Professor i helsevitenskap Line Oldervoll ved NTNU følte seg smigret da hun fikk flere henvendelser om kreftforskningen hun deltok i. De kom fra tidsskriftet International Journal of Physical Medicine & Rehabilitation, skriver Aftenposten.no.
Det så seriøst ut.
Etter en stund sendte hun inn en forskningsartikkel hun hadde skrevet sammen med flere kolleger. Det angrer hun på i dag.
– Vi gikk fem på, for å si det rett ut, innrømmer hun.
Hun fattet ikke mistanke før artikkelen plutselig var på trykk, helt uten de vanlige rundene med kommentarer fra fagfeller. Da var tabellene feil gjengitt og avgiften på nærmere 10 000 kroner betalt. Forsøket på å trekke artikkelen var forgjeves. Resultatene kan ikke publiseres andre steder og er «bortkastet».
Hun har prøvd å fortrenge hele opplevelsen.
– Det er forkastelig at noen vil tjene penger på slikt. Selv har jeg virkelig lært å sjekke, sier hun.
En hel industri
Som A-magasinet fortalte fredag, har det vokst frem en hel industri av mer eller mindre useriøse aktører som tilbyr rask publisering, ofte nesten uten kvalitetskontroll – såkalte røvertidsskrifter. I noen tilfeller kan rent oppspinn slippe gjennom sammen med solide arbeider.
I Norge har vi bygget opp et omfattende register over tidsskrifter som regnes som seriøse, det såkalte kanalregisteret. Bare disse gir uttelling i form av publiseringspoeng og pengestøtte til de ulike forskningsinstitusjonene.
Likevel viser det seg at mange norske forskere – med eller uten overlegg – i likhet med Oldervoll har publisert i tidsskrifter som ikke er godkjent.
Aftenposten gransket tre av de største aktørene, OMICS, WASET og Sciencedomain, og fant mer enn 250 tilfeller fordelt på mer enn 700 navn og 48 institusjoner.
Storselskaper inn i NTNU-senter for kunstig intelligens
Overraskende funn
Leder for Granskningsutvalget for forskning, professor Ragna Aarli, er overrasket.
– Det er snakk om forskningstid og offentlig finansiert forskning. Da burde det ikke skje, sier hun og presiserer at det kan være snakk om «en glipp» i full fart.
– Men man bør vite hva som gir uttelling og forskningsmessig kred. Hvis noen velger slike kanaler systematisk, er det uforståelig.
Forskere: Selv de som drikker åtte kopper kaffe daglig, lever lenger
Sjekket ikke
Aftenposten har snakket med flere forskere som har havnet på konferanser eller publisert artikler i ulike tidsskrifter fra India-baserte OMICS. Ingen av deres rundt 700 publikasjoner er godkjent i Norge.
En kjent professor nektet oss blankt å skrive at han hadde deltatt på en OMICS-konferanse. De fleste andre fortalte den samme historien: De fikk et fristende tilbud som virket seriøst og sjekket ikke godt nok.
Professor til pynt
At flinke forsker kan la seg lure, er ikke så rart. Flere av «røvertidsskriftene» opererer med navn som til forveksling ligner de seriøse, og inkluderer gjerne «international» og «science». I tillegg kan de ofte vise til imponerende rekker av fagfolk i sine redaksjonsråd.
Professor emeritus i medievitenskap Sigurd Allern, for eksempel, står oppført med bilde og full biografi i OMICS-tidsskriftet Journal of Mass Communication & Journalism.
Allern forteller at han i 2012 fikk en e-post fra det han trodde var et nystartet medietidsskrift støttet av flere solide akademikere. Uten å tenke særlig over det takket han ja til å bli med i redaksjonsrådet.
– Et år senere ble jeg kontaktet av en finsk kollega som hadde funnet navnet mitt. Vedkommende orienterte meg om hva slags tvilsomt tidsskrift dette var, forteller Allern, som umiddelbart sendte en e-post der han ba om å bli fjernet.
Helt frem til desember i fjor har han uten resultat sendt stadig krassere e-poster. Han figurere stadig som «redaktør». I likhet med mange andre har han erfart at det nærmest er umulig å få navnet slettet.
– Dette er et rent svindelforetak som misbruker navn, titler og sårbare forskere som ser dette som en billig vei til publisering. Jeg antar at det eneste effektive mottiltaket er negativ internasjonal publisitet om OMICS & co., sier Allern.
Kidnappet av røvere
Professor Filippo Berto ved NTNU er en anerkjent forsker med en stor internasjonal produksjon. Da Aftenposten kontakter ham og forteller at han figurerer som medforfatter på mer enn 40 ulike artikler sammen med en gruppe rumenske forskere, sukker han tungt.
Flere av artiklene, for eksempel en om hvordan luftskip holder seg i luften, minner mer om en Wikipedia-artikkel enn om forskning.
– Rumenerne kontaktet meg i 2016 og ba meg om hjelp med en artikkel. Jeg tenkte det var et fattig universitet og ville bidra, sier Berto.
Året etter oppdaget han at de hadde spydd ut artikler hos forlaget Scipub med ham som medforfatter i tvilsomme tidsskrifter.
– Jeg ba dem slutte, men fikk en svært aggressiv e-post tilbake. Heldigvis har jeg tatt vare på e-postene i tilfelle jeg skulle få en telefon som dette, sier han.
Berto har i hele sommer prøvd å få forlaget til å fjerne hans navn. Først da han truet med å saksøke dem, fikk han et løfte om å bli fjernet.
– De prøver vel å trekke inn gode navn for å «sminke» disse tidsskriftene. Men roter du deg bort i dette, kan du få store problemer når du søker stipend og støtte.