Hun segnet om på stua, en helt vanlig torsdag etter jobb og middag. Det er lenge siden hun innså at livet aldri blir det samme igjen. En massiv hjerneblødning førte til at trebarnsmoren fra Trondheim ble lam i halve kroppen.

Nå vil hun bruke egne erfaringer til å hjelpe andre:

- Det er tøft den første tiden når du kommer hjem fra rehabilitering. Du får et treningsprogram, men du trenger så mye mer for å takle situasjonen og det nye livet, sier Claussen.

Sittende alene

Sammen med Roger Dragsten Moe (52) fra Trondheim og Torunn Dahlø Weiseth (38) fra Selbu har hun tatt initiativet til å etablere en ung-avdeling av LHL hjerneslag i Trøndelag. Hensikten er å gi unge slagrammede et fellesskap og et nettverk hvor de kan løfte hverandre opp når hverdagen blir tung.

- For meg har det tøffeste vært det psykiske. Jeg har følt meg utenfor. Jeg var vant til å ha mange baller i lufta, og så ble jeg plutselig sittende alene hjemme når kona og ungene dro ut på jobb og skole. Det var masse nettverk som plutselig ble borte, forteller Dragsten Moe.

Trebarnsfaren fikk hjerneslag vinteren for to år siden. Nå sitter han i rullestol, men hjernen fungerer som før, og den tidligere drosjesjåføren er i gang med en bachelor i bevegelsesvitenskap ved St. Olav.

- Som en sekk med potet

- Når du får hjerneslag som ung, er det så mange som rammes. Du er gjerne i en periode hvor du er på topp i livet, du er i jobb, har familie og bidrar i korps og idrettslag. Plutselig blir du syk, og trenger hjelp til så mye. Istedenfor å kjøre barna til trening, trenger du selv skyss, sier han.

Selv var han trener både i fotball og håndball, men etter slaget ble bare det å være tilskuer på sønnens kamper vanskelig.

- Han fikset ikke at jeg ble trillet inn som en sekk med potet, sier han og innrømmer at han selv heller ikke var komfortabel med det.

- Jeg husker første gang jeg dro på kafé etter slaget. Jeg så ingen rundt meg, jeg satt bare og så ned i bordet. Jeg følte meg helt annerledes enn før, og jeg hadde ikke lyst til å møte noen, forteller han.

Han tror dette er noe mange slagrammede opplever:

- Det er lett å få sosial angst, sier han.

Syltoppen

Torunn Dahlø Weiseth var midt i forberedelsene til sitt eget bryllup da hun falt om med hjerneslag i desember 2005. Hun var bare 25 år og var mamma til to da hun plutselig våknet opp på St. Olav, lammet i halve kroppen og ikke i stand til å prate fornuftig med samboeren.

I dag har hun fått tilbake språket og det meste av førligheten, men hjerneslaget har satt spor:

- Jeg blir veldig fort sliten, sier hun.

Sist sommer opplevde hun imidlertid en real opptur:

- Etter at jeg fikk slag, har jeg ofte sagt at jeg skulle så gjerne vært på Syltoppen. I fjor bestemte vi oss for å prøve. Jeg brukte veldig lang tid, men jeg kom nesten helt til topps. Det er viktig å pushe seg selv litt, sier hun som tror at en slik ung-gruppe med hjerneslagrammede kan bidra til det.

- Det er mye som er trasig med å bli syk, men en må tenke at slik er livet blitt, og så må en se det positive i det, sier hun.

Synes synd på

Dragsten Moe sier at mange bruker mye tid på akseptere at livet endres etter et hjerneslag. Selv tenkte han allerede på rehabilitering på Lian at «kanskje blir dette resten av mitt liv». Han opplever at de rundt ham har slitt mer med å godta situasjonen.

- Du blir ofte møtt med «stakkars deg» når du sitter i rullestol, sier han.

Trener: Merethe Claussen fikk hjerneblødning som 48-åring. Siden har hun nedlagt uendelig mange treningstimer for å komme seg på beina igjen. Bildet ble tatt under en reportasje i Adresseavisen for to år siden.

Det er en felles opplevelse: Claussen husker da hun etter at hun ble rammet, hadde pyntet seg til fest, og gledet seg til å komme ut. Så opplevde hun at noen av dem hun møtte, gråt og syntes synd på henne.

- Det kan være tungt når du får slike reaksjoner. Det er så mye bedre hvis folk kan si «hei, så godt å se deg» sier Dragsten Moe.

- Folk ser annerledes på deg fordi du har hatt hjerneslag, det er som om vi mister identiteten vår. Men vi er mer enn bare et slag, sier Dahlø Weiseth.

Motivere

De har allerede hatt tre samlinger i regi av LHL hjerneslag ung i Trøndelag, og planlegger flere nye nå i vår. Målgruppen er hjerneslagrammede i alderen 18–55 år. I tillegg til temamøter med både foredrag og sosialt samvær, ønsker de også å få på plass et likemannsarbeid. De mener at de som får hjerneslag, bør få prate med likesinnede. Og til høsten planlegger de en familiehelg.

- Også pårørende har et stort behov for å prate med noen som har opplevd et hjerneslag eller andre som har samme erfaring som dem. Ikke minst gjelder det barn, sier Dragsten Moe.

Ingen av dem er redd for at det skal bli en forsamling som dyrker hverandres nedturer og problemer.

- Vi skal motivere hverandre, pushe hverandre og løfte hverandre, sier de.