Aftenposten skriver at det skjedde i fem av 30 tilfeller, ifølge studie.

Når sønnen (10) utagerer, kan han sparke, slå, bite og lugge. Det skjer når han er utrygg og føler at han ikke blir forstått.

Foreldrene opplever at skolen rett og slett ikke vet hvordan de skal håndtere gutten som fikk diagnosen ADHD som 5-åring.

I perioder nekter han å dra på skolen. Hver morgen blir en kamp. Situasjonen topper seg i 2014, da skolen sender bekymringsmelding til barnevernet.

Opplever at de blir motarbeidet og mistenkeliggjort

De er ikke alene om å oppleve en vanskelig skolesituasjon. I artikkelen «Når skolen blir motstander» har professor Marie-Lisbet Amundsen intervjuet 30 foresatte til 35 barn med ADHD.

Hennes funn kan oppsummeres slik:

  • De foresatte opplever ikke at de blir ansett som samarbeidspartnere, snarere tvert imot.

  • De føler seg mistenkeliggjort og motarbeidet, spesielt når de har klaget på det spesialpedagogiske tilbudet.

  • I flere situasjoner er det blitt truet med barnevern, og i fem tilfeller er det sendt bekymringsmelding etter at foreldrene klaget på undervisningstilbudet. Alle sakene er henlagt.

Kontaktlæreren «dro det i land»

Foreldrene Aftenposten møter i en kommune i Hedmark, var ikke en del av denne studien, men kjenner seg igjen i beskrivelsene.

Mor og far er skilt, men møter sammen for å fortelle om noen svært krevende år, selv om det i hovedsak er mor som har hatt kontakt med skolen.

Det begynte ganske bra på skolen, mye på grunn av en kontaktlærer som «dro det i land». Men da klassen byttet lærer før jul i 2. klasse, var det tilbake til start med utagering, ifølge mor.

Vi har anonymisert familien av hensyn til gutten, som nå har byttet skole. Den gamle skolen og barnevernet er fritatt fra taushetsplikten.

Da rektor ville sende bekymringsmelding

Mor opplevde at sønnen fikk mangelfull undervisning, og viser frem en ukeplan hun sier det var vondt å lese. Her står det at gutten selv kan velge oppgaver i stort sett alle timene denne uken.

I 2014 ble hun kalt inn på rektors kontor. Rektor pekte på guttens utagerende adferd, og sa han ville sende en bekymringsmelding til barnevernet.

– Det var helt grusomt. Man lurer på hva de tenker om oss, og hvilke konklusjoner de har trukket. Som forelder til et barn som strever, føler du deg mislykket nok fra før.

– Ingen tegn til omsorgssvikt

Barnevernslederen i den aktuelle kommunen bekrefter at de mottok en bekymringsmelding fra skolen om en gutt med svært utagerende adferd.

Han åpnet en undersøkelsessak, og forteller at det kom frem informasjon om foreldresamarbeid, om ADHD og hypermobilitetssyndrom.

Barnevernet konkluderte med at det ikke var tegn til omsorgssvikt.

– Vi så en gutt som hadde et bra samspill med foreldrene. Det var foreldre som hadde ganske lik forståelse av problematikken, selv om det aldri blir helt likt når foreldrene ikke lenger bor sammen. De hadde god grensesetting hjemme og ønsket et samarbeid med skolen.

– Kunne med fordel vært bedre tilrettelagt på skolen

I undersøkelsesrapporten står det, ifølge barnevernssjefen, at det med fordel kunne vært bedre tilrettelagt for gutten på skolen, at det burde vært et mer konsekvent opplegg rundt ham, og at det er viktig at de grensene som blir satt, blir etterfulgt.

I samarbeid med foreldrene ble det fattet et frivillig vedtak som gikk på råd og veiledning. Det ble etablert en samarbeidsgruppe for å få til mer struktur rundt barnet.

– Når det gjelder ADHD-problematikk, er det viktig med forutsigbarhet og lik struktur. Det er viktig at de som utfører tiltakene, har kompetanse. Hva skolen tenker om de personene som var satt inn som assistenter, og om de har riktig kompetanse ut fra guttens problematikk, må nesten skolen svare for, sier barnevernssjefen.

Tidligere rektor: – Klarte ikke å tilpasse godt nok

Både nåværende og tidligere rektor sier de forsøkte å legge godt til rette for gutten med korte arbeidsøkter, varierte undervisningsmetoder og bruk av praktiske oppgaver.

– Han hadde skoledager hvor han var blid og opplagt og fungerte godt, men det var også perioder hvor vi så en gutt som var svært utilpass. I perioder kunne det være krevende, fordi de tiltakene vi iverksatte ikke fungerte slik vi ønsket, sier han som var rektor på skolen frem til 2014.

Det var en pedagog som laget undervisningsopplegget, men assistenter kunne stå for gjennomføringen.

