- Nå skal jeg være pinup i Adresseavisen, ler Hildegunn Eggen og løper med lette skritt mot garderoben. Hun er rødkinnet etter en liten sparktur ute i Røros-vinteren. Over skulderen bærer hun en gullveske, og i den ligger badedrakten som ikke helt kan skjule hva høsten har gjort med skuespilleren fra Verdal.

Etter tre kreftoperasjoner, er det meste av venstre bryst fjernet.

- Det å miste brystet, tror jeg er lettere når du er eldre. Det er nok ikke så enkelt for ei ungjente. Jeg synes til og med at arret mitt er fint, smiler hun.

Tappet: I høst var hun tappet for energi etter flere kreftoperasjoner og cellegiftbehandling. Men etter tre uker på rehabilitering på Røros, er Hildegunn Eggen på god vei tilbake igjen. - Jeg hadde ikke klart det så raskt, alene, sier hun.

Dønn sliten

Hvis noen kan kalles en diva i den trønderske teaterverdenen, så er det Hildegunn Eggen. Nå er det ni måneder siden sist hun sto på scenen på Trøndelag Teater. 64-åringen som har høstet applaus og anerkjennelse for utallige roller, har hatt mer enn nok med å håndtere sitt eget liv. Tre kreftoperasjoner, fire runder med cellegift og en ny form for bekymring preget fjoråret. Hun kunne våkne opp, redd for at hun skulle miste kreftene til å tro på at dette skulle gå bra.

Men nå sitter hun i en fargerik ullgenser i en lenestol på Røros og forteller at tre uker på rehabilitering har gitt henne troen på at livet igjen kan bli som før. At kreftene er på vei tilbake i en kropp som i fjor var dønn sliten.

Dro av håret

Det var like etter påske hun kjente et lite søkk i det ene brystet. Det skulle vise seg å være brystkreft.

- Jeg sendte en tekstmelding til teatersjefen, men sa ingen ting til mine medspillere. Jeg følte meg ikke syk, og ville ikke at de skulle se på meg som syk, sier hun.

LES ANMELDELSEN: Hildegunn Eggen er helt på høyden, helt til hun blir myrdet

Nyoperert stod Hildegunn sesongen ut på scenen. Så utsatte hun cellegiftkuren, fordi hun ville være med til Nationaltheatret for gjesteopptreden på stykket «Begynnelser» hvor hun også var sentral. Samtidig kunne hun overveldet og rørt motta Heddaprisen for årets beste birolle på norske teaterscener, for rollen som Karamasov.

Men derfra gikk det bare en vei: Cellegiften som skulle ta knekken på kreften, tok også kreftene. Og det lange, ravnsvarte håret.

- Jeg har hatt langt hår siden jeg var 22 år. I juni dro jeg det av meg. Det gikk egentlig greit. Det var mange som trodde at identiteten min lå i håret, men jeg følte ikke det. Jeg er den samme, sier hun og smiler under en kortklipt frisyre.

Eggen gikk gjennom sommeren med en konstant følelse av å være uvel, kvalm og sliten. Hun ble nærmest menneskesky, men karret seg ut på tur, kjente at det hjalp.

- Selvfølgelig tenkte jeg på døden. Når du får kreft, tror jeg ikke det er til å unngå.

Tom for energi

Da behandlingen var over, trodde hun alt skulle bli bra igjen.

- Jeg satt hjemme og kjente på at jeg ikke hadde noe energi, jeg orket ingen ting. Jeg hadde vondt i føttene og i stortærne, jeg var stiv og støl, tørr i munnen og litt tummelumsk. Jeg var ferdig med kreftbehandlingen, og lurte på når alt dette skulle gå over, sier hun.

Av plakaten: I fjor vår ble Hildegunn Eggen rammet av kreft. Siden har hun vært borte fra Trøndelag Teater. Men nå er hun på vei tilbake, og i mai starter hun med leseprøver til Olav Duuns klassiker Medmenneske.

Det var da hun fikk tilbud om rehabilitering på LHL klinikkene på Røros, og i midten av februar ble hun en del av en gruppe på 12 som alle hadde vært kreftsyke. Tre uker senere er oppholdet over, og nå sitter hun og er både takknemlig og imponert over hva som er mulig å få til med en utladet og vond kropp i løpet av bare noen uker.

