Den lille guttebabyen var bare noen uker gammel da adoptivforeldrene hentet ham i Bergen og tok ham med hjem til Stord. Ola og Liv Magnussen ga ham navnet Terje, og sitt eget etternavn. Det eneste de visste om gutten var fødselsdatoen og at han var født på et mødrehjem i Vikøy i Hardanger sommeren 1966, skriver BT.no.

Han var ikke alene om det, i perioden 1950 – 1971 dro nærmere 200 norske kvinner til Vikøy for å føde i skjul. Det var stor skam for en ugift kvinne å bli gravid. Mange hadde ikke annet valg enn å gjemme seg på mødrehjem fra magen begynte å bli synlig til fødselen. Mange av barna, inkludert Terje, ble sendt bort for adopsjon. Ingen skulle vite om dem.

– Det var ingen hemmelighet at mamma og pappa hadde hentet meg i by’n, sier Terje Magnussen Rege. Adoptivforeldrene var åpne om at han var adoptert fra Terje var liten, men det var lite de kunne fortelle om hans biologiske familie. Det skulle ta 30 år fra Terje begynte å lete etter røttene sine til han fikk svar.

Får vite om biologiske besteforeldre

1. juli trer en ny adopsjonslov i kraft. En viktig endring er at barn av adopterte nå får rett til å vite hvem deres biologiske besteforeldre er, selv om den adopterte selv ikke har ønsket å få vite dette. Før har all rett til informasjon stanset hos den adopterte selv, mens andre etterkommere ikke har hatt rett til innsyn før 100 år etter at adopsjonen fant sted.

– Denne lovendringen er viktig. I og med at det har vært foretatt nesten 80 000 adopsjoner i Norge, forventer jeg stor pågang av etterkommere som vil be om informasjon, sier Marilyn Førsund, styreleder i Foreningen for adopterte.

I 2017 søkte 38 personer Fylkesmannen i Hordaland om å få vite hvem deres biologiske foreldre er. De siste fem årene er det totalt 131 norskadopterte i Hordaland som har bedt om innsyn i eget opphav.

– Det er viktig å kjenne sine røtter, få vite hvem du er, sier adopterte Terje Magnussen Rege.

Terje sammen med adoptivforeldrene Liv og Ola Magnussen hjemme på Stord.– De fortalte meg at jeg var adoptert fra jeg var liten, men visste ingenting om hvem mine biologiske foreldre var, sier Terje Foto: privat

Avvist av mor

Terje hadde en lykkelig oppvekst på Stord. Bilder av Terje som barn viser en solbrun, blid gutt.

Jeg kunne ikke fått bedre adoptivforeldre enn mamma og pappa, de var helt topp. Derfor grublet jeg ikke så mye over opphavet mitt før jeg ble eldre, sier han.

Da Terje ble myndig søkte han Frelsesarmeen om informasjon om sin biologiske mor. Adoptivforeldrene viste forståelse for at han ville vite mer om hvem han var.

Terje fikk vite at kvinnen som hadde født ham het Kari, og bodde i Bergen. «Jeg er din sønn. Jeg har lyst til å møte deg, og få vite litt om hvem du er», skrev Terje i brevet han sendte sin ukjente mor.

– Hun svarte nei. Hun skrev om hvor vondt det hadde vært å gi meg fra seg, at det ble for vanskelig for henne å treffe meg. Kun foreldrene hennes visste at jeg eksisterte, jeg var en godt bevart hemmelighet. Jeg ble skuffet, men måtte respektere det, sier Terje.

Han fikk vite at moren hadde en sønn. Han vokste opp med moren, men da hun ble gravid med Terje var hun skilt.

– Det ble trolig for mye for henne å skulle ta seg av to barn alene, sier Terje.

Moren sendte Terje et bilde av seg selv. Han sendte henne et bilde. Så opphørte kontakten.

