Gabriel hadde en kroppstemperatur på 18 grader, Leo bare 14,5 grader. Da livet så ut til å være over, ble de to svenske ungdommene fløyet til St. Olavs hospital.

– Det er et mirakel at de lever i dag, sier Gabriels mamma, Gabriele Matsson.

Like nord for Stockholm bor to 17-åringer og deres familier som bærer på en stor takknemlighet overfor leger, sykepleiere og andre ved St. Olavs hospital. De ansatte gjorde alt de kunne for å redde liv en junikveld i 2015.

Reddet liv: Teamene som stod klare for å ta imot Leo og Gabriel ved St. Olavs hospital var blant dem som reddet guttenes liv etter den dramatiske kanoulykken øst for Storlien. Fra venstre Alexander Wahba, Øystein Karlsen, Arne Krogstad, Øystein Pettersen, Nils Kristian Skjærvold og Kjetil Sundt.

Da alarmen gikk, mobiliserte sykehuset to team ved intensivavdelingen ved hjerte- og lungekirurgien for å ta imot først Gabriel, og deretter Leo.

- Det var helt avgjørende at de ble fløyet til Trondheim. Uten det, hadde vi ikke hatt noen Leo i dag, sier Linn Wågberg, mamma til Leo.

- Han så helt død ut

Guttene var på konfirmantleir ved Ånnsjön, tre mil øst for Storlien. Under en kanotur blåste det opp, kanoen veltet og tre 14-åringer havnet i vannet som hadde en temperatur på fem grader. St. Olav var det nærmeste sykehuset med utstyr og erfaring i å behandle nedkjølte personer. Derfor ble de en del av en velfungerende redningskjede for de to guttene som hadde lavest kroppstemperatur.

For noen uker siden gjestet Wågberg og sønnen Leo NRK-programmet Skavlan. Der fortalte de om kanoulykken, om den omfattende redningsaksjonen, uvissheten og den uendelige lange veien tilbake til livet.

Skavlan: Nylig var Leo Wågberg og hans mamma Linn på Skavlan for å fortelle om den utrolige redningsaksjonen og den tøffe veien tilbake etter kanoulykken for tre år siden.

En av dem som så på, var Alexander Wahba, kirurg ved St. Olav. Han var med i teamet som i løpet av noen timer fikk varmen i de unge kroppene, og hjertene til å slå igjen.

- Han så ikke ut til å være i live da han kom. Vi tenkte at det var lite sannsynlig at han kom til å overleve. Men en vet aldri i slike tilfeller, sier Wahba når han forteller om det første møtet med Leo.

Alexander Wahba, kirurg ved St. Olav. Foto: Terje Svaan

Leo ankom St. Olav klokken 19.45. Etter over to timer i vannet, hadde hjertet for lengst sluttet å slå.

- Gutten var hvit og stiv. Han så absolutt helt død ut. Det var det mest ekstreme jeg hadde sett. Jeg tenkte at dette umulig kunne gå, sier Nils Kristian Skjærvold, anestesilege.

Hodet under vann

På et annet rom lå allerede kameraten Gabriel. Han ble funnet i vannet en time før Leo, og kom til Trondheim først. Arne Krogstad var en av de sju i teamet som sto i beredskap. Han er ansvarlig for å overvåke ECMO-maskinen som benyttes når pasienter skal varmes opp.

- Jeg husker vi fikk melding om at et nedkjølt barn var på vei, forteller Krogstad. Fordi de hadde liten erfaring med å behandle små barn, ringte han kollega Kjetil Sundt for å rådføre seg.

- Jeg skjønte at Arne gjerne ville ha bistand, så jeg dro på jobb. Da jeg passerte Sorgenfri, fikk jeg melding om at det var enda en nedkjølt person på vei. Da visste jeg at vi måtte mobilisere, forteller Sundt.

I løpet av et kvarter var team nummer to klar.

Men det var ikke små barn som kom, svenskene som slo alarm sa tonåringar, ikke toåringer, slik de trodde ved St. Olav. Like fullt var det ingen tvil om at de to teamene sto overfor en av sine mest krevende oppdrag.

ECMO: Siden 2015 er 15 pasienter varmet opp med en ECMO-maskin ved St. Olav. Arne Krogstad er en av dem som håndterer hjerte- og lungemaskinen.

Ved St. Olav kjente de til ett tilfelle hvor noen hadde overlevd en mer ekstrem nedkjøling: I 1999 havnet en kvinne i Tromsø i en isråk, og ble reddet med en kroppstemperatur på 13,8 grader. Hun ble betegnet som en verdenssensasjon da hun overlevde uten varige skader.

