange stillinger, og det handler om at jeg ikke vet hvordan jeg skal møte nye nederlag. Selvtilliten min tåler ikke flere nedturer. Derfor fokuserer jeg på frivillig arbeid, og det gir meg utrolig mye. I tillegg er jeg frilanskunstner, og jobber med et prosjekt som jeg håper ender i at jeg blir mobilitetsinstruktør. Jeg vil skape min egen jobb, sier hun.

Lært sosiale koder

- Har du det bra nå?

- Ja, men det er ene og alene takket være frivillige organisasjoner. Gjennom disse har jeg lært sosiale koder, og fått meg et nettverk. Men jeg er redd for å gå på smeller. Derfor prøver jeg å unngå situasjoner som jeg vet kan føre til at det skjer.

- Hva stemmer du i år?

- Rødt. Det er et parti som bryr seg, og som er lydhøre overfor hvilke behov man har. Jeg kan være uenig i mange ting på de forskjellige partiene jeg har stemt, men for meg handler det om holdninger, og hvilken måte man bruker retorikken på i det offentlige ordskifte, sier hun.

- Ikke unik historie

Regionleder i handikapforbundet, Kirsti Stenersen, sier at Hawkies historie ikke er unik.

- Det unike er hvordan det slår ut på hvor enkelt. Vi hører ofte historier om at rådgivere, og andre, har en mening om hva som er best å gjøre. Det er et politisk problem.

- Hva må gjøres?

- Det må starte allerede fra 1.klasse hvor barn med funksjonsnedsettelse får være sammen med andre barn, og får samme undervisning. Det kan ikke være slik at de voksne, lærere og hjelpeapparat holder i barnet, da blir man ute da. Tidlig innsats er viktig, for ikke å bli sett på som annerledes allerede i 1.klasse.

- Føler du det er endring?

- Jeg synes det var bedre en stund, men nå er det litt bakover igjen. Det er jo en grunn til at mange ramler ut, sier hun.