- Har du satt fra deg rullatoren din?

18 år gamle Abdul Baset Hayran følger en beboer på sykehjemmet inn fra hagen på Munkvoll sykehjem på Byåsen i Trondheim. Her har han jobbet deltid siden i fjor sommer. Samtidig har han sjonglert en frisørjobb, en kioskjobb og en fotballdommer-karriere. Forrige fotballsesong ble han kåret til årets dommer av Trøndelag Fotballkrets.

Abdul fikk sommerjobb på Munkvoll sykehjem som 17-åring.

- Det er høye krav på Byåsen videregående skole. En periode brukte jeg 8-9 timer om dagen på skolearbeid, og 20 timer i uka på jobb. Da jeg begynte å miste håret fant jeg ut at det ble for mye, og sluttet i kiosk- og frisørjobben, forteller 18-åringen, som kom til Norge som asylsøker fra Afghanistan for åtte år siden.

Toppkarakterer

Abdul utenfor sykehjemmet på Byåsen.

Abdul landet seksere på samtlige 22 standpunktkarakterer ved utgangen av videregående, noe han er godt fornøyd med selv om to eksamenskarakterer havnet på fem. Med realfagspoengene utgjør dette litt over 6,3 i snitt, noe som er godt over fjorårets inntaksgrense til medisinstudiet på NTNU. Årets inntak blir offentliggjort senere i juli, noe Abdul er veldig spent på. Han forteller at han har drømt om å bli lege siden før han flyktet fra Afghanistan med familien som 8-åring.

- Det var veldig overraskende, både for meg og andre. Underveis hørte jeg stadig at medisinstudiet var urealistisk. Etter hvert ble de andre i klassen veldig nysgjerrige på hva jeg fikk på hver prøve. Så jeg begynte å legge prøvene rett ned i sekken og sjekke karakteren da jeg kom hjem i stedet, ler han, og legger til at han tror sitt sterke konkurranseinstinkt har sørget for at det mange anså som urealistisk har skjedd.

- I tillegg til at jeg nå sannsynligvis kommer inn på medisinstudiet, symboliserer vitnemålet at jeg har det potensialet jeg ikke trodde jeg hadde.

Søskenflokken hjemme i stua på Byåsen. Fra vesntre: Zainab, Abdul, Tamana og Omid.

Motiveres av minnene

Grunnene til at han vil bli lege er opplevelser og erfaringer fra oppveksten og følelsen av å kunne se glede i andres øyne, forteller han.

- I Afghanistan har det vært mangel på et godt helsetilbud, og flere jeg kjente har gått bort fordi de ikke hadde tilgang på helt grunnleggende helsehjelp, sier han, og fortsetter:

- Jeg har kontakt med en nær venn som fortsatt bor i Afghanistan. Han er veldig flink, og jeg er sikker på at han hadde oppnådd noe stort han også hvis han fikk de samme mulighetene som meg. Nå lever han av å selge plastposer på gata. Faren hans døde i et terrorangrep, og moren døde av hjerteproblemer. Slike minner blir man aldri kvitt.

Abdul kommuniserer med familien også på tegnspråk, da hans to eldste søsken er hørselshemmede. Fra venstre: Tamana, Abdul, Zahra og Zainab.

Den studieklare 18-åringen forteller at han derfor ønsker å gå inn i kardiologi-feltet.

- Jeg synes også det er fint å hjelpe de eldre, siden jeg ikke får hjulpet besteforeldrene mine i Afghanistan, forteller Abdul, mens han viser oss rundt på sykehjemmet han jobber på i sommer.

- Norge har åpnet mange dører for meg. Nå ønsker jeg å gi noe tilbake, legger han til.

Måtte bli voksen fort

Abdul bor på Byåsen sammen med moren og tre søsken. Han har tatt på seg mye økonomisk ansvar i familien etter at hans far ble utvist fra Norge, og er opptatt av at lillesøsteren på 12 år skal kunne ha en farsfigur. Hans mor er i voksenopplæring, de to eldste søsknene er hørselshemmede. De rullerer på å sove i stua og leilighetens to soverom. Familien venter på en søknad som ligger til behandling hos Utlendingsdirektoratet.

Familien Hayran spiser lunsj sammen i leiligheten på Byåsen. Her er (fra venstre) Abdul, lillesøster Zainab og mor Zahra.

- I starten falt fokuset bort fra meg selv, og følte at det var vanskelig å passe helt inn. Andre rundt meg var opptatt av andre ting, de hang på Torget og på «BB», (Byåsen Butikksenter), mens jeg bekymret meg for om jeg fikk råd til å bidra til husleia til familien. Nå har jeg blitt flinkere til å holde styr på livet, og finne en balanse mellom å hjelpe familien mest mulig og samtidig ta vare på meg selv, sier 18-åringen.

- En god venn på skolen sa en gang at jeg framsto som en «Kåre, 45», ler han.

Noe russetid ble det ikke særlig tid til.

Lillesøster Zainab på 12 år vet godt at broren er kilen.

Vil være åpen om det vanskelige

Abdul forteller at det har vært flere tøffe perioder og omveltninger etter familien kom til Norge.

Han finner styrke i samtaler med kjernefamilien, venner, onkelen i Nederland, psykolog og hjelpeapparatet på Byåsen videregående skole.

- Hadde jeg ikke fått hjelp og støtte og klart vært åpen om min situasjon underveis, hadde jeg kanskje ikke levd i dag, sier Abdul.

- Mitt beste tips er å finne tid til seg selv når en står i vanskelige situasjoner. Samtidig bør man hele tiden være takknemlige for alt det gode man eier ikke tenker så mye over. De ressursene og mulighetene man har i Norge er ikke alltid en selvfølge andre steder i verden.

Ferdig med vakt: Abdul på vei ut av sykehjemmet på Munkvoll. Det ligger rett ved Byåsen videregående skole, der han gikk ut med 6,3 i snitt i vår.