Nå skulle St. Olav ta imot en gutt med en kroppstemperatur på 14,5 grader, en annen med 18 grader, begge livløse. Men legene nølte ikke:

- Det sies at en aldri kan si om en person er død, før han er varm og død. Derfor var det ingen tvil om at vi skulle koble dem på ECMO-maskinen, og varme dem opp, sier Øystein Karlsen, anestesilege.

ECMO-maskinen kan overta hjerte- og lungefunksjonen til et menneske, og ikke minst foreta en skånsom oppvarming av blodet. Ved St. Olav fikk de sin første ECMO-maskin i 2010. En uke før kanoulykken i Sverige, hadde de fått ECMO nummer to.

For første gang satte derfor St. Olav i gang to parallelle ECMO-behandlinger, på to ekstremt nedkjølte gutter.

Seks timers uvisse

Mens leger og sykepleiere ved St. Olav kjempet for guttenes liv, ble familiene kastet ut i uvisshet.

- Det var slik en fin sommerkveld, vi satt på verandaen, forteller Gabriele Matsson, mamma til Gabriel.

Hun husker at hun var litt urolig over sønnen, som for første gang skulle være borte i tre uker. - Men hva kan vel hende, sa Gabriels pappa.

Klokken halv seks får de en telefon, Gabriel har havnet i vannet etter en kanoulykke, han er sendt med helikopter, enten til Trondheim eller Østersund.

Først seks timer senere får de snakket med en lege ved St. Olav. Han forteller at Gabriel er der, at tilstanden er meget kritisk, men at hjertet hadde begynt å slå igjen. Og han sa de måtte komme til Trondheim.

Samtidig fikk Leos foreldre den første tilbakemeldingen fra en lege. Det var Leos pappa som tok telefonen:

- Han spurte om Leo levde. Nei, han holdes i live, svarte legen, forteller Wågberg.

Iskaldt: Vannet hadde en temperatur på rundt fem grader da kanoen veltet. Takket være iherdig innsats av redningsmannskapene, ble alle de tre guttene funnet. To av dem lå med hodet under vann, livløse. De ble flydd til St. Olav.

- En katastrofe

Dagen etter kom foreldrene til Trondheim. På sykehuset ble de møtt av leger før fikk de komme inn og se sine gutter. Gabriels mamma beskriver det som en katastrofe. Der lå sønnen oppsvulmet og iskald, koblet opp med slanger og ledninger.

18 grader: Dagen etter kanoulykken kom foreldrene fra Stockholm til Trondheim for å se sin sønn, Gabriel. Han var nedkjølt til 18 grader da han ankom sykehuset, og tilstanden var svært kritisk.

Leos foreldre måtte vente før de fikk møte sønnen, fordi situasjonen var svært kritisk. Han var så hoven i kroppen at legene var nødt til å åpne opp en arm og en fot for å lette på det ekstreme trykket.

- Han var så kald at han kjentes død ut. «Dette kommer aldri til å gå», tenkte jeg. Han var så oppsvulmet, og jeg trodde ikke at hjernen ville fungere, forteller Wågberg.

Hun syntes det var makabert å se de to barndomskameratene ligge der og kjempe for livet på hvert sitt rom, med bare en glassvegg mellom seg.

Kritisk: Tilstanden var svært kritisk da foreldrene til Leo kom til Trondheim dagen etter kanoulykken. Mamma Linn trodde ikke at sønnen ville overleve, men bestemte seg for å kjempe sammen med ham.

- Sterke møter

Anestesilege Anders Wetting Carlsen kom på vakt denne onsdagen. En vakt han aldri kommer til å glemme.

- Det var en veldig alvorlig situasjon, og det ble veldig sterke møter med de pårørende. Vi måtte balansere informasjonen, være realistiske og ikke gi dem falske forhåpninger. Vi visste ikke hvordan det ville gå, og kunne ikke love noe, forteller Wetting Carlsen.

I løpet av dagen ble det besluttet at guttene skulle flyttes til Karolinska universitetssjukehus i Stockholm. Legene mente det beste ville være at de ble behandlet ved sitt nærsykehus, som også er det største ECMO-senteret i Skandinavia.

- Det var en totalvurdering av hva som var best for guttene og deres familier, kombinert med at det var svært ressurskrevende for et lite sykehus som St. Olav å behandle to personer på ECMO. Det er alltid en risiko med en slik intensivtransport, men her visste vi at de ble hentet av folk som vet hva de holder på med, sier Wetting Carlsen.

