– Det begynte i sjette klasse. Jeg ble kalt stygg, tjukk, dum og andre ting som gikk på utseendet mitt. Siden ble det verre, sier kvinnen i sofaen til Namdalsavisa.

Vi sitter på en kafe i Overhalla. På den andre sida av bordet sitter ei ung kvinne. Hun er åpenhjertig, blid og lett å snakke med.

Historien hun skal fortelle synes ikke på utsida. Synnøve Mo Saugen tar en slurk av tekoppen.

– Jeg ble skikkelig provosert da jeg leste i NA om resultatene av Ungdata-undersøkelsen i Overhalla i februar. På meg virker det som om ingenting har skjedd med tanke på å ta skikkelig tak i mobbeproblemene i Overhalla, sier Synnøve.

To onder

Kallenavn og sårende kommentarer var starten på ei ungdomstid med mobbing, seksuelt overgrep og et liv med angst som fortsatt ikke har sluppet taket.

Fortsatt føler hun seg utilpass når hun er heime på Øysletta i ferier.

Som eneste jente på hele mellomtrinnet (5.–7. klasse) på Øysletta skole (som den gangen var en offentlig skole) hadde hun kun gutter som «venner».

– Jeg hadde ikke noe valg, det var liksom ingen andre å være sammen med. De som mobbet meg var jo også de eneste vennene mine, sukker Synnøve.

Hun beskriver at redselen for å bli utestengt og ensom sto for henne som et større onde enn å bli plaget.

– Når du først havner utafor på en liten skole, har du ikke noe sted å rømme. Jeg var vel mer redd for å bli ensom og utstøtt, enn jeg var redd for mobberne, sier hun.

Synnøve sier at hun varslet lærerne om flere av episodene, men opplevde å ikke bli tatt på alvor.

– Jeg er helt sikker på at de overhørte noe av kallinga og ertinga flere ganger uten at det ble reagert, sier hun.

Synnøve husker hun ba om å få være inne i friminuttene så hun ikke skulle bli ertet eller plaget, men det var det ikke snakk om. Hun forteller også at da mora oppdaget eller ble fortalt at dattera hadde vært plaget, ringte hun skolen – flere ganger, uten at det ble tatt tak i problemene.

Til slutt ga Synnøve opp.

– Jeg sluttet å varsle når noe ekkelt skjedde, sier hun.

12–13 åringen trodde at det bare var noe hun måtte finne seg i, siden ingen voksne reagerte.

– Mamma henvendte seg til kommuneledelsen for å se om det var mulig å bytte skole, men vi fikk aldri noe ordentlig svar, sier Synnøve.

Hun fikk heller ikke fred da hun begynte på ungdomsskolen.

– Det var ikke så mye på skolen, men bussturene til og fra Øysletta var langt fra hyggelige, sier Synnøve.

Hun beskriver et ungdomsskolemiljø preget av gjenger, klikker og hvor enkelte elever ramlet helt utafor.

– Jeg vet at flere enn meg ble mobbet, men kan ikke huske at det ble noe tema av det, sier hun.

Marerittet

En konkret mobbeepisode ei helg på lekeområdet på skoleplassen utartet seg til et overgrep som senere ble politianmeldt, og som Synnøve i ettertid er blitt tildelt voldsoffererstatning for.

– Jeg ble ikke voldtatt, men jeg ble kledd naken, bundet og slått, sier hun.

Synnøve ser meg rett inn i øynene. Hun er ikke sint, heller ettertenksom. Det gjør vondt å rippe opp i ting.

På ungdomsskolen hadde hun omsider fått noen fortrolige venninner.

– Jeg fortalte det til bestevenninna mi, og hun mente det måtte tas opp med skoleledelsen.

Synnøve varslet. Og ble kalt inn til skoleledelsen.

– Jeg ble nok til en viss grad trodd, men saken ble tonet ned. Det jeg hadde vært utsatt for ble bagatellisert som noe det ikke var nødvendig å gå videre med, sier hun.

Synnøve holdt derfor kjeft om overgrepet heime.

– Jeg trodde det var meg det var noe galt med. Jeg var skamfull og redd for at mamma skulle bli sint, sier 20-åringen i dag.

Skolen tok ifølge Synnøve heller aldri kontakt med mora. Foreldrene til guttene som hadde gjort dette, ble heller ikke varslet. Saken ble «glemt».

Synnøve kom seg gjennom 10. klasse og ifølge henne selv med gode resultater.

– Skolearbeidet var det eneste jeg følte jeg hadde kontroll på, sier hun.

Bobla sprekker

Hun valgte å starte på videregående i Grong.

– Jeg orket ikke tanken på å ta bussen helt til Namsos sammen med dem som hadde mobbet meg i årevis, sier hun.

Men for en 16-åring med tynnslitt selvbilde var ikke det noen stor suksess. Hun var sjenert, utilpass og kjente ingen fra før. Det var vanskelig å finne nye venner og Synnøve ble gradvis mer deprimert.

Denne vinteren sprekker bobla.

I halvannet år har hun båret på en vond hemmelighet. Hun er fortsatt skamfull og redd for å ikke bli trodd. men nå orker hun ikke mer.

– Jeg var deprimert, skoleresultatene gikk nedover og jeg slet mer og mer, sier hun.

Mor reagerer umiddelbart når hun blir fortalt om hendelsen og går rett til politiet og anmelder saken.

Synnøve havner på sykehus. Psykiatrisk avdeling. To innleggelser.

– En gang frivillig da styret i forbindelse med anmeldelsen sto på som verst. Men jeg har også vært akuttinnlagt på sengepost, sier hun nøkternt.