Så mye energi har hun fått tilbake, at hun kjenner at hun må bruke noe av det på å fremsnakke kreftrehabiliteringen på Røros. Et tilbud som Helse Midt-Norge reduserte fra 16 til ti plasser fra 1. januar. Det har ført til lange køer og over sju måneders ventetid.

- Enn at et så flott rekreasjonssted som dette må starte hotell for å leie ut rommene, istedenfor å bruke plassene til rehabilitering. Det er sårt å tenke på, når du vet hvor mange som har behov for å komme hit, sier Eggen.

Løfter hverandre

Rundt lunsjbordet er reaksjonen den samme: De er som en gruppe nyfrelste som nærmest opplever å ha fått livet tilbake. Som Øyvind Jørstad fra Steinkjer, som beskriver at han de siste årene stort sett har tilbrakt dagene på sofaen, fordi kreftoperasjoner har ført ham ut i et smertehelvete. Men nå er smertene under kontroll, og 72-åringen kan ikke annet enn å smile.

Løfter hverandre: Øyvind Jørstad har hatt mye smerter etter at han ble kreftrammet for noen år siden. På Røros fikk han endelig hjelp til smertene. - Jeg har det så bra, sier han, forbløffet over hvor god hjelp han har fått. Til høyre Gunnhild Gutvik og Hildegunn Eggen.

- Enn at det skal være så godt å være menneske, sier han og berømmer overlege Frode Skanke og de andre behandlerne ved Røros.

- De ser hele mennesket. Og så er det så bra at vi er mange som er her sammen. Vi løfter hverandre, sier han.

- Men vi kunne vært flere. 20 hadde vært en perfekt gruppe, mener Kristin Fjellseth fra Namdalseid.

- Rehabilitering burde vært obligatorisk for alle som har hatt kreft. Dette er noe alle har nytte av, sier Tove Bremnes fra Trondheim.

De synes det er fortvilt at færre skal få mulighet til å få et Røros-opphold, når de vet at antallet som får kreft, øker. Den samme bekymringen deler virksomhetsdirektør Mary Anne Bakos og overlege Frode Skanke. Helse Midt-Norge argumenterte tidligere i Adresseavisen med at rehabiliteringstilbudet samlet sett er økt i regionen, men det er de uenige i.

Reaksjoner: Mary Anne Bakos og Frode Skanke ved LHL Røros er fortvilt over at ventetiden nå øker for kreftrehabilitering ved Røros. De mener rehabiliteringstilbudet til kreftpasienter nå er blitt dårligere i Midt-Norge.

- Det er et paradoks at tilbudet blir redusert i en tid hvor det er økende fokus på senskader og rehabilitering etter kreft. Vi hører historiene om liv som er endret etter kreftsykdommen, fra mennesker som trenger hjelp til å finne igjen seg selv. Det blir et økende antall kreftoverlevere som skal ivaretas i årene som kommer, sier Skanke.

Etter at Rørostilbudet ble redusert, har de fått reaksjoner fra alle kanter, pasienter, pårørende, leger og Kreftforeningen. Selv vil de påpeke at dette ikke først og fremst handler om å redde arbeidsplasser på Røros, men om at kreftrammede skal kunne få tilbud om rehabilitering og hjelp til å komme seg tilbake i hverdagen.

- Jeg tenker at politikerne må på banen, de må se hva som skjer, sier Bakos.

- Glad det er bruk for meg

Gode hjelp: Hildegunn Eggen har brukt ett år på å komme seg etter kreftdiagnosen. Nå kjenner Trøndelag Teaters veteran at hun er klar for å starte opp igjen.

Hildegunn Eggen sier hun aldri hadde klart å komme seg så raskt, hadde det ikke vært for ukene på Røros. Hun har svømt, hun har gått på ski og hun har sparket av gårde på de sparkvennlige veiene i Røros. Hun har til og med begynt å løpe igjen. Nå nærmest tripper hun etter å komme i gang med å lese seg opp til rollen som Tale i Olav Duuns klassiker Medmenneske. Hun skal tilbake på scenen igjen, glad for at teateret fortsatt har bruk for henne. Teaterets «gammelkjerring» som hun selv kaller seg. Hvis alt går som det skal, er hun premiereklar i september.

- Jeg gleder meg sånn! Nå er det ikke noe som skal stoppe meg, smiler hun.

LES UKEREPORTASJEN: Det store generasjonsskiftet på Trøndelag Teater