Tidligere NRK-journalist Unni Eikeseth har skrevet boken «Jakten på stedsansen» om de to sunnmøringene som møtes i studietiden i Oslo og innleder et samarbeid som fører til nobelprisen i medisin og oppbyggingen av et stort senter for hjerneforskning i Trondheim.
Storkorset: - En enorm anerkjennelse av oss
Første moserbok
Eikeseth har gjort mange intervjuer med May-Britt Moser og Edvard Moser og et stort antall andre fagpersoner. Blant annet har boken en spennende historie som ikke har vært kjent for allmennheten. Moser-laben hadde publisert en artikkel i Science som viste en oppsiktsvekkende regelmessighet i aktiviteten til en gruppe hjerneceller de hadde funnet i et område av hjernen som ikke hadde vært knyttet til stedsans.
Moserne nærmer seg hjernesykdommer
I USA sperret nevroforsker Bill Skaggs opp øynene da han så regelmessigheten i nordmennenes figur. Han satte seg ned ved PC-en og fant snart ut at stedsaktiviteten til cellene passet akkurat med et sekskantmønster han la på. Skaggs var redd andre forskere skulle se det samme, og sendte kjapt en mail til forskningsgruppa i Trondheim, og møtte litt senere May-Britt og Edvard Moser i San Diego. Nye eksperimenter bekreftet Skaggs innspill om et sekskantmønster.
Et godt eksempel på hva innspill fra kolleger kan bety, mener nobelprisvinnerne.
- Har Skaggs én aksje i nobelprisen?
- På linje med 10–20 andre. Samtalen med ham var veldig nyttig. Vi hadde hypotesen og gjennomførte forskningen som viste at aktiviteten til akkurat disse cellene i entorhinal korteks var regelmessig, med lik avstand mellom hver ladning. Til slutt laget vi en visualisering av dataene. At det dannet et underliggende sekskantmønster ville vi også sett, men det ville tatt mer tid. Skaggs var postdoc på den tiden og vi inviterte ham til et samarbeid, men han avslo, forteller Edvard Moser.
Lydene fra May-Britt Mosers forskning er blitt til musikk
Han er godt fornøyd med Eikeseths bok.
- Flott forskningsformidling. Unni har vært veldig flink til å tyne fregm detaljer fra min ellers dårlige hukommelse. Hun gjør stoffet levende. I tillegg til utallige intervjuer med oss, har hun vært flink til å hente ut informasjon og oppsøke folk i nettverket vårt som ellers ikke er særlig tilgjengelige. En forutsetning for å være med var at boken skal forklare og formidle forskning.
Måtte overtales
- Dette er ikke et bestillingsverk. Men Unni fikk overtalt oss, sier May-Britt Moser.
- Hun har gjort en utrolig god jobb og satt seg veldig godt inn i det vi gjør. Boken gir et godt bilde av hva som foregår i laben.
Svært mye er endret siden det unge forskerparet kom til Trondheim og satte opp en hjemmesnekra lab i et tilfluktsrom på Lade. I dag leder de et senter med over 100 ansatte. Nobelprisen har gjort det enklere å rekruttere de aller beste.
I hjernens irrganger
- Jeg blir gira av alt som skjer. Bare de siste ukene har vi gjort to teknologiske fremskritt. Sist nå feiret vi med prosecco fordi vi via et bitte lite tofoton mikroskop på hodet til ei mus kan studere hjernecellene mens musa løper rundt, forteller May-Britt Moser entusiastisk.
Ikke om privatpersonene
Begge hovedpersonene har vært klare på at boken ikke skulle handle om deres privatliv. Det blir så vidt nevnt at ekteskapet var på vei mot slutten da de fikk nobelprisen. Overfor omverden forsikret begge både da, og da bruddet senere ble offentlig, at de ville fortsette forskningssamarbeidet. Dette sier May-Britt Moser om hvordan det går:
- Samarbeidet går strålende. Vi deler den enorme entusiasmen for å forstå mer av hjernen.
Det er forferdelig trist når hjerneceller dør
Edvard Moser er mye på reise og jobber deler av tiden i Florida med egen forskning. Før oppdagelsen av gittercellene var det bare mosermiljøet og et par andre som forsket på feltet. Siden er det blitt stor konkurranse, og det holdes egne møter om gitterceller.
May-Britt Moser og Edvard Moser ivrer for oppbyggingen av et senter for forskning på hjernelidelser som alzheimer ved Kavliinstituttet. Selv er de fortsatt dedikert til sin grunnforskning på hvordan hjernen fungerer, og nye spennende resultater tikker stadig ut fra instituttet.