Nytt gjennombrudd for Moser-miljøet

Edvard Ingjald Moser og May-Britt Moser lettet litt på lokket for spennende forskning under årets Onsager-forelesning ved NTNU.

Moser-miljøet avslører hvordan hjernen bygges

Nobelprisen fikk de for oppdagelsen av gittercellene, en innbygd automatisk kartlegging av omgivelsene som hjernen alltid gjør. Gittercellene er grunnleggende for hvordan stedsansen fungerer. Nå har laboratoriet tatt et nytt steg, bokstavelig talt til en ny dimensjon: Tid.

Hvordan kan hjernen huske hva som skjedde først og sist. Hvordan henger tid og sted sammen i hjernen?

Må satse langsiktig på enerne

Kobler tid og sted

Alle minner om episoder er knyttet til et sted. Edvard Moser røpet i forelesningen at de har funnet ut hvordan hjernen setter sammen tid og sted og lager minner. Dette foregår i delen av hjernen som heter lateral entorhinal cortex, som har en sentral rolle for hukommelse og stedsans. Men hvordan dette skjer, vil han ikke ut med. Forskningen er ennå ikke publisert. Kanskje går det et halvt år, eller ett år , før de konkrete resultatene legges frem. Han er forsiktig med å dimensjonere hvor stor oppdagelsen er.

Du trenger ikke se opp mot sjernene - her møter du dem

- Vi synes det er ganske stort, sier han diplomatisk. Dette handler om hvordan hjernen koder for tid. Vi har funnet ut noe om mekanismene i forholdet mellom tid og sted. Tid er en veldig viktig del av hukommelsen.

- Er det oppdagelsen av en ny type celler?

- Vi er interessert i det problemet.

Gidder ikke hisse meg opp

- Er det knyttet til gittercellene?

- Gittercellene er sentrale for alle deler av episodisk hukommelse, sier Moser, og er med vilje generell i svaret.

Lot hjernecellene lage musikken

Forskningen på hvordan tid og sted blir til minner startet i 2008–2009. Nøkkelpersonen er Albert Tsao som var ved Kavliinstituttet i seks-syv år før han dro til Stanford-universitetet i California. Gjennom å bruke helger og kvelder har han fortsatt for å gjøre ferdig forskningen, og har samarbeidet med flere ved instituttet i Trondheim.

Ny celletype for objekter

I sin Onsager-forelesning fortalte May-Britt Moser om andre oppdagelser. Forskerne har funnet en type celler som aktviseres når rotta nærmer seg et tilfeldig objekt i rommet, et tårn av duplobrikker for eksempel. Hjerneceller i hippocampus begynner å fyre når dyret kommer på en viss distanse. Selv om duplotårnet fjernes, begynner hjernecellene å fyre på samme sted som da tårnet sto der. Dyret har knyttet et minne om objektet til stedet.

Nå kommer hjernepengene

Øyvind Høydal er sentral i denne forskningen. Laboratoriet har også funnet celler som knytter lukt til minner. Som når lukten av boller bringer frem minner om bestemors bakst.

Nyttig i sykdomsforskning

Kavliinstituttet satser også på forskning i grenselandet mot klinisk forskning. Den grunnleggende forskningen på hjernens funksjoner kan være med å bidra i sykdomsforskningen, mener Edvard Moser.

- Områdene vi forsker på, stedsans og hukommelse, er de første som svikter i Alzheimers sykdom. Jo bedre vi forstår hvordan den friske hjernen fungerer, jo bedre rustet er vi til å finne ut hva som skjer når det går galt, sier Moser. Han er optimist og tror det vil bli funnet en kur mot Alzheimer.

- I det siste er det kommet mange gjennombrudd innen kreftforskning. Jeg tror det vil komme også på Alzheimer. Det er bare et spørsmål om tid.

Håpløs lærer

May-Britt Moser og Edvard Moser satte stor pris på å holde Onsager-forelesning. For første gang på 25 år var foreleserne fra Norge, og for første gang noen utenom fagene fysikk, kjemi og matematikk.

Lars Onsager (1903–1976) ble født i Oslo og var ferdig sivilingeniør fra NTH i 1925. I 1928 utvandret han til USA der han etter hvert ble professor ved Yale. I 1968 mottok han Nobelprisen i kjemi for sitt arbeid innen irreversibel termodynamikk. Som foreleser skal han imidlertid ha vært helt talentløs.