– Assistenten hadde ingen formell utdanning, men lang erfaring med arbeid i skolen, sier rektor.

– Har skolen ressurser og kompetanse til å gi et godt opplæringstilbud til elever med ADHD?

– Vi hadde ressurser i tråd med den sakkyndige vurderingen, og vi hadde relativt god kompetanse på ADHD-problematikk både gjennom erfaring og kursing. Likevel kom vi til kort enkelte ganger.

«Vi trengte all mulig hjelp vi kunne få»

I 2014 sendte rektor bekymringsmelding til barnevernet. Han sier i dag at det ikke skyldtes bekymring for omsorgssvikt, men at skolen var så rådvill at de trengte hjelp fra flere instanser.

– Vi så en gutt som var svært utilpass på dette tidspunktet. Skolen klarte ikke å tilpasse godt nok, og vi trengte all mulig hjelp vi kunne få.

I hovedsak ønsket han først og fremst å involvere barnevernet som en støttespiller, sier rektor.

– Det er viktig at en bekymringsmelding ikke er synonymt med kritikk av foreldrene, men at man ser barnevernet som en ressurs som kan gi råd.

– Forstår du at det kan oppleves annerledes for foreldrene?

– Ja, det henger vel sammen med at vi har en holdning om at barnevernet er en pekefinger til foreldrene. Det er litt synd at det er en slik oppfatning.

– Kunne skolen gjort noe annerledes i denne saken?

– Det er helt sikkert enkelte ting vi kunne gjort annerledes, uten at jeg klarer å peke på noe konkret. Vi fulgte de råd og anbefalinger vi fikk av faginstanser. Det er mulig vi kunne vært enda flinkere med å gi ham praktiske oppgaver.

– Dette var komplekst

Begge rektorene opplevde at de hadde god og tett dialog, spesielt med mor. Foreldrene møtte i samarbeidsmøter og på utviklingssamtaler. Det var også tett dialog mellom kontaktlærer og mor, i en periode faste møter.

Nåværende rektor sier de forsøkte å organisere det slik at det var få assistenter involvert for å bygge gode relasjoner og oppnå et tillitsforhold.

– Vi sitter med en del kompetanse på ADHD, men ingen tilfeller er like. Dette var komplekst. Vi trenger mer råd og veiledning, har brukt PPT og BUP og fulgt sakkyndigvurderingen, sier nåværende rektor og legger til:

– Så er det ikke alltid man lykkes. Jeg vil ikke si at vi ikke lyktes, men vi hadde håpet at det skulle bli enda bedre for dette barnet hos oss.

«Når lærerne roser ham, kommer han ofte stolt hjem»

Professor Marie-Lisbet Amundsen sier det er alvorlig at informantene på spørsmål om hvordan de opplever samarbeidet med skolen, svarer at det ikke er snakk om noe samarbeid.

Marie-Lisbet Amundsen er professor i spesialpedagogikk og jobber ved Institutt for pedagogikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Foto: Høgskolen i Sørøst-Norge

Unntaket er de fem informantene som byttet skole, som nå sier de er svært fornøyde.

Flere av de foresatte i studien opplever at skolen beskriver et urolig, umotivert, sint og vanskelig barn. Dette oppleves sårt.

Amundsen, som også har jobbet som pedagogisk-psykologisk rådgiver i mange år, sier vi har fått en skole som i stor grad behandler elevene som om de var en homogen gruppe.

– Når lærerne eller skolens ledelse mangler kompetanse, kan de lett komme i forsvarsposisjon. Dessverre fører dette ofte til samarbeidsproblemer eller konflikter med de foresatte.

Barnevernet var i utgangspunktet ikke en del av Amundsens studie. Professoren ble overrasket over funnene.

«At barnevernet brukes som skolens ris bak speilet, er alvorlig», skriver hun i artikkelen, og gjør det tydelig at hun mener det i disse sakene er mangel på kompetanse, ressurser og tilrettelegging i skolen, og ikke omsorgssvikt i hjemmet, som er kjernen i problemet.

– Hva om skolen ikke melder til barnevernet, det kan jo være galt det også?

– De er lovpålagt å henvise til barnevernet når det er behov for bekymring for barnets helse, men dette var ikke situasjonen i disse tilfellene.

Ubehagelig å gå på foreldremøter

Tilbake i Hedmark forteller mor at det var ubehagelig å gå på foreldremøter.

– Barn med diagnoser kan bli sett på som vanskelige og slemme. Det går utover selvtilliten vår og selvtilliten hans.

Til slutt valgte familien å bytte skole. Mor sier hun ser stor endring på den nye skolen og forteller at sønnen for første gang har hatt fremføring for klassen.

– Det er vanskelig for meg å si hva som burde vært gjort annerledes. Jeg er ingen pedagog. Men jeg opplever at de på den nye skolen fokuserer mye mer på det positive, både mot han og mot oss.