- Jeg kjenner nesten ingen som kan tegnspråk. Alle kan snakke. De fleste i alle fall, sier Tuva, som mener at det at hun snakker gir henne alle muligheter i livet.

Tuva ble født døv. Da hun var åtte måneder gammel fikk hun operert inn cochlea implantat som skulle gi henne mulighet til å oppfatte og lære talespråk.

Da hun var 10 måneder hørte hun lyder for første gang.

Foreldrene valgte talespråk for sin døve datter. Det gjør 95 prosent av alle foreldre med barn som er født døve i dag. Implantatet gjør det mulig.

- På sammenbruddets rand

Tuva går i sjuende klasse på Løkken Montessoriskole. Frem til høsten i femte gikk hun på kommunal skole.

Aktiv: Tuva liker stå på ski, sykle, ri, hoppe tau, på trampoline og klatre i trær. Hun er glad i å bade i sjøen og elsker dyrene på Buan gård, hvor hun bor, vennene sine og læreren.

Hun opplevde at hun ikke fikk lære engelsk og ikke fikk noen videre progresjon i skolefagene. Hun opplevde at skolens fokus var at hun skulle uttale ordene nøyaktig.

- I fjerde klasse lærte jeg nesten ikke noe i det hele tatt. Jeg følte at jeg var dårlig på skolen. Og jeg hadde det dårlig på skolen fordi jeg satt på grupperom alene og ikke lærte noe. Ofte så jeg på film eller spilte sammen med assistenten. Matpakken spiste jeg alene. På grupperommet, som var langt unna klasserommet.

Etter hvert ble jenta mer og mer frustrert og lei seg.

- Jeg begynte å tro på at jeg var dårlig.

Faren bar henne ned fra soverommet om morgenen.

Hun gråt - han fikk henne på skolen.

- Vi gjorde det vi kunne. Hun var på sammenbruddets rand, sier faren, Ivar Buan.

Familien opplevde ikke å få tilstrekkelig hjelp på den kommunale skolen. Frykten for at datteren ville bli hindret faglig og sosial utvikling har vært stor i 12 år.

KRONIKK: Vil ha Møller barnehage slik den er

Ivar Buan, pappa.

En lang kamp

- Vi har kjempet en hard og lang kamp for at Tuva skulle få lære å snakke, sier faren hennes.

De ville gi henne alle muligheter de kunne for at hun skulle bli best mulig inkludert i samfunnet.

- Barn som er født døve, og lærer tegnspråk, har rett på 25 timer spesialundervisning i uka. Vi valgte talespråk og fikk bare innvilget fire timer det første året i barnehagen, forteller faren.

Foreldrene opplevde at fagmiljøene for døve ikke hjalp dem med tilstrekkelig veiledning og støtte.

For implantatet er ikke nok. Én ting er at det krever tekniske justeringer og fintoning. I tillegg må man lære seg talespråk ved hjelp av egne teknikker og kompetente logopeder og audiopedagoger for å få full nytte av hjelpemiddelet.

- Det var som om de ønsket at hun skulle lære tegnspråk og ikke tale. På et tidspunkt mistenkte de psykisk utviklingshemming og mente at hun aldri ville lære talespråk, sier faren og rister på hodet.

Datteren scorer meget bra på evnetester, men ytre forutsetninger har gjort det vanskelig å få den undervisningen hun trenger.

- Vi har hatt så mange diskusjoner med PPT og andre hjelpeinstanser, sier faren.

Han vet at andre foreldre i samme posisjon sliter seg ut i kampen mot lokalskolen, derfor mener han systemet må endres.

Ro: Tuva sammen med klassevenninnene Emma, Tonje Berit, Mina Sofie og Marlene i klasserommet.

Tuva ble en berikelse

I klasserommet på Montessori-skolen er de elleve elever. På skolen er de 125. Det er ro og alle jobber med sitt. Når noen tar ordet, plukker de opp mikrofonen. Lyden går rett til Tuva sin hørehjelp og hun får med seg alt som blir sagt. Læreren, Trond Syrstad, går alltid med en mygg-mikrofon på kinnet.

- Jeg har bare positive erfaringer med å ha Tuva i klassen. Hun er en berikelse. Det hun viser faglig og sosialt er positivt for klassen og henne selv. Det at vi tilpasser for henne, bidrar til at vi har ro og orden i klasserommet. Dessuten gjør mikrofonen at vi får små «rockestjerner» på denne skolen, som blir vant til å presentere, sier Trond Syrstad.

