I Midt-Norge var det markeringer i Trondheim og på Værnes og Ørlandet fredag, 40 år etter Norge sendte sine første soldater til Unifil-operasjonen i Libanon.

Til Værnes garnison var 70 veteraner invitert. Godt over 50 møtte opp for å sine medaljer for innsatsen i Unifil-operasjonen i Libanon i perioden 1978-1998.

Terje Gulaker (60) var soldat i PKK-troppen (pansret personellkjøretøy) i Libanon i 1978-79 i den andre norske kontigenten som ble sendt. Han var 21 år og hadde jobbet og gått litt på skole etter at han gjorde ferdig førstegangstjenesten i 1976. Det var eventyrlysten som trakk ham tilbake til forsvaret - og et «håp om å kunne hjelpe til å lage litt fred».

– Men det er vel litt fåfengt. De slåss vel der nede enda, sier han.

– Hvordan var du forberedt på det som kom?

– Vi var nok ganske dårlig forberedt. Det er jo litt spesielt med tanke på at en flytter folk nedover som verken har skutt etter folk, eller blitt skutt etter. Men vi nordmenn er ikke redd for å hive oss rundt og ta utfordringene på strak arm, så det gikk jo veldig greit da.

Liker ikke unger med våpen

Gulaker opplevde selv å bli beskutt mange ganger, ofte når de var ute på patrulje om natta. Han var heller ikke langt unna da FN-soldaten Terje Reppen ble skutt i hodet. Reppen overlevde episoden, men fikk skader for livet.

– Det er en litt uvant opplevelse at folk vil deg så vondt, at de gjør det. Det er spesiell følelse. Men jeg var ung og taklet det bra. Vi hadde også veldig greie befal. Jeg har aldri hatt vonde drømmer, eller drømt om det. Om jeg har tatt noe skade vet jeg ikke, men det har gått veldig bra.

– Men det er ikke alle som har hatt det like greit etterpå?

– Nei, vi er forskjellige. En vet aldri på forhånd, hvordan folk reagerer når de står oppi striden. Men jeg lærte at du er mye sterkere enn du aner at du er.

– Hvordan var det å komme hjem til Norge etter endt tjeneste?

– Jeg har gode venner og familie rundt meg. Det gikk helt fint. Men jeg liker ikke når unger leker seg med våpen, det har jeg ikke sansen for. Det kan komme tilbake noe da, sier han.

– Hva med skytespillene som mange barn og unge spiller i dag?

– Det er ikke noe bra, absolutt ikke. Jeg har holdt meg unna våpen etter tjenesten, og har heller aldri vært på jakt, sier Gulaker.

Han har et langt yrkesliv bak seg i bilbransen, på Toyota Bilia i Trondheim, og bor på Hell sammen med kona.

Ordfører i Stjørdal, Ivar Vigdenes, holdt tale for FN-veteranene under lunsjen ved Værnes garnison. Foto: Christine Schefte

Reiseoffiseren

Jorun Lundemo jobbet på billettkontoret til flyselskapet Braathens Safe på Værnes på 70-tallet. Mange av kollegene hennes var med i Heimevernet og snakket varmt om øvelser og samhold der. Hun ble nysgjerrig og meldte seg inn. På et kurs i Holtålen på 80-tallet var det en representant fra Unifil-styrkene til stede, og Lundemo søkte. I 1986 var hun 46 år og hadde to store barn. Med spesialkompetanse fra reiselivet gikk hun rett inn i rollen som reiseoffiser. Hun sørget for hjemreiser og feriereiser til alle de norske soldatene og offiserene. Med daglige samtaler på felttelefon til reisebyråer i Tel Aviv og Oslo, fikk hun gjort jobben. Lundemo tjenestegjorde i to kontigenter, og ble der i 13 måneder.

– Det var veldig stor reiselyst blant de norske, folk dro overalt.

Jorun Kristine Lundemo var en av de som mottok medalje for sin innsats under FN-tjeneste i Libanon. Her hilser hun på Ida Marie Lerfald. Foto: Christine Schefte

– Men hvordan var det å komme fra trygge Norge, til en krigssone?

– Jeg tenkte faktisk ikke på det. Når folk spør om det ikke var farlig må jeg svare at jeg ikke vet, sier hun og smiler.

– Vi ble vant til skytinga, og lærte å kjenne hvor det kom fra og hvor det gikk hen. Vi hørte mye skudd, spesielt om nettene. Men vi sov godt. Det var mer unaturlig om det var stille, sier hun.

Mange var til stede da FN-veteraner skulle få medalje for sin innsats i Libanon. Foto: Christine Schefte

Hun synes det er stas å få anerkjennelse for jobben hun gjorde, og har fortsatt mange venner fra tida i Libanon - også blant sivilbefolkningen hun traff der.