Nesten som om hun forteller om ei anna jente.

Fastlegen hennes får henne inn på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

Gjennom tre år på videregående gikk hun til ukentlige samtaler der.

Synnøve forteller hun følte lettelse og en slags takknemlighet for at politiet tok saken på alvor. Saken ble senere henlagt.

– Det var jeg forberedt på. Og det betød mindre. Endelig ble jeg trodd, sier Synnøve.

Overgriperne var jevnaldrende og på tidspunktet for gjerninga under strafferettslig alder. Synnøve ble tilkjent voldsoffererstatning for overgrepet hun hadde vært utsatt for.

– Det som betød noe var at de som har et ansvar, omsider trodde meg. Jeg hadde ikke funnet på ting, jeg hadde ikke løyet. Det som var skuffende var at kommunen ikke tok noe initiativ for å beklage det som hadde skjedd, sier hun.

Må på dagsordenen

I et møte med kommuneledelsen fikk Synnøve omsider en beklagelse – omkring ett år etter at saken var henlagt av politiet.

Ikke en eneste gang i løpet av samtalen har hun nevnt overgriperne og mobberne med navn. Voksne ansvarspersoner er kun nevnt med roller, heller ikke de ved navn. Hun bærer ikke nag til enkeltmennesker, men til hvordan ansvarspersoner i kraft av sin rolle har unnlatt å se alvoret og ta tak i ting lenge før det utviklet seg til et ungdomsmareritt.

– Mobberne er jeg helt ferdige med, og jeg har ikke behov for å hevne meg på noe vis, sier hun bestemt.

Motivasjonen for å fortelle historien er at kommuneledelse, skoleledelse og foreldre i Overhalla må reagere. Mobbing skjer hver dag, året rundt og med nye ofre.

– Det snakkes om at det må settes inn tiltak, men når Ungdata-undersøkelsen oppgir at det mobbes, må det være lov å spørre om de tiltakene som settes inn er feil, bare tomprat eller at det ikke virker i det hele tatt, sier Synnøve Mo Saugen.

Bygdedyret har heller ikke sovet.

– Mange har gitt meg støtte, mens andre fortsatt mener at jeg laget storm i et vannglass og løy om hele greia, sier hun.

Familien til Synnøve er informert om at hun går ut med historia si.

– Dette handler ikke om meg og hva jeg har opplevd, men om at de som er ansvarlige for å skape trygge rammer, tar inn over seg at mobbing skjer utafor stuedøra, i klasserommet eller på skolevegen.

Synnøve mener at når mobbing skjer i trygge og «gjennomsiktige» Overhalla, bør det være et tankekors for noen hver.

– Jeg håper at det jeg forteller kan skape en debatt hvor kampen mot mobbing blir trappet kraftig opp, sier Synnøve Mo Saugen.

Rådmannen: Mobbing og læringsmiljø øverst på dagsordenen

Overhalla kommune er med i et nasjonalt prosjekt for tryggere læringsmiljø.

– Alle har et felles ansvar for å forsøke å være gode til å se, høre og ta fatt i situasjoner som kan tenkes å ha med mobbing å gjøre, sier rådmann Trond Stenvik i Overhalla.

Han ønsker ikke å kommentere innholdet i Synnøves historie.

– På dypeste alvor

– Vi tar det hun sier på dypeste alvor og det har vi også formidlet til henne. Hennes historie er hennes egen, og jeg vil ikke forsøke å pynte på den, sier Stenvik.

Rådmannen sier at antimobbeprogrammet Zero ble innført i kommunen i 2008, og har fått ei oppfrisking så sent som i fjor.

– Slik at mobbing har ligget helt framme i det vi har jobbet med, men vi erkjenner at dette antakelig ikke er nok, sier han.

Overhalla kommune blir nå en del av et nasjonalt prosjekt, som starter rett over påske, et prosjektet som handler om inkluderende læringsmiljø i skole og barnehager.

– Vi går tungt inn i prosjektet som i hovedtrekk går på hvordan vi kan analysere læringsmiljøene og iverksette tiltak for å forbedre disse, sier Stenvik.

Når det gjelder ansvar for avdekking og iverksetting av tiltak mot mobbing, sier rådmannen at endringa i opplæringslovens §9a som ble innført ved årsskiftet – «skolens arbeidsmiljølov» – gjør at ting skjer raskere og blir fulgt tettere.

– Tidligere var mobbing enkeltsaker med enkeltvedtak. Nå skal det ved mistanke eller kjennskap til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø, umiddelbart reageres og utarbeides en tiltaksplan. Det er også innført en klagemulighet slik at saken eventuelt kan fremmes for Fylkesmannen, sier Stenvik.

– Hvem har ansvaret for at dette skjer?

– I utgangspunktet rektor og skoleledelse, men saken kan også bringes inn for oppvekstsjefen hvis det er behov for det, sier han.

– Har dere noen saker under tiltak i dag?

– Vi har hatt en sak så langt jeg kjenner til. Jeg tror ikke vi har noen per i dag uten at jeg har oppdatert detaljkunnskap foran meg nå, sier rådmannen.

Følger opp

– Ungdataundersøkelsen utløste Synnøves reaksjon?

– Den har også utløst reaksjoner hos oss. Og vi følger opp svarene fra undersøkelsen tett i hele linja, fra lærere til kommuneledelse, sier Stenvik.

Han understreker at mobbing og atferdsproblemer ikke er noe som løses over natta.

– Dette er et kontinuerlig arbeid vi har brukt og skal bruke mye ressurser på framover, sier rådmannen i Overhalla.