Alle har tjent på at Tuva byttet skole.

Ikke dum: - Her på skolen føler jeg at jeg er akkurat som de andre, sier Tuva (12). - Det er bare det ene sansetapet vi må tilrettelegge for, sier kontaktlæreren, Trond Syrstad.

Var skeptisk, ble overrasket

Samtidig innrømmer han at det ikke var selvsagt at det skulle slå ut slik.

- Jeg var skeptisk. Basert på det vi visste, og den tidligere skolens erfaringer, hadde vi en utfordring jeg ikke trodde vi skulle klare. Og jeg tok opp med styret at jeg ikke visste hvordan vi skulle tilrettelegge for henne.

Men Tuva fikk plass, og kom til dem på høsten i sjette klasse.

- Det eneste jeg kunne garantere var et godt klassemiljø som tar imot henne, og arbeidsro i timene. Nå vet jeg at Tuva kan få til absolutt alt de andre kan. Hun blomstrer og er utpreget sosial.

Klasserommet: Alle elever snakker i mikrofon, så blir det lettere for Tuva å få med seg alt som blir sagt i undervisningen. Marcus og Marlene bak i bildet.

Samtaler med foreldrene og med Cochletten, en stiftelse som skal fremme talespråklig opplæring av hørselshemmede barn, har hjulpet skolen med det praktiske og pedagogiske.

Gøy å fremføre på skolen

Tuva er veldig glad i klassen sin og er ikke redd for å fortelle at hun har verdens beste kontaktlærer.

- Vi får respekt av han og gir han respekt tilbake.

Og når hun får spørsmål om hva som var nøkkelen til den store forandringen, tenker hun en stund og svarer sikkert:

- At jeg får lære. Det har gjort at jeg føler meg normal, sånn som de andre.

Hun er ivrig på å lære nye ting.

- Jeg er veldig god i norsk og matte, men gym er favorittfaget, sier hun.

- Jeg liker fremføringer på skolen. Da kan jeg vise frem for alle hva jeg kan. Også er det gøy med engelsk, sier jenta som har ambisjoner om å lære seg fransk, tysk og spansk for å bli flyvertinne.

Muligheten til å høre svekker retten til opplæring

Det er ca 5 000 døve og 16 500 tegnspråkbrukere i Norge i dag. Implantat-teknologien blir stadig bedre og flere blir operert helt ned i 5 måneders alder.

- Jeg kjenner ikke en eneste forelder som implanterer barnet sitt for at det skal lære tegnspråk. Barnet implanteres for at de skal få muligheten til å lære talespråket, sier Ingebjørg Skaug som er logoped ved Cochletten og har jobbet med språkopplæring av barn som har C.I. i  over 20 år.

Hun forklarer mye av det med økonomi.

- Dersom du velger tegnspråk for barnet ditt har det rettigheter som følger barnet resten av livet og det får statlige midler garantert ved lov. Velger du vekk tegnspråk og satser fullt på talespråksopplæring, er du ikke garantert noen konkrete hjelpetiltak. Da er det opp til barnehagen og skolen i din kommunen å prioritere støttetiltak i forhold til den godviljen og den økonomien de har.

Ingebjørg Skaug Foto: Privat

- Pengene må følge barnet

Elever som har tegnspråk som førstespråk, har rett til opplæring i og på tegnspråk. Foreldreopplæringen omfatter inntil 40 ukers tegnspråkopplæring i perioden fra barnet er født og fram til det er 16 år. Og man har rett til fri fra jobb og kompensasjon for lønn og andre utgifter. I tillegg kommer rett til tegnspråktolk og andre støtteordninger de som har implantat ikke får.

- Skolene gjør stort sett så godt de kan. De er prisgitt god kommuneøkonomi og rektors prioriteringer. Etter min mening er eneste rettferdige løsning å la de statlige midlene følge barnet til den opplæringsinstitusjonen som foreldrene velger for sitt barn enten det er med tegn eller tale. De aller fleste tidlig cochleaimplanterte barna vil med tilstrekkelig ressurser og hjelp klarer å tilegne seg talespråket. De vil kunne fungere i storsamfunnet uten tolk og få mye større muligheter i forhold til sosial omgangskrets, valg av utdannelse og jobbkarriere, sier Skaug.