Det tok 30 år fra Terje Magnussen Rege søkte informasjon om sine biologiske foreldre til han fikk navnet på begge. Bilder av faren han aldri møtte etterlater liten tvil om hvem Terje ligner på. I dag er Terje gift med Anne Grete, og far til to Foto: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN

Fetter på Facebook

Terje giftet seg med Anne Grete. Da de fikk sitt første barn i 1999, kjente Terje på behovet for å få vite mer om sin biologiske familie.

– Vi visste alt om familien på min side, og nesten ingenting om Terjes slekt. Vi lurte på om det kunne være arvelige sykdommer vi burde vite om, og om han kunne ha mer familie i Bergen, sier konen Anne Grete.

Terje søkte Fylkesmannen om informasjon om foreldrene i 2011. Han fikk vite at moren var død noen år tidligere, og at en navngitt mann var oppgitt som far i fødselsattesten. Men Terje fikk ikke vite mannens navn, fordi han aldri hadde erkjent farskapet. Terje klaget til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), men fikk avslag på nytt. Det eneste han fikk vite, var at faren var av utenlandsk opprinnelse.

Jakten på far

– Jeg holdt på å gi opp, men valgte å prøve Statsarkivet i Bergen. Det var helt utrolig, i løpet av en halvtime fikk jeg navnet på mannen som var min far. Han het Carlo, og var italiensk. Da skjønte jeg plutselig hvorfor jeg alltid blir så brun om sommeren!

Statsarkivet ga ham en viktig ledetråd til: morens pikenavn. Tilfeldigvis hadde Anne Gretes søster en bekjent med det navnet på Facebook. Terje sendte ham en melding, og spurte om han hadde en tante som het Kari. Det hadde han.

– Vips, så fikk jeg en fetter i Bergen og en kusine i Førde. Vi har god kontakt. Det setter jeg pris på, sier Terje.

Det var langt verre å finne farens slekt. Terje kontaktet Foreningen for adopterte i Norge, og fikk hjelp til å lete. De søkte i Danmark, der Carlo bodde da han ble registrert som far. Ingen treff. Farens fødested var oppgitt til å være Torino i Italia, men Folkeregisteret der hadde ingen med det navnet. Men et søk hos Folkeregisteret i København ga dem en kopi av en oppholdstillatelse gitt av det italienske konsulatet i Stockholm.

– Da fant vi ut at Statsarkivet hadde feil fødselsdato på min far. Med riktig dato fant vi ham i Folkeregisteret i Italia, og fikk navn på min tante og mine besteforeldre, sier Terje.

Det tok tre år, men sakte kunne Terje pusle sammen historien om hvordan han ble til. Han fant ut at Carlo var omreisende musiker, og spilte i hele Europa. Mest sannsynlig møtte han norske Kari mens hun jobbet på et hotell i Norge. Resultatet ble Terje. Carlo døde i Tyskland i 2007, fem år før Terje fikk vite navnet hans.

– Dessverre. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å bli kjent med ham.

Fint møte

Terje får trolig aldri svar på om Carlo visste at han hadde en sønn i Norge.

– Men letingen i Italia førte noe veldig bra med seg: min kusine Federica. Hun er enebarn, og trodde ikke hun hadde gjenlevende familie helt til hun fikk vite om meg. Sommeren for to år siden møtte vi henne i Italia, og det var helt fantastisk! Vi ble boende hos henne og barna hennes i fem dager. Vi har tett kontakt, og håper hun kan besøke oss i Norge.

Og letingen er ikke helt over. Det viste seg at Carlo hadde en datter, Terjes halvsøster.

– Hun heter Sabine og bor muligens i Nederland, jeg vet ikke så mye mer. Men jeg håper vi finner henne en dag.

Da Terje var fire måneder ble det offisielt: Poståpner Ola Magnussen og hans hustru Liv på Stord fikk adoptere «sin udøpte fostersønn». Foto: Privat