–Jeg har vært på besøk i etterkant, men det var også mange som giftet seg med nordmenn, og som bor i Norge nå, forteller hun.

- Ble behandlet likt

I Trondheim ble 187 Libanon-veteraner smykket med medaljer. Blant dem Gerd Anny Gjengstø som tjenestegjorde i Sør-Libanon i 1986.

Kvinner ble omfattet av den allmenne verneplikten først i 2016, tretti år senere.

- Det var kjempefint å være kvinne i styrken. Vi ble behandlet likt som gutta, sier Gjengstø.

Hun var en del av verkstedkompaniet, men alltid bevæpnet med maskingeværet AG3.

Krigens farer gjorde samholdet ekstra sterkt, det er det hun husker best fra tiden i Libanon.

Gerd Anny Gjengstad tjenestegjorde i seks måneder i Libanon.

SE FLERE BILDER NEDERST I SAKEN

Gjengstø forteller at det libanesiske folket var vennlig og at enkelte av hennes norske medsoldater knyttet tette bånd til mennesker i landet.

- Noen har vært på opptil åtte reiser til landet i etterkant av tjenesten.

Hun ser på den fredsbevarende jobben de gjorde som meningsfull.

- Det var feil å trekke tilbake styrkene i 1998.

- Noe med det trønderske lynnet

Oberst Rune Gaustad skrøt av det trønderske bidraget til FN-styrken, fra scenen.

- Trondheim og Trøndelag har bidratt mye til Forsvaret generelt og utenlandsoperasjoner spesielt. Også er det noe med å være «treig trønder» - jeg tror et rolig lynne kan ha bidratt til å dempe gemytter mange steder i Libanon, sa han med glimt i øyet.

Han innrømmet at Forsvaret ikke fulgte opp hjemkomne soldater godt nok i perioden.

- Forsvaret har ikke alltid vært så flink til å ta vare på dere veteraner. Det har blit bedre de siste årene.

Trondheim

(alle foto: Rune Petter Ness)

Hallgeir Moa ble hedret med 3 stjerner med laurbær, den høyeste utmerkelsen som ble gitt under seremonien i Trondheim 6. april. Han har tjenestegjort i 2072 dager.
Thor Hamerø Bjerke
Jan-Inge Edvardsen
Bjørn Ivar Gulstad
Stein Aarnes
Bernt Kåre Olsen
Morten Åmot
Svein Lien
Bård Ketil Jarwson
Kjell Arne Reisch
Torbjørn Stjern
Morten Langørgen
Trond Hanssen
Geir Morten Olufsen
Geir Otto Berg
Svein Stoknes
Odd Sverre Pedersen
Anders Haltbakk
Ivar-Andre Aarnseth Lorås
Svein Arne Selvåg
Morten Herredsvela
Frode Krogstad
Bjørn Tore Stensen
Inge Moum

Ørlandet

Fra venstre: Leif Hagen, Gustav Hansen, Svein Moen, Gudmund Brodersen, Lillian Ervik Jekthammer, Svein Løvik, Arve Opphaug, Trond Eriksen, Bjørn Erik Bjerke, Roar Husby, Morten Aae, Aage Stallvik, Erik Dehli, Asbjørn Tromsgård, Jim Andre Aune, Johnny Martin Solli, Øyvind Killingberg, Håvard Fjellvær, Arild Bjørge og Terje Fallmyr. Foto: Jan Terje Hellemsbakken

Værnes

(alle foto: Christine Schefte)

Elin Helene Friheim
Trond Audun Stene
Arve Øian.
Tore Christian Thobro
Roger Byberg
Arnfinn Idar Trana.
Per Birger Mossing
Jørgen Ludvigsen
Petter Idar Grønnås
Morten Roger Haave
Kristian Styrvoll
Henrik Skevik
Morten Haagenstad
Erlend Moen
Terje Sigurdsen
Arne Normann Fossum
Trond Willy Sørli
Alf Petter Langdal
Rune Wangberg
Leif Arne Østvang
Bjørn Tore Renaa
Ida Marie Lerfald
Åge Lier
Anders Sigurd Ressem
Morten Gylland
Jan-Leo Fjeldstad
Arnt-Viktor Pettersen
Ove Johan Dalåmomo
Henrik Austad
Trine Thomassen
Knut Magne Thomassen
Arnt Einar Granhaug
Arild Ydse
Jens Andreas Jensen
Trond Kvendbø Svingen
Thor-Magne Wiseth
Per Johan Bårdsaune
Tore Brenntrø
Terje Gulaker
Bjørn Magne Bratberg
Asbjørn Johnsen
Viktor Østevik
Jonny Sørmo