Tirsdag 6. mars rundet han 60 år.

– Det skal ikke være noe jåleri på Sykkelbua. Vi har alle kundegrupper, fra fattig til steinrik. Alle er velkomne her, sier Grøtte.

Han viser oss rundt i de velbrukte lokalene. Han har ingen planer om å pusse opp, forteller han.

Stille før stormen

En kunde kommer innom med en gammel DBS fra 80-tallet og spekulerer på tilstanden til kjedet. Sykkelmekaniker Morten Bøstein-Melhus sørger for litt smurning før han sender henne ut på vinterføret igjen. Ennå er det stille før stormen, før våren kommer og folk finner frem syklene fra boden igjen.

– Det er nesten blitt en nisje. Vi får inn mange av den gammelsorten der, for folk anbefaler dem å komme inn hit. Og det er jo solide sykler, sier Grøtte.

Takker ildsjelene

Den gang da: Arve Grøtte, sykkelreparatør på Bakklandet, hadde mye å gjøre før «Den store styrkeprøven» i juni 1981.

Da han startet i 1979 var det ingen butikker, kafeer eller restauranter på Bakklandet. Grøtte som var aktiv syklist, blant annet med to norgesmestertitler i juniorklassen, ville begynne for seg selv og fikk tak i rimelige lokaler.

– Det var ei eldre dame som bodde her, Svanhild Svanemsli. Hun hadde bodd på Bakklandet siden 1935. Hun hadde ikke innlagt varmtvann, og kokte vannet sjøl og vasket seg i stamp. I bakgården var det utedo, forteller Grøtte.

– «Har du havna på Bakklandet? Stakkars deg», sa folk. Det var et strøk som ble sett ned på på 70-tallet, sier Grøtte.

Han tenker på motorveiplanene som verserte på 70-tallet, som innebar å rive den gamle bebyggelsen.

– Hadde det ikke vært for ildsjelene, som stort sett var studenter, ungdommer og folk fra venstresida hadde ikke Bakklandet eksistert i dag. Arbeiderpartiet hadde makta den gangen, og gjorde akkurat som de ville. Det var mange rivingskåte politikere, sier Grøtte.

Kverulantene

Og selv om bydelen var i forfall kom kundene. Trondheim var også den gangen en sykkelby, men på en helt annen måte enn i dag.

– Det var «ingen» som syklet om vinteren den gangen. Unntaket var noen kailla som jobbet på TMV og noen på Gløshaugen. De ble kalt kverulanter som sykla om vinteren. Det gikk jo mot all fornuft, og piggdekkene vi hadde da, hadde omtrent ikke pigger. Nå er det lagt voldsomt fint til rette for sykling om vinteren, selv om saltet knekker kjede og tannhjul og det som er. Det er synd at vintersyklinga krever sånn voldsomt vedlikehold, sier Grøtte.

Miljø: Arve Grøtte har god hjelp av datteren Maria på verkstedet. Nå pendler han til og fra Soknedal hvor familien har flyttet.

Datter på jobb

På 80-tallet åpnet kona Marith blomsterbutikk i samme bygård, og hun drev den i 25 år før hun la ned butikken.

Tvillingdøtrene Maria og Julie (22) og Viole (snart 18) vokste opp med foreldre som drev hver sin butikk. Nå hjelper Marie til på verkstedet, mens tvillingsøsteren Julie tar utdanning i Forsvaret.

– Jeg har også lyst til å starte noe for meg selv, jeg også, men jeg vet ikke helt hva ennå, sier Marie.

Far og datter: Arve Grøtte og Maria Stene Grøtte i sykkelverkstedet som ligger i bakgården på Øvre Bakklandet 35.

Pappa Arve er fjerde generasjon Grøtte på Bakklandet. Oldefar Esten Grøtte kom fra Selbu til Trondheim. Han jobbet som treskjærer både hos Nidaros domkirkes restaureringsarbeider og Ørens mekaniske verksted og hadde eget verksted hjemme. Farfaren Alf jobbet på sporveien og var med å legge skinnene til Singsakerlinja i 1921.

– På 70-tallet var sønnen hans, onkelen min Haldor, med på å rive opp de samme skinnene. Toillat! Jeg sier som Arve Tellefsen, «det er en flott by vi bor i, men det er gjort mye rart». Det som skjer på Nidarø nå er ikke bra. Jeg vet ikke om det er noen andre trondhjemmere enn de i håndballkretsen som er enige i at hallen må komme der. Det måtte da gått an å fått til en løsning på noe anna vis, sier han.

Sykkelinteressen fikk han fra faren Arne Grøtte, en av landets beste syklister i sin tid.

Sponsing: Sykkelbua har inngått en sponsoravtale med Ranheim fotballklubb og salgs- og markedssjef Peder Winsnes er innom med flagg og billetter. - Klubben har veldig mye å si for lokalmiljøet, og vi har sansen for konseptet deres, sier Grøtte. Her med Winsnes (i midten), kollega Morten Bøstein-Melhus og datteren Maria.

Soknedal og Budal

Vi sitter inne i kaffekroken på verkstedet. Grøtte har kommet inn til byen fra sitt nye hjem i Soknedal. Han får seg noen rundstykker og kaffe før han bryter seg på rustne kjeder og slitne girvaiere. Han og kona Marith kjøpte i fjor Gammeltunet Hanshus i Soknedal. Det gamle firkanttunet, som har åtte trebygninger fra 1700- og 1800-tallet, ble kjøpt av Jonas Gill Haanshuus i 1968. Sammen med kona Astrid Charlotte Peschel Haanshuus pusset han opp og restaurerte de fredede bygningene. Haanshuus døde i 2013, og i fjor solgte enken gården videre til ekteparet Grøtte.

– Planen er å drive stedet med kurs og konferanser, men vi er ikke i gang ennå, sier Grøtte.

LES MER OM HANSHUS OG SE BILDER HER: Historien om hvordan Astrid Peschel Haanshuus endte opp på et fredet, prisbelønt gårdstun

Noen kilometer unna, i Budal, har familien et småbruk hvor Grøtte driver med villsau.

– Det er en hobby for meg. Nå som vi bor i Soknedal kommer jeg nærmere og kan følge det opp litt tettere, sier Grøtte.

Vanlig problem: Rustne sykkelkjeder er et vanlig syn på vintersykler. Arve Grøtte skjøter sammen, sånn at det tåler nye tråkk i trondheimstrafikken.

Kjører Porsche

En annen hobby er bil, nærmere bestemt Porsche.

– Jeg kjøpte min første 911, en 75-modell, i 1980. Siden har jeg hatt et nært forhold til det merket, sier Grøtte.

Nå har han en 911 Carrera 4 kabriolet fra 1991. En av de siste luftavkjølte modellene, presiserer 60-åringen. Bruksbilen er en ny Cayenne hybridmodell, som han kjøpte i fjor.

– Den er en drøm å kjøre. Det er elmotorer som er fremtiden, og snart kommer de andre merkene med elbiler som parkerer Tesla. Det er bare å følge med på utviklingen, sier Arve Grøtte.