Men foreldrene var vettskremte, og livredde for at guttene skulle dø underveis:

- Jeg tenkte at de ikke var helt kloke da de sa dette. Men de ble hentet av et spesialfly, med et fantastisk team, forteller Matsson.

I ettertid har foreldrene fått høre at legene fra Karolinska ikke trodde guttene ville overleve.

- De trodde de skulle hente to unge kropper for organdonasjon, forteller Wågberg.

Varige skader

Drøyt fem døgn senere fikk familien de første livstegn fra Gabriel, mens de gråt av glede ga han dem ja- og nei-svar med å trykke hendene. Fem måneder senere var han tilbake på skolen, fast bestemt på å fullføre til tross for skadene han fikk. Muskler og sener ble ødelagt under den ekstreme nedkjølingen, og han har hatt mye smerter. De siste årene har bestått av uendelig mye trening.

Mamma Gabriele Matsson sier det er et mirakel at sønnen Gabriel overlevde den ekstreme nedkjølingen i Ånnsjön. Dette bildet er tatt den første sommeren etter ulykken.

- Men han er slik en fighter, sier mamma. Når livet har vært tøft, har hun motivert sønnen med å minne om alle de fantastiske menneskene som bidro til å redde livet hans.

Leo våknet etter 12 døgn. Han hadde større skader, og mistet et skoleår på å komme seg tilbake. I dag går også han i videregående, men sliter med smerter i muskler og sener, og mange av musklene i et bein er døde. Korttidshukommelsen er også skadet.

Skrevet bok: Leos mamma, Linn Wågberg, har nå skrevet bok om Leos kamp for å overleve etter kanoulykken for tre år siden.

- Han har kjempet mye, og det er fantastisk hva han klarer. Det er et mirakel at han lever, sier Leos mamma.

- Hvis vi tenker på hvordan dette kunne gått, så er det fantastisk bra. Men de skulle ikke behøvd å gå gjennom dette. Dette skulle vært en konfirmantleir med gode minner, og så ble det et mareritt. Det er klart vi sørger over et liv som Gabriel aldri kommer til å få, fordi han er skadet, sier Gabriels mamma.

Vil reise tilbake

Men hvordan er det mulig å overleve hjertestans i flere timer? Wetting Carlsen forklarer:

- Det handler om måten dette skjedde på. Hjernen rakk å bli nedkjølt, og var kald og full av oksygen før hjertet sluttet å slå. Da trenger ikke hjernen så mye oksygen, og det gjør ikke så mye at en stopper å puste en stund, forteller han.

Han har i ettertid publisert en rapport om behandlingen av de to guttene.

- Jo mer folk vet om dette, jo større sjanse er det for at personer blir forsøkt gjenopplivet når de utsettes for en slik nedkjøling. Det er så viktig at en ikke gir opp, selv om en person er nedkjølt og tilsynelatende livløs, sier Wetting Carlsen.

- En solskinnshistorie, sier de på St. Olav om guttenes vei tilbake. Ingen har glemt det dramatiske døgnet og de to guttene. I ukene etter hadde legene tett kontakt med Karolinska. Situasjonen var kritisk for begge to da de dro fra Trondheim, derfor var mange spente på hvordan det gikk.

Lang vei: Det har vært en lang vei tilbake for Leo etter kanoulykken. Fortsatt preges livet hans av skadene han pådro seg.

- En ting er å varme opp pasienter, men spørsmåler er hvilket liv de våkner opp til, sier Skjærvold.

I årene etterpå har de gledet seg over den imponerende fremgangen hos de to tenåringene.

- De har hatt en lang vei å gå. Det er fantastisk å se hvor restituert de er nå, sier Wahba.

Takker: Gabriel Matsson har hatt jevnlig kontakt med sykepleier Mona Hårstad etter ulykken, og sendte henne dette bildet for å vise sin takknemlighet.

En annen som har fulgt dem, er intensivsykepleier Mona Hårstad som var tett på Gabriels familie mens de var i Trondheim.

- Dette var to fine, unge gutter, og det var så tragisk det som hadde skjedd. Dette er det som har gjort sterkest inntrykk på meg som sykepleier, forteller hun.

Hun har i årene etterpå fått flere bilder av Gabriel, og er oppriktig glad for at det går så bra.

- Da vi sendte han til Stockholm, håpet vi på et medisinsk under, sier hun.

En dag vil familiene besøke Trondheim igjen.

- Vi vil gjerne reise tilbake og møte legene og sykepleierne igjen, og gi dem en god klem. De var helt fantastiske, sier Gabriels mamma.