En dirrende hånd opp mot en blå beret holder hilsenen gjennom hele «Ja, vi elsker» på Kristiansten festning tirsdag formiddag.

Like ved står søstrene Kari Frost (90) og Bjørg Larssen (94). Tirsdag 8. mai, 73 år etter at freden kom etter fem års tysk okkupasjon, ble frigjørings- og veterandagen markert landet over.

Les også: Noras valg

– Det går ikke an å beskrive, du må ha opplevd det selv. Vi var tullat! sier Kari Frost.

Luftforsvaret musikkorps spilte på Kristiansten festning under markeringen 8. mai. Foto: Kim Nygård

Hun og søsteren vokste opp på Kringsjå på Rosenborg i Trondheim. De var 17 og 21 år gamle da freden kom 8. mai 1945.

Broren Kåre Roar Mauring (84) og Bjørgs sønn, Brage (69), er også til stede. Seniorgarden forteller at faren Roar hadde radio på et hemmelig sted på loftet. Vårmånedene 1945 oppfattet de signalene om at krigen gikk mot slutten.

Les også: Historisk mange veteraner hedret

– Men ingen visste hva som ville skje ved kapitulasjonen. Det sto jo 350 000 tyske soldater i landet, sier Brage Larssen.

Han har selv bakgrunn som vernepliktig major, og har vært på oppdrag i Afghanistan og Kosovo. Nå er sønnen Brage Andreas Larssen sjef for Forsvarets spesialkommando på Rena. Mor og bestemor Bjørg har hele livet vært opptatt av Forsvaret.

La på krans: Morten Angvik Kristiansen holdt tale og hedret krigsseilerne på Krigsseilerplassen 8. mai. Foto: Kim Nygård

– Mor følger med og vi diskuterer forsvarspolitikk daglig. Forsvarssaken har preget familien vår gjennom flere generasjoner. Alle hennes tre guttebarnebarn er offiserer, sier sønnen Brage.

– Sjenerte ikke oss

Kari og Bjørg husker at den tyske konsulen bodde i huset nedenfor, og at det var påfallende hektisk aktivitet i huset i dagene før 9. april.

Søstrenes familie evakuerte til Oppdal 10. april 1940, men kom etter hvert tilbake til huset i Trondheim. Faren Roar Mauring var entreprenør og måtte levere bilen i Oppdal, fordi de fleste biler ble mobilisert av norske styresmakter. Gjennom krigsårene gikk jentene på skole i ulike provisoriske lokaler i Trondheim. Familien Mauring bodde i nærheten av slakter Johan Helgesen. Da sønnen Herbert Helgesen, som var aktiv i motstandskampen i Trondheim, flyktet til Sverige i desember 1942, ble foreldrene og søsteren kastet ut av huset. De flyttet inn til familien Mauring, og bodde der gjennom hele krigen. Senere ble Herbert Helgesen liaisonoffiser i amerikanske Norwegian Special Operation Group (NORSO). Slik kom han i kontakt med major William Colby. Etter krigen ble Colby CIA-sjef hjemme i USA.

Les også lederen: Motstandskampen må aldri gå i glemmeboka

– I mai 1945 tok Herbert med seg major Colby til oss på Kringsjå. Jeg husker han heiste det amerikanske flagget på gårdsplassen og far lånte bort sin amerikanske bil, en Mercury, som hadde stått i garasjen gjennom hele krigen, forteller Bjørg.

Søstrene husker frykten og uroen som bredte seg etter henrettelsene av de ti sonofrene på Falstad, men de følte seg ikke utrygge i det okkuperte Trondheim.

– Tyskerne sjenerte ikke oss som var piker. Det var en som ble tatt for voldtekt av en norsk jente, og han ble skutt av sine egne. Vi følte oss trygge, forteller Kari.

Hedret sonoffer

I Trondheim ble 8. mai markert på Krigsseilerplassen, på Kristiansten festning, i Domkirkegården og inne i Nidarosdomen.

– Vi takker dem som gjorde en innsats her i Trondheim, og i resten av landet, som ikke lot seg kue av en voldelig overmakt. Men som tok opp kampen for vårt land og vårt folk og bidro til å vinne friheten tilbake, sa oberstløytnant Per Harald Moen til de fremmøtte på Kristiansten festning.

Det er tradisjon at ett av de ti sonofrene som ble henrettet under Unntakstilstanden i Midt-Norge i 1942, hedres under seremonien 8. mai. I år var det skipsreder Per Tangen Lykke som ble trukket frem. Moen fortalte om Lykke, som ble arrestert på revefarmen sin i Hegra 6. oktober 1942. Han ble først brakt til Trondheim, og derfra til Falstad samme kveld. Her ble han henrettet sammen med de ni andre sonofrene ved daggry 7. oktober 1942.

8. mai-markering på Krigsseilerplassen. Foto: Kim Nygård

Ellen Wedø (80) var en av de mange fremmøtte. Hun var sju år da freden kom. Tanter og onkler kom til familien med mat de hadde gjemt unna, og det ble lapskaus den kvelden, minnes hun.

– Jeg husker jeg var i hagen til ei venninne og lekte meg i Statsingeniør Dahls gate. Så kom faren hennes i vinduet og brølte ut: «Det er fred». Og da ble vi redde, for vi visste jo ikke hva det var. Jeg sprang i full fart hjem til Bakkaunet, og da kom det opp flagg etter flagg. Det ble lapskaus på kvelden, eggedosis og slikking på ei sjokoladedokke som var utgått på dato, forteller Wedø.

I sine yrkesaktive år som lærer tok hun alltid med tiåringene til Kristiansten festning for å lære dem om andre verdenskrig.

– Frihet kommer ikke av seg selv

Fiskeriminister Per Sandberg var også til stede, og startet dagen med markeringen på Krigsseilerplassen. Senere på dagen holdt han tale ved minnesmerket for frihetskampens ofre i Domkirkegården. Sandberg tjenestegjorde selv i Unifil-styrken i Libanon i 1986.

Fiskeriminister Per Sandberg var også til stede. Han er opptatt av nye generasjoner må lære av fortiden. Foto: Kim Nygård

– Uavhengig av at jeg er veteran selv, synes jeg at vi gjennom historien har tatt altfor dårlig vare på dem som har gjort en innsats, både for landet vårt og i internasjonale operasjoner. Andre land som USA og Storbritannia har vært betydelig bedre enn oss der. De har virkelig anerkjent og tatt vare på sine krigsseilere, soldater, veteraner på en helt annen måte, sa Sandberg til Adresseavisen.

Han er opptatt av nye generasjoner må lære av fortiden.

– Den oppvoksende generasjon har nærmest glemt at demokrati og frihet ikke kommer av seg selv. Nå er vi inne i en tidsperiode med mange spenninger ute i verden. Jeg er ikke pessimist på noen som helst måte. Men jeg tror det er viktig at vi er enda tydeligere på at friheten som vi alle er så stolt av i Norge, det demokratiet vi har bygd opp, er et resultat av innsatsen til alle de menn og kvinner som har vært ute i ulike former for internasjonale oppdrag eller har vært i krig for Norge, enten det var i motstandsbevegelsen eller andre typer innsats, sier Sandberg, og oppfordrer dagens unge til å gjøre et dykk i slektshistorien.

– Hvis vi går inn i historien, har vi alle noen i familien som har vært med å ytt denne typen innsats. Det kan være en far, bestefar eller en oldefar.

Faren Rolf var fra Skogn, mens mor Rannveig var fra Inderøy. Fra barndommen på 60-tallet husker han historiene om Henry Oliver Rinnan, og om krigsfangene som morens familie hjalp på Inderøy. Etter krigen var faren Rolf i Tysklandsbrigaden, hvor han ble sjåfør for kommandant Hans Reidar Holtermann. Da krigen brøt ut i 1940 var Holtermann kommandant for de norske styrkene ved Hegra festning.

– Tysklandsbrigaden er glemt av mange, men de gjorde en viktig jobb med å stabilisere freden i et etterkrigstyskland som var preget av fattigdom og konflikter, sier